En smak av prestisjeskole, økologiske pannekaker og nye vennskap

Foto: Solveig Kristine Holtvedt

Foto: Solveig Kristine Holtvedt

I fjor på denne tiden hadde jeg bestemt meg for å dra på utveksling, og søke på University of California, Berkeley. Det var ikke lenger et spørsmål om jeg skulle gjøre det. Likevel hadde jeg ingen klare forventninger til hvordan det skulle bli. På den ene siden skjønte jeg at det ville bli et tøft halvår skolemessig, at jeg kom til å møte mange nye mennesker og at jeg nå skulle starte på et av verdens høyest rangerte universiteter. På den andre siden, så hadde jeg aldri satt min fot på amerikansk jord og hadde kanskje et litt naivt syn på hva det innebar å dra til USA. Mine forventninger til Berkeley var noe preget av hva jeg hadde fått med meg av amerikansk-produserte tv-serier, filmer og reality-shows. Typisk tenkte jeg at ”USA er ganske likt som Norge bare at alle hyggelige, alle spiser junk og alle har hvite tenner”. Det ble noe litt annet jeg fikk se og oppleve.

Berkeley er en liten by som ligger ca. 25 minutter unna den urbane storbyen San Francisco. Dette er i seg selv er en by man bør besøke hvis man befinner seg i USA. Men mitt liv som student ble preget av den lille studentbyen og de menneskene jeg møtte der. Jeg bodde i en liten leilighet jeg delte med tre andre norske jenter fra NHH. Jeg delte soverom med en av dem, noe som var uvant, men veldig vanlig i USA. Disse jentene skulle bli veldig nære venner og svært viktige for mitt halvår som utvekslingsstudent.

Vi ankom midt i januar, rett før semesterstart. De første dagene av oppholdet prøvde vi å få et inntrykk av stedet som var nytt for oss alle. Det var mange koselige restauranter. Til vår store overraskelse var det ikke junk-food som dominerte menyene på restaurantene og mathyllene i butikkene. I stedet var det økologisk mat. Over alt var det økologiske alternativer og flere butikker solgte bare denne typen mat. Det var tydelig at Berkeley er sterkt påvirket av hippie-tidens idealer. I gatene luktet det hasj hvor hen du gikk. Det var det bare å venne seg til.

Uteliggere var en del av gatebildet i Berkeley. Første dag på universitetet fikk vi beskjed av politiet om at vi ikke måtte bevege oss i området alene om kvelden. Selv om jeg og mine venner aldri følte oss utrygge i Berkeley, var det ikke til å komme unna at det er et sted preget av bråk og mennesker som bor på gaten. De gangene vi gikk gatelangs om kvelden lå det mennesker godt pakket inn i soveposene sine på rekke å rad på fortauene. De som ikke sov var som regel påvirket og ropte høyt til hverandre. Og slik var det flere steder i California. Det var et rart syn for noen som er vant med Norges stille fortauer hvor uteliggere er et sjeldnere syn. Vi fikk sympati for de hjemløse og øynene opp for at det amerikanske velferdssystemet er ikke-eksisterende. Jeg hadde faktisk aldri forventet meg at jeg skulle få se noe slikt i USA, glamorøse Hollywood-stjerners hjemsted. Etter å ha vært i USA et halvt år har jeg blitt enda mer oppmerksom på og takknemlig for hvor godt vi nordmenn faktisk har det her i Norge.

Selv om Berkeley kanskje har sin litt mørke side, var byen ellers veldig koselig og universitetet er noe byen virkelig kan smykke seg med. Campuset sto i sterk kontrast til det litt lugubre gatebildet. Det var et stort område med mange flotte bygninger. Bibliotekene kunne minne om Galtvort. Uteområdet var nærmest en park hvor folk vandret rundt og nøt solen når den dukket opp. Mange av elevene ved Berkeley var asiatere. Smarte mennesker som reiser langt for studerer på et prestisjefullt universitet. Det var også overraskende mange nordmenn der. De fleste fra Norge kom inn på Berkeley gjennom de gode avtalene de norske universitetene har, noe som igjen viser hvor privilegerte nordmenn er. Da vi fortalte amerikanere at vi studerte på Berkeley var reaksjonen ofte ”Oh my God, you have to be so smart” eller ”Oh, you are so lucky, I have applied several times myself without getting in”. Det ga oss, som ikke nødvendigvis kom inn på Berkeley på grunn av toppkarakterer, en aldri så liten selvtillitsboost.

