Portrett: Fredrik Engelstad

Foto: Matthis Kleeb Solheim

Foto: Matthis Kleeb Solheim

Fredrik Engelstad fylte 70 år i år, og sosiologiprofessoren blir nå Professor Emeritus på UiO. Socius tok en prat med Engelstad om livet så langt, og litt om hvordan det vil bli.

På ett vis føler vi at vi kjenner Fredrik Engelstad. Mulig det kommer av hans hjertelige utstråling når du møter ham i trappen, og at vi fanges av hans livlige og engasjerende forelesninger som sørger for å ha deg med gjennom hele timen. Som han selv sier er han ydmyk overfor studentene, det er hans oppgave å engasjere og løfte studentene opp. Det er derfor vi kan forvente at døren hans alltid er åpen for oss. Ja, det er vel også en av grunnene til at vi føler vi kjenner ham, for det oppleves som at han alltid har tid til oss. Noe som derfor fører til at han faktisk er en av dem vi våger å banke forsiktig på døren til, og spørre usikkert om vi bare kunne fått ett lite ord med ham. ”Slå deg ned!”, sier han og viser vei med armene bort til sittegruppen. Selv setter han seg ned i en velbrukt skinnstol, som står klar til de gode samtalene.

Å bli professor emeritus tilsier at man er en pensjonert professor, men at man fortsatt får mulighet til å bidra i universitetets forskningsaktivitet.

Det er 18. august 2014, og Engelstad har fått i oppgave å rydde ut av det store kontoret sitt i 3.etasje i Harriet Holters hus. Det er mange bøker som må ryddes ned i pappesker, og han undrer seg litt over hvor han skal ha dem nå. Hjemme er det ikke plass til flere bøker, og det nye kontoret hans i 4.etasje på  må han dele med de andre ”emeritussene”, så der er det også trangt om plassen. Engelstad var litt spent på hvilke følelser som ville dukke opp akkurat denne dagen. Ville det bli noe vemodig? Men i det han går igjennom de utallige dokumentene han finner innimellom hyllene, som vitner om de siste års arbeid, slår han fast at det faktisk er helt greit at denne epoken er over.

Dagen etter kommer vi inn til et ribbet kontor. Kun pappesker det står ”Ragnvald” på (åpenbart de samme eskene Ragnvald Kalleberg flyttet med i fjor, da han selv ble professor emeritus), og en poster av Marilyn Monroe som blunker flørtende inn i kameraet. «Den plakaten fikk jeg tak i på en utstilling i Paris. Var ganske fascinert av henne da jeg var yngre. Senere har jeg skrevet om blondiner og makt, og tatt utgangspunkt i en av filmene hun var med i, Gentlemen Prefer Blondes, opprinnelig en roman skrevet av Anita Loos.»

– Hvordan kan du beskrive deg selv, professor Engelstad?

«Jeg er en mann som arbeider mye, og har en familie. Det er en vanskelig balanse, men det går.»

Altså en helt normal moderne  familiemann, vil du kanskje tenke. Er det så enkelt som det da? Hvor kommer han fra da, for eksempel?

Engelstad kommer fra en høykulturell familie, med en oppvekst på Frogner i Oslo. Moren var lege, faren var magister i litteraturhistorie, kulturredaktør i Morgenbladet, teateranmelder, også sjef på Nationaltheatret en kort periode, og dramatiker. Gjennom hyppige besøk i teateret som liten forelsket også Fredrik seg i scenekunsten og dramatiske verker. Selv opptrådte han i elevteatret på Oslo Katedralskole, var med i russerevyen, studentteater, og steppet gjerne inn som motspiller da han jobbet som tekniker på Edderkoppen teater i sin ungdom. «Det var jækla moro.  Det er noe med å opptre, det skaper endorfiner, og blir jo litt berusende», sier han.  Han forsøkte seg også en gang på opptaksprøven til teaterhøgskolen, men kom ikke inn i siste runde. Selv mener Engelstad at han ikke er en kunstner. «Jeg er interessert i kunst, men jeg er ingen kunstner. Jeg har ikke det kunstneriske blikket og egenviljen som kreves der, så jeg tror det er bra at jeg ikke endte opp som skuespiller, eller teaterinstruktør. Jeg er nok mer en teoretiker.»

-Men så får du kanskje utløp for å opptre som foreleser?

«Absolutt. Helt klart. Det som er så fint med sosiologi, og som på en måte også gjør det krevende, at det er et sted der du kan mobilisere egne erfaringer», sier Engelstad. Og det er åpenbart at Engelstad har tatt i bruk egne livserfaringer i forskningen sin.

