Den «Nye» nordiske modellen?

Foto: Louish Pixel/Flickr

Foto: Louish Pixel/Flickr

En omtale av artikkelen Self-Made Wealth or Family Wealth? Changes in Intergenerational Wealth Mobility. Social Forces 2014.

Økende ulikheter har fått svært stor oppmerksomhet i offentlig debatt både i Norge og i andre land. Oppmerksomheten toppet seg i 2014 etter utgivelsen av Thomas Pikettys bok Capital. Debatten har i størst grad dreid som om inntekter, da det er vist at de aller rikeste får stadig mer av den samlede inntekten i en rekke land, også i Norge. Formue er vanskeligere å måle enn inntekt, men det likevel klart at formue er skjevere fordelt enn inntekt: Mens de en prosent med høyest inntekt i Norge mottar cirka åtte prosent av samlet inntekt, for eksempel,  er det anslått at de en prosent med størst formue rundt har rundt 20 prosent av samlet formue.  Når debatten i størst grad har dreid seg om inntekt, er det altså ikke fordi formue er mindre skjevt fordelt enn inntekt. Spørsmålet som reises i artikkelen er hvem som blir rike i Norge. Er det slik at de rike ofte kommer fra rike familier?  Eller er der det slik at de rikeste oftest er personer som selv har samlet seg store formuer?

Hvorfor er dette et interessant tema for sosiologien? Er ikke fordelingen av inntekt og formue et tema for faget økonomi heller enn sosiologi? Det er riktig at eiendom og formue har fått lite oppmerksomhet i sosiologien i de senere år, også i forskningen om klasse og lagdeling som er opptatt av sammenhenger mellom sosial opprinnelse og livssjanser, eller hvilke goder folk oppnår. For folk flest er betydningen av formue åpenbar når de skal skaffe seg egen bolig, starte risikofylt næringsvirksomhet som krever egenkapital, eller ta utdanning med usikre fremtidsmuligheter. For de aller rikeste åpner formuen veier til et liv fjernt fra det som føres blant den jevne befolkningen. For å forstå mekanismene som bidrar til at sosial opprinnelse får betydning for folks liv, er det altså essensielt å forstå betydningen av formue og arv.

Det er også klart at økonomiske fordelinger har sosiale konsekvenser som bør interessere sosiologer i aller høyeste grad. Når det rapporteres at de rike stadig blir rikere, i tider med økonomisk krise, slik vi har sett i en rekke land, er dette noe som fører til misnøye og antageligvis svekket sosialt samhold. Den sterke oppmerksomheten som rettes mot de økende inntektene blant toppledere, er et uttrykk for at belønningsnivået i elitegrupper mangler legitimitet. Særlig stor folkelig misnøye kan det bli hvis det dannes oppfatninger om at de rike stadig blir rikere på grunn av arv, og ikke deres egen innsats. Meritokratiske idealer, som er utbredt i vårt samfunn, innebærer at det å skape seg sin egen formue oppfattes som mer høyverdig enn arv. Disse idealene betyr at det er individenes evner og innsats som skal belønnes, noe som vanskelig kan sies å være tilfelle dersom ens rikdom skyldes arv.

Hva vet man så om veier til stor rikdom? Lite, er det hevdet, fordi data om økonomiske eliter er vanskelig å oppdrive og dessuten preges av feilkilder. Men en utbredt idé har vært at veiene til rikdom er endret i løpet av de siste årene, på den måten at de rike stadig mer har skapt sine formuer selv, eller er «arbeidende» rike, mens andelen arvinger, eller «rentenister», har avtatt.  Ifølge dette synet har det altså utviklet seg en svært rik økonomisk elite, men hvor elitetilhørigheten i liten grad går i arv. Flere argumenter har blitt reist for å underbygge dette synet, hovedsakelig på grunnlag av forskning fra USA. Ett argument er at lønn utgjør den største inntektskilden blant de rikeste mens kapitalinntekter betyr mindre. Konsentrasjonen av formue, altså hvor mye de på toppen av formues-hierarkiet eier, har dessuten ikke økt parallelt med den sterke økningen i inntektskonsentrasjon, noe som kan bety at det ikke har utviklet seg klasse som lever av stor arv. Og til sist, har andelen kvinner blant de rikeste i USA avtatt. Hvis man antar at rike kvinner i større grad er arvinger enn rike menn, vil dette bety at arv blir en mindre viktig vei til stor rikdom.