Foto: Solveig Kristine Holtvedt

Foto: Solveig Kristine Holtvedt

Jeg kunne velge mellom mange forskjellige fag da jeg skulle starte semesteret på Berkeley. Som sosiologi-student var det gøy å kunne velge kurs som gikk dypere inn i hva sosiologi er og kan tilby. Jeg tok for eksempel fag som ”Social media” og ”Innovation and entrepreneurship”. Det var veldig fint å kunne ta sosiologi-fag som gikk i en litt annen retning enn den tradisjonelle. Jeg fikk en enda bedre forståelse av hva folk mener når de sier at sosiologi er et bredt studium, og at mange andre enn sosiologer kan dra nytte av det. Blant mine medstudenter på sosiologi-programmet var det ytterst få som studerte sosiologi hjemme. Det var mange fra NHH og flere som gikk på markedshøyskolen og andre universiteter i Norge. Det utgjorde en god blanding av mennesker fra ulike felt, noe jeg synes var veldig positivt. At folk med forskjellige bakgrunner kan utveksle kunnskap er lærerikt og viktig.

Forventningen min om at Berkeley skulle utfordre meg skolemessig gikk i oppfyllelse. Halvåret mitt på Berkeley var tøft, det var det, men det var ikke like grusomt og panikk-fremkallende som jeg hadde sett for meg. På Berkeley har man ”midterms”, eller deleksamener som man kaller det på norsk. Det gjorde at det var mye lettere for elevene å få et bra sluttresultat selv om man kanskje ikke presterte like bra på alle deleksamenene i løpet av et semester. De fleste i min omgangskrets gjorde det særdeles godt og endte med toppkarakterer på vitnemålet. Det hadde nok en sammenheng med at de er smarte mennesker, men også at de har erfaring fra norske universiteter og høyskoler hvor man ofte må gi alt når man skal opp til en eksamen. Det virket ikke som alle de amerikanske studentene følte det samme når de skulle ta en eksamen. Kanskje fordi de visste at om de feilet, var ikke løpet kjørt. Dette var noe av det jeg satte veldig pris på ved Berkeley, at du fikk en ny sjanse om noe skulle gå galt.

Da jeg kom til Berkeley hadde jeg hørt at man ikke kunne planlegge å reise noe rundt i USA fordi ”det får du aldri tid til med så mye skole”. Og som sagt, det var mye skole, men jeg fikk tid til å reise. Faktisk så reiste jeg og mine sju venninner fra Norge ganske mye. En helg i Napa Valley på vinsmaking passet bra mellom to midterms. Springbreak ble tilbrakt på Hawaii. Ellers klarte vi også å presse inn Las Vegas og Los Angeles mellom slagene.

Jeg kom tilbake fra Berkeley med mange nye, nære venner. Som sagt var det mange nordmenn der, så de fleste ”Berkeley-vennene” mine er fra Norge. Jeg ville nok ikke umiddelbart søkt meg til Berkeley om jeg hadde vært ute etter å være eneste nordmann i mils omkrets. For meg var det greit, nå har jeg en ny vennekrets i Norge som jeg deler mange gode minner og erfaringer med. Det er heller ikke en ulempe å kunne oppgi Berkeley på CV-en sin. Vi er heldige i Norge som får muligheten til å gå på et av verdens mest prestisjefulle universiteter; det finnes i mine øyne egentlig ikke noen gode grunner til å ikke gjøre det.