Er klasse- og kjønnsteori uforenelig?

Foto: Perspektivet Museum/Flickr

Foto: Perspektivet Museum/Flickr

Kjønn og klasse er vanskelig å forene i sosiologien. Kan klasseanalysen dermed endelig begraves? 

Kjønn og klasse har vist seg å være problematisk å forene i sosiologien. På 1970-tallet operasjonaliserte John Goldthorpe klasse ut i fra menns posisjon. Kvinner ble underordnet menns klasseposisjon og ble slik, som Gunn Birkelund skriver i artikkelen «klasse og kjønn», «klasseløse. Med dette menes at kvinners egen klasseposisjon blir underlagt menns i klasseteorien. Det har på bakgrunn av dette pågått en stor debatt om klasseanalysen. Konvensjonell klasseanalyse dominerte klasseforskningen fra 1950 til 1970-tallet. Utgangspunktet er familien og ikke individet som analyseenhet. Talcott Parsons argumenterte blant annet for at det er yrkestilhørighet som er hovedskillelinjen når det kommer til sosial ulikhet, og at familien derfor får sin status fra mannens yrkesposisjon. Goldthorpe var på samme måte som Parsons av den oppfatning at kvinners klasseposisjon i stor grad bestemmes av ektemannens tilhørighet. Goldthorpe begrunner dette med at det eksisterer kjønnsforskjeller i makten mellom de to kjønnene som bidrar til at kvinners posisjon er avhengig mannens posisjon. Det at kjønn har vist seg til dels uforenelig med klasse gjør det derfor interessant å studere videre. Til tross for forestillingen om et egalitært samfunn finnes det fortsatt konflikt og ulikhet, både mellom folk og mellom kjønn. Det går da klart frem at studier av disse feltene både er gunstige for samfunnsforståelsen og, på samme tid, utviklingen av den.

Den teoretiske utviklingen bærer fortsatt preg av ulike tolkninger av klasse og kjønn. Det blir derfor desto mer viktig å undersøke hvorfor klasse og kjønn har vist seg teoretisk vanskelig å forene. Hvorfor blir kjønn underordnet klasse i teorier om sosial ulikhet og i klasseanalyser? Er det kjønn som betinger klasse eller er kjønn og klasse i praksis empirisk overlappende?

Kritikk av den konvensjonelle klasseanalysen
Som kritikk mot den konvensjonelle klasseanalysen finner Birkelund at yrkessegregering etter kjønn er et problem for yrkesbaserte klasseskjema. All ulikhet ble forsøkt pakket inn i klassebegrepet. Dette viste seg altså problematisk. Selv om kapitalisme utnytter forskjeller, for eksempel kjønn, klarer ikke klasseteori, alene, å forklare hvordan slike forskjeller i det hele tatt oppstår, eller hvorfor kvinner fyller de mest utsatte og sårbare posisjonene. Birkelund finner at konvensjonell klasseanalyse med utgangspunkt i mannens klasseposisjon vil i en av to tilfeller samsvare med familiens klassetilknytning. Det dette også sier noe om er hvordan den tilslører og undervurderer interne ulikheter mellom ektefellene, eksempelvis hvis partene har ulik klasseposisjon. Ved å vise til kjønnsforskjellene i arbeidslivet finner Birkelund blant annet at det fantes signifikante forskjeller mellom manns- og kvinnedominerte yrker med hensyn til arbeids- og markedssituasjon; «årslønn, timelønn, arbeidstid, utdanning, karrieremuligheter, autonomi, beslutningsansvar, andel som var arbeidsledere, andel som arbeidet i store bedriftsorganisasjoner, fagforeningsgrad, andel som arbeidet i privat sektor, andel som arbeidet i et internt arbeidsmarked, og dessuten andelen som svarte at det ville være en fordel å være mann for å bli forfremmet». Slik vil klasseskjema med utgangspunkt i yrkesstruktur kunne lage klasser på papiret som ikke har forankring i faktiske arbeids- og markedsposisjoner. Dette viser oss at kjønnssegregering i arbeidsmarkedet har betydning for klasseanalysen, men det sier ikke noe om hva som får teoretisk forrang, om det er kjønn eller klasse. Hvis man avgrenser analysene til sosial klasse kan det fremstå som kjønn og klasse er empirisk overlappende. Om man har systematisk rekruttering til kvinnedominerte yrker blir man da også skjematisk plassert innafor en viss klasseposisjon. Til tross for at det også finnes menn i disse yrkene går det klart frem at det er kvinner som oftest vil plasseres der. En kan slik argumentere for at det oppstår «kjønnede arbeidspraksiser». Dette skiller seg fra materialistiske analyser med utgangspunkt i lønnet arbeid nettopp fordi det blir hevdet at menn og kvinner har spesifikke og gjensidig utelukkende kulturer som primært får utslag ved å skille privat og offentlig sfære hvor kvinner dominerer den private sfære og menn den offentlige sfære. Kjønnede arbeidspraksiser reflekterer og forstørrer segregering og vedlikeholder konservative syn på «riktig» maskulinitet og også feminitet. Dette kan også snus på hodet; Hvis asymmetrien i menn og kvinners relasjon til arbeidsposisjon er kjønnet, er også kjønnede erfaringer klassebetinget. Kjønn fremstår slik som noe mer enn materialistisk og betinget av yrkesplassering. Yrkesrekruttering kan slik si mye om hva slags valg kvinner gjør, noe som er viktig informasjon, men det det forteller oss ikke hvorfor.