At det skulle ha utviklet seg en superrik elite, men hvor elitetilhørighet i liten grad går i arv, kan synes lite troverdig, i hvert fall i det lange løp. Pikettys forventninger om at betydningen av arv vil øke i fremtiden, er vel kjent gjennom den senere tids debatt. Skyhøye inntekter vil over tid kunne spares til store formuer. Formue er svært lett å overføre over generasjonene, og arv er en samfunnsinstitusjon. Det også er svært utbredt å overføre formue allerede mens foreldregenerasjonen er i live. I Sverige er det vist at det er svært lite mobilitet på toppen av inntektshierarkiet. En sannsynlig forklaring på dette er at arv er utbredt i økonomiske eliter.

Er arv så en viktig vei til stor rikdom i Norge, og har dette endret seg over tid? For å belyse dette spørsmålet har jeg tatt utgangspunkt i det offentlige formues-registret som er tilgjengelig fra 1993.  I og med at registret brukes til beregninger av skatt er det skattepliktig formue som registreres, ikke markedsverdien av formuen. Dette innebærer at formue undervurderes, fordi verdien av fast eiendom er satt lavt og også ikke-børsnoterte aksjer. To grep er gjort for å bøte på dette så langt det er mulig. For det første er verdien av fast eiendom oppjustert. For det andre beregnes andelen som oppnår de aller høyeste 1 prosent og 0,1 prosent av formuene. Å kartlegge hvem som har svært høye formuer er mindre problematisk enn å fastsette den nøyaktige verdien av deres formue.

I artikkelen fokuseres det på aldergruppen 37-40 år, og de med de aller høyeste formuene i hvert år mellom 1993 og 2010 skilles ut. Når såpass unge mennesker studeres innebærer dette at de fleste ikke har to døde foreldre. Dette er nettopp poenget, fordi minst en av foreldrene må være i live for at formuen deres skal kunne registreres i registret som startet opp i 1993. Selv om foreldrene ikke har overført den totale arven, kan de likevel ha overført store beløp som gaver, noe som ser ut til å være svært vanlig i rike familier hvis man leser næringslivspressen. Det gjøres to typer analyser. For det første kartlegges det hva slags inntekter de rike typisk mottar, og hvilken andel kvinner det er blant de aller rikeste. Majoriteten av de aller rikeste har størsteparten av inntekten fra kapital, ikke fra lønn. Med begrepene foran er de altså rentenister, og ikke lønnsmottakere. I motsetning til i USA øker kvinneandelen blant de rikeste. Ifølge tidligere forskning er dette da et tegn på at betydningen av arv øker. Når man ser på bakgrunnen til rike i Norge, ser denne antagelsen ut til å stemme: En større andel av de rike kvinnene enn de rike mennene har foreldre som er svært rike.

For det andre studeres sammenhengene mellom det å ha superrike foreldre, og selv bli rik. Kort oppsummert er det slik at det har svært stor betydning å ha superrike foreldre for det å selv bli rik, og betydningen av foreldrenes formue ser ut til å ha økt over tid.  Stadig færre blant de superrike har foreldre uten store formuer. Konklusjonen er altså at arv ser ut til å ha fått økende betydning for det å bli superrik i Norge.

Hvordan skal så disse funnene forstås? Det er lite trolig at Norge er et «annerledesland» på den måten at arv betyr mer enn i andre land. Ingen tidligere studier har meg bekjent undersøkt betydningen av foreldreformue for egen formue i etterfølgende årskull. Når resultatene av forskning fra USA kommer til andre konklusjoner, er det trolig fordi det ikke er fokusert på yngre generasjoner. Blant disse kommer nye trender kommer tidligere til syne enn når man studerer hele befolkningen inkludert de som ble rike for mange tiår siden.

Samfunnssystemet i Norge har blitt karakterisert som en del av den «Nordiske modellen», som kjennetegnes av en stor grad av likhet sammenlignet med en rekke andre land, og hvor den sosiale mobiliteten er høy slik at det er lett å bevege seg mellom sosiale klasser og inntektsgrupper. Resultatene når det gjelder formue, og også toppinntekter i Sverige, peker i andre retninger: Muligens har Den nordiske modellen utviklet seg til den «Nye» nordiske modellen, med stor likhet i gjennomsnittsbefolkningen, samtidig som det finnes eliter hvor posisjoner i sterk grad går i arv mellom generasjonene.