Vanskelig å skjønne hva sosiologi går ut på
Etter å ha jobbet som scenetekniker på et lite kjellerteater i Vest- Berlin, kom Engelstad hjem til Norge for å starte på fransk mellomfag. Dette var i slutten av 60-årene og da var Sosiologi «Veldig kult», sier Engelstad. Sosiologi er et tog jeg må kaste meg på, tenkte han, og startet dermed på det første kullet for sosiologi her på Blindern, våren 1968 . «Men jeg brukte veldig lang tid på å skjønne hva sosiologi går ut på». Denne våren gikk nemlig sosiologifaget fra å være et lite fag med undervisning fra en villa på Frogner, til å bli en del av masseuniversitet, Blindern. Engelstad forteller at det gjorde noe med omgangsformen mellom lærere og elever, den skiftet karakter. «Jeg opplevde at foreleserne var veldig utydelige. Jeg skjønte ikke hva de ville vi skulle kunne. Og jeg følte heller ikke at jeg skjønte det noen gang mens jeg studerte.  Men jeg forstod at her er det noe jeg må ta fatt i. Noen tråder jeg må dra i.»

I studietiden mellom 1968 og 1974 var Engelstad veldig opptatt av politikk og spørsmål om likhetsidealer. «Jeg har aldri tenkt at mitt politiske parti skulle revolusjonere landet eller noe sånt. Men jeg var veldig idealistisk på mange måter, helt klart. Det var en tid jeg leste Marx til øyet ble stort og vått, og prøvde å tolke norsk økonomi i marxistiske termer.» Så begynte Engelstad å jobbe som forlegger i Pax forlag, et arbeiderkollektiv med flat struktur. Idealet var at alle skulle være like, ingen forskjeller, ingen ledere. Dette introduserte også møtet med den praktiske verden. ”Vi skulle levere bøker, men vi måtte også få penger inn. Da ser du hvordan man må prioritere, hvordan du skal fatte beslutninger, hvordan du skal sette ideer ut i livet. Vi opplevde hvordan det idealistiske venstreradikale er avhengig av bankforbindelser, annonsekroner, eller hva det skal være, og beslutningstagning. Alt dette spiller inn.» For Engelstad var dette en helt avgjørende erfaring og som fikk ham til å forstå videre sosiologisk arbeid. «Denne erfaringen ble emnet for doktorgraden min etterpå, og det gjorde meg til en organisasjonssosiolog. Jeg begynte på nytt, så å si, med ren faglig aktivitet, med denne blandingen av et filosofisk idealistiske med det praktiske. Jeg mener man må ha begge deler.»

Foto: Matthis Kleeb Solheim

Foto: Matthis Kleeb Solheim

Makt
Når man snakker om organisasjonssosiologi er temaet makt relevant. «Alt er ikke makt», påstår Engelstad, «men som samfunnsborgere lærer vi oss hvordan det er å være overlegen eller underlegen, og dette spiller vi på ganske mye, med kompensasjonsstrategier for å komme ovenpå for eksempel. Slik sett er makt tilstede veldig mye i sosiale relasjoner.»  Maktbegrepet kan kanskje sies å være Engelstads varemerke gjennom hans forskningskarriere. Interessen oppstod ikke bare gjennom organisasjonslivet, men allerede fra scenen gjennom Shakespeare, Ibsen og Strindberg, og også filmlerretet. Som vi vet er Engelstad svært engasjert i Sosiologisk filmklubb. På 60-tallet løp han til kinoen med en gang en ny Godard-film ble vist. I ”Maktens uttrykk” (2010) skriver han innledningsvis hvordan «scenen og filmlerretet kan fungere som et laboratorium for å studere sosial interaksjon»(11). «Vi blir bedre samfunnsvitere ved å reflektere faget vårt opp mot litterære verdener (…) Litteraturen konfronterer oss med mer helhetlige og samtidig mer konkrete bilder av sosiale sammenhenger enn det som forskning alene kan gi» (14).

– Hvordan er det så med en mann som har skrevet flere bøker om maktbegrepet, og som i stor grad har besittet en posisjon med en god del makt. Hvordan reflekterer han over sin egen posisjon og tilstedeværelse i hverdagen?

«Etter en lengre tid som sosiolog så ligger det jo automatisk i bakhodet å analysere situasjoner man befinner seg i. I forholdet mitt til studentene for eksempel må jeg  på den ene siden snakke med dem på like fot. Samtidig så ville det være urimelig hvis jeg på en måte lot som at jeg ikke visste mer om sosiologi enn det dere gjør. Det ville jo skade dere og. Så det gjelder å se balansen: Å kunne være likesinnet på den ene siden, og å være en overordnet  på den andre siden. Det er da viktig å ikke misbruke sin posisjon, men gjøre det til en ressurs i relasjonen.  Man må vite hva man har å gi for at det skal bli ordentlig.»

– Du var instituttleder for Institutt for Samfunnsforskning i mange år, hvordan føltes det å inneha den makten som en så stor organisasjon som ISF hadde?

«Det var ålreit det. Følelsen er at man former noe, ved å drifte en organisasjon. Hvis du kan få til å løfte folk, og det føler jeg at vi fikk til. Man passer på at de kvalifiserer seg, får doktorgrader, får gode prosjekter, slik at de blir flinkere, blir sett, og får økt kompetanse. Det er dette som er fint med en forskningsorganisasjon, det er ikke bare resultatet, men også folkene, som du hjelper opp og fram, som blir bedre.»