Å være i «midten» er å være god nok
Det kan slik fremstå som gunstig å behandle objektiv og subjektiv klasseforståelse teoretisk adskilt. Empirisk finner man at folk har en annen subjektiv forståelse av sin egen klasseposisjon. Blant annet finner May-Len Skilbrei at arbeiderklassekvinner i Oslo har en subjektiv klasseforståelse som plasserer dem på «midten» av klasseskjemaet. Bakgrunnen for klasseforståelse er slik hvordan det reflekteres over og hvordan det å identifiseres med arbeiderklasse er et problem. Kvinnene i studien velger heller å fremheve hvordan midten er «vanlige», «arbeidsomme», «anstendige» mennesker. Disse tre karakteristikkene viderefører et klassenarrativ som skiller «dem» fra «de andre». Videre hevdes det at kvinner er i en prekær situasjon i kraft av å være kvinner. De står mot middelklassens hegemoni og på samme tid arbeiderklassekulturen. Dette fungerer i praksis ved at jenter fra arbeiderklassen blir møtt med forventninger til tradisjonelle kjønnsroller og strenge idealer om moderskapet, ansvarlighet og seksualitet. Slik, hevder Skilbrei, virker kjønn og klasse sammen for å skape begrensninger for kvinner. Klassiske mål på sosial ulikhet er økonomiske ressurser, livsstil, forbruk, interaksjon, assosiering og subjektive oppfatninger av verdi. Med utgangspunkt i dette prøvde en å fange inn den enkeltes subjektive klasseforståelse for å skjønne hvordan den er meningsfull i hverdagen og hvordan den oppleves. Dette ble i sin tur gjenstand for kritikk nettopp fordi den ignorerer hvordan ulik forståelse virker gjennom sosial posisjon. For eksempel lister en mann fra middelklassen opp mange flere klassekategorier enn den tredelingen arbeiderklassemannen gjør. Klasse betinger bakgrunn og hvordan man subjektivt forstår klasseposisjon. Er det da behov for objektive klasseanalyser? Det er klart at hvis man kun vektlegger aktørers individuelle forståelse av egen posisjon vil man usynligjøre og underspille de mer skjulte, ikke-subjektive aspektene ved sosial ulikhet som også påvirker ens sosiale liv uten at man trenger å være klar over det. Slik fremstår klasse som noe annet enn bare klassebevissthet.