«Som instituttleder for ISF hadde jeg mye større makt enn nå. Jeg var på toppen av en relativt stor og synlig organisasjon. Som instituttleder er man en relevant person for mange, som oppdragsgivere og forskningspolitikere, og avisene plukker deg ut til intervjuer. Her i Harriet Harriet Holters hus er det litt mer avgrenset.»

I hvilke situasjoner er det en mann som Engelstad, med retorikken og karismaen i orden og som besitter en æret posisjon, kan føle seg maktesløs? «Når jeg ikke blir forstått,» svarer han. «Hvis jeg prøver å fortelle hvordan jeg tenker eller hvordan jeg føler, og det ikke når inn. Da kan jeg bli ganske fortvilet.»

Generasjon utfordring eller generasjon fornyelse
– Har du inntrykk av at studentene har forandret seg mye siden du selv var student?

«Jeg har inntrykk av at det kanskje er mer tunnelsyn i lesingen blant dagens studenter. Men dette har også noe med masseuniversitetene å gjøre. Før var det mer ansvar for egen læring. I dag er opplegget mye mer pensumrelatert, hvor pensum er sånn og sånn, og ligger linjet opp. Det er mye bra med det. Eksamen lærer deg hvordan du skal kunne formidle det du har lært til andre. Ulempen ved det er at læringen av faget også blir snevrere. Der er det en spenning.»

– Hvordan stiller du deg til Gunnar Aakvaags uttalelse om at vi er ”Generasjon Lydig?”

«Jeg vil ikke kalle denne generasjonen noe som helst. Men den forestillingsverdenen i slutten av 60-årene blant oss studenter, den var at verden kan forandres, og vi kan gjøre det. Det er bare å presse hardt nok, så får vi en ny verden. Men så skjønner vi også hvor mye mer vanskelig og komplisert det er å endre på verden, og hvor mye mer vanskelig og komplisert samfunnet har blitt siden 1968. Verden er internasjonalisert, globalisert og  teknifisert på måter  vi ikke kunne forestille oss den gangen.»

«Nei, skal jeg kalle dere noe så tror jeg det må bli generasjon utfordring, eller generasjon fornyelse. Dere er de som må skifte gir i forståelsen av hvordan verden fungerer. Jeg tror det internasjonale vil få en helt annen plass i fremtiden. Jeg for eksempel har vært veldig opptatt av Norge, og det norske samfunnet, hva er det vi har å spille på. Hvor sterkt det norske samfunnet er skrevet inn i en større verden, er det viktig å bli mer bevisst i dagens samfunn. Men også de sosiale og politiske utfordringene har endret seg. For eksempel klimautfordringer, eller sosioøkonomisk utvikling i den tredje verden. Dette er viktige ting som vi sosiologer bør være mer opptatt av. Mitt generelle råd til dere studenter: Les mange bøker! Få opp fantasien. Les andre samfunnsteorier. Vær som svamper!»

Foto: Matthis Kleeb Solheim

Foto: Matthis Kleeb Solheim

Livsverk
Å skrive et livsverk er i følge Engelstad noe alle sosiologer drømmer om; å kunne lage en sosiologisk syntese. Ikke at det har vært et mål for ham selv gjennom karrieren, men at det ligger en driv henimot å tenke syntetiserende som er der hele tiden. I følge Engelstad, kommer han ikke til å få gjort det. Han har lyst til å skrive en stor bok, men kanskje det blir med drømmen, mener han. «Det er noe skremmende med det også, når du henger deg opp i syntesetenkning, så kan det lett bli store forenklinger og mye tull», sier han. Forskningsprosjektet han er i gang med i disse dager, om institusjonell endring, er foreløpig det nærmeste syntetiserende han vil komme med, hevder han. Det dreier seg om teori om sosial endring på mellomnivå. «Nei, jeg har ikke skrevet mitt livsverk ennå. Jeg må si som Ulrik Brendel i Rosmersholm, «mine beste bøker er ennå ikke skrevet».»

Hvordan vil en pensjonisttilværelse bli for en mann som har vært så aktiv på så mange områder?

Engelstad håper at tempoet vil roe seg litt mer ned nå. Når han ikke jobber, noe han forøvrig syns er vanskelig å skille fra begrepet fritid, liker han å seile i den lille seilbåten han kjøpte for noen år siden, svømme og gå tur. Om han er glad i naturen? Han drar litt på det, «Joda, jeg er glad i naturen, men jeg er nok mer et asfaltmenneske. Også er jeg et avismenneske. Jeg liker å bruke tiden min på aviser. Og på familien.» De neste to årene opptrer han som prosjektleder for et forskningsprosjekt om institusjonell endring. Han vil også drive seminarer på masternivå, og håper han får flere invitasjoner fra Sosiologisk filmklubb. Forhåpentligvis tillater de nye kontorkameratene at døren fremdeles kan stå på gløtt for dem som vil komme innom og ta en prat.

Bokhyllene er tømt. Bilder tatt ned fra veggen. Men datamaskinen er på, og en masteroppgave ligger fremme til vurdering. Arbeidet skal rett og slett fortsette. Engelstad oppsummerer livet til nå. Mannen med de alltid så tankefulle øynene, sier: «Jeg har vært en heldig mann. Og jeg er en svært lykkelig mann. Jeg er det.»