Foto: Perspektivet Museum/Flickr

Foto: Perspektivet Museum/Flickr

Kroppsliggjøring av klassebakgrunn
Den britiske sosiologen Anoop Nayak finner i sin studie av en post-industriell by i England hvordan arbeiderklassemenn som gjennomgår arbeidsledighet sliter med å finne nye overganger fra ungdom til voksen. Dette innebærer en subjektiv fortolkning av klassebakgrunn på grunnlag av et skriftende arbeidsliv. Det blir dermed en kroppslig kjent endring hvor det romantiserte narrativ om «arbeiderklassemannen» ikke finnes på samme måte som før. Man får dermed en overgang for unge arbeiderklassemenn fra å arbeide til å «tjene». Dette former i sin tur nye maskuliniteter som må forenes med skiftende kjønnsroller. Gjennom etnografisk arbeid skiller Nayak mellom Real Geordies og Chavs, førstnevnte med tilhørighet i arbeiderklassen og sistnevnte er personer som går på ledighetstrygd. Empiriske funn viser at arbeiderklassemennene har en helt annen kroppslig håndtering av de endringene samfunnet gjennomgår, da fra et tradisjonelt industrielt område til de-industrialiseringen av det, enn «chavs». Man ser tydelige likhetstegn mellom kvinnene i Skilbreis studie og mennene som Nayak har studert. Sosiale klasser blir synliggjort gjennom mobile tegn som diskursivt vises gjennom arbeidende- og ikke-arbeidende kropper. Klasseavgrensing fremstår slik som antagonistisk og distinktiv; mellom de som fortjener og de som ikke fortjener, mellom de rene og skitne, de smakfulle og usmakelige, de røffe og de respektable. I samsvar med sosiologen Wendy Bottero kan man da lese klassebevissthet som klasseidentitet. Det er ikke hvem man identifiserer seg med som primært sier noe om klasse, men heller hvem man distanserer seg fra. Dette ser man tydelig i Nayaks studie. Det kan slik virke som at det er kultur som får teoretisk forrang for å forklare de nye kjønnsrollene disse mennene nå organiserer livet sitt rundt, og hvor økonomi sees sammen med kultur. Sosiologene Crompton og Scott er kritiske til en slik tilnærming hvor kultur og økonomi studeres sammen. Mens kultur er normativt er økonomi instrumentelt og de bør derfor holdes analytisk separat. Distinksjonene blir, på den ene siden, objektive utfall av klasseprosesser, som materielle forskjeller i inntekt, rikdom og sosiale relasjoner i førstnevnte sammenheng, mens subjektive og kulturelt medierte erfaringer av klasserelasjoner faller på den andre siden.

Den konvensjonelle klasseanalysen har utviklet seg i forhold til kjønn, og inkorporeringen av det i klasseforskning. Gjennom materialistisk klasseanalyse ved lønnet arbeid og dens kritikk av den konvensjonelle klasseanalysen, vises det hvordan det er gunstig å behandle subjektiv klasseforståelse analytisk adskilt fra den objektive klasseforståelsen. Hvilke konsekvenser får dette for klasseanalysen? Har den utspilt sin rolle? Et klart forsvar for å beholde klasseanalysen i sosiologien oppdager man ved å se på underliggende strukturer som også påvirker folks liv uten at man nødvendigvis er klar over dem. Kulturperspektivet på klasse og kjønn, gjerne gjennom «den kulturelle vendingen», utfordret tendensen til å pakke annen sosial differensiering, som for eksempel kjønn og etnisitet, inn i klasse-problematikken, samtidig som det viser seg problematisk å studere kultur og økonomi uten å holde dem analytisk adskilt. Man kan risikere å skrive hele klassebegrepet ut av samfunnsteorien, og erstatte det med diskusjoner om kultur, forbruk og identitet.

Kilder

  • Birkelund, Gunn (2010) i «Klassebilder Ulikhet og social mobilitet i Norge». Kenneth Dahlgren og Jørn Ljunggren (red.). Universitetsforlaget.
  •  Bottero, Wendy (2005). «Stratification: Social division and inequality». Routledge, Taylor and Francis Group. London and New York.
  • Brekke, Idunn og Reisel, Liza (2012). «Klasse og kjønn i et likestillingsperspektiv. En kunnskapsstatus». Institutt for samfunnsforskning, ISF.
  • Crompton, Rosemary og Scott, John (2004). «Ch. 9: Class Analysis: Beyond the Cultural Turn», i (Red) Scott, J.; Cromton, R.; Devine, F. & Savage, M. Rethinking Class. Cultures, Identities and Lifestyels 2004 ss.186-220. Palgrave Macmillan.
  • Nayak, Anoop (2006) «Displaced Masculinities: Chavs, Youth and Class in the Post-industrial City». Sociology 2006 40:813. Published by Sage on behalf of British Sociological Association.
  • Skilbrei, May-Len (2005). «Klasse, etnisitet og kjønn sin erfaringer. Om å være vanlig, arbeidsom og anstendig», i Sosiologi i dag 4 (35) 2005 ss.50-68.