Flate dansker

Selv om Danmark og Grønnland har de samme fargene på flagget så er symbolene ulike. Der Danmark har et kors har Grønnland en sol - en god illustrasjon på nasjonene - like, men ulike. Foto: Liv Gyllensten Alvestad

Selv om Danmark og Grønnland har de samme fargene på flagget så er symbolene ulike. Der Danmark har et kors har Grønnland en sol – en god illustrasjon på nasjonene – like, men ulike. Foto: Liv Gyllensten Alvestad

Grønlendere og dansker er ulike, blir jeg fortalt. Dansker blir formet av det flate, lille landet Danmark og blir med det et annerledes folk enn grønlenderne, dels uegnede til å styre den store øya. Denne formen for uttalt ulikhet forteller mye om hvordan etnisk identitet defineres.

Selvstyre og Riksfællesskab
Grønland er verdens største øy. Øya er et Selvstyre – de styrer de fleste lover selv, men de er fremdeles en del av det Danske Riksfællesskab. På øya vrimler det av danske arbeidere. Dansk høres og sees ofte i gatene. Våren 2013 var det landstingsvalg i Grønland (og ja, det skrives i, da flere lokale understreket det faktum at Grønland var framfor alt en stat, ikke bare en øy. Grunnet statusen som noe mer enn bare en øy gjøres øyas om til et i). Med valgkampen fulgte et stort fokus på de andre – danskene – som nærmest ble satt i en polarisert relasjon til grønlenderne. Mye av grunnen til det var for å understreke grønlendernes behov for selvstendighet, hvilket er nærmere i sikte med den nye regjeringen og muligheten for utvinning av råstoffer. Grønland er nemlig avhengige av økonomisk støtte av Danmark, men råstoffene som skjuler seg under isen, fjellene og i havet – mineraler, olje og gass – vil muliggjøre en styrket økonomisk selvstendighet fra den gamle koloniherren. Mange grønlendere håpet at den økonomiske selvstendigheten til slutt vil utvikle seg til fullstendig selvstendighet, og at Danmarks makt utelukkende skal ligge i en historisk innflytelse på øya. Etter å ha tilbragt et halvår i Grønland under feltarbeidet for min mastergrad i sosialantropologi slo det meg at ulikhet har stor betydning.

«Så de trenger andre for å vokse
– Danmark – de er en kolonimakt, sier Minik, en ung grønlender.

Han virker engasjert, gestikulerer og ser intenst på meg, før han fortsetter;

– Fordi de er så små og flate selv så trenger de andre for å vokse og holde på makten. De hadde jo Norge, og de hadde Island, men nå har de bare Færøyene og oss igjen. Derfor må vi ikke la det første bli det beste. Når vi eksporterer reker prøver vi å selge dem til Tyskland først. Der er de skeptiske, og de stoler ikke på oss. Vi går til Danmark, og i Danmark godtar de rekene våre, våre førsteklasses reker – men de betaler knapt for dem. Og vi kan liksom ikke kreve mer heller, selv om vi burde det. Dansker, de ser ned på oss Grønlendere. Og rekene, vet du, som kommer herfra – de havner  i danske fabrikker hvor de pakkes for så å eksporteres tilbake hit. Det er en ironi i det.

Et interessant trekk ved samtalen er beskrivelsen av Danmark som flatt. Denne beskrivelsen gikk igjen. I en annen samtale snakket jeg med en kvinne om Danmark, Grønland og råstoffer. Damen humret litt, snakket om hvorfor Grønland og Danmark på dette tidspunktet hadde problemer med å komme til enighet, før hun med den ene hånden på hoften, den andre elegant gestikulerende i luften,  uttalte belærende:

– Danmark er flatt og lite og har ingenting. Det er derfor de har Grønland!

Det siste sa hun med hevet hode, nærmest triumferende.

Språk er viktig for den grønlandske identiteten, men dansk har fremdeles en sentral betydning. Foto: Liv Gyllensten Alvestad

Språk er viktig for den grønlandske identiteten, men dansk har fremdeles en sentral betydning. Foto: Liv Gyllensten Alvestad

Et flatt lands tankegang
Så godt som alle grønlendere er stolte av landet sitt og særlig tilknytningen til naturen. Det virker som om det er en antakelse om at folk blir formet av landskapet de bor i. Grønlendere blir nærmest selvstendige, frie fangere – begrepet som brukes for dem som fanger sel, hval og muligens fisker og jakter i tillegg for å livnære seg – av å bo mellom sjø og fjell. Men det flate landskapet i Danmark flater ut tankegangen, som en informant uttalte:

– Danskefolkets tankegang er et flatt lands tankegang. Dansker ser aldri opp på fjellet, de ser ikke virkeligheten. Det er bare kontorlokaler med bord og stoler der borte.

Der danskene er flate, kjedelige og individfokuserte blir grønlenderne gjort til spennende, fleksible kollektivister av fjellene og fjordene de har måttet leve i harmoni med. At Danmark trenger å vokse seg større, eller at de har lite og vil ha mer er en slags tilbakevendende beskrivelse av Danmarks relasjon til Grønland. Det er tydelig at en stor del av den grønlandske identiteten er knyttet opp mot naturen og landskapet, som settes i sterk kontrast til den danske. Fjell er langt fra flate, og dermed blir grønlendere og dansker langt fra like: de blir heller ulike, preget av ulik historie, ulike språk, ulike landskap og ulik størrelse på hjemlandet. Men selv om Grønland var tenkt som min empiri da jeg skulle skrive om ulikhet i Socius virker det nesten snevert i disse herjende dager. Nyhetene preges for tiden av en rekke saker der ulikhet mellom folkegrupper er tydelig. Det man nærmest kan omtale som etniske – tidvis rasebaserte –  konflikter er særlig tydelig i områder som opplever endring – det være seg Grønland, med framtidig selvstendighet, eller om det er Gaza, eller Ukraina. Grønland er ikke alene om å ha et konfliktfullt forhold til sin tidligere styrelsesmakt. Sitatet om at Danmark trenger Grønland for å selv kunne vokse kan lett overføres som en beskrivelse av alle de ulike nasjonenes opplevelse av en truende «nabo».

Å definere et «oss»
Jeg vil argumentere for at det i disse eksemplene foregår en konstruksjon av en tydeligere identitet, eventuelt etnisitet. Antropologen Richard Jenkins forklarer at å skape identitet og etnisitet er en sosial prosess. Følelsen av å tilhøre en gruppe, eller å ha medlemskap i en gruppe er sentralt for sosial identitet. Det er også sentralt at medlemmene i gruppen og utenforstående anerkjenner gruppen som kulturelt distinkt, og synlige markører på ulikhet, som hudfarge, kan føre til at man umiddelbart tilskrives en gruppe eller identitet. Makt kan også spille en viktig rolle i konstruksjonen av ulike identiteter – eksempelvis kan kjønn ha mye å si for hvem som får være med på å definere etnisitetens innhold. Uansett er det sentralt at følelsen av likhet skaper et rom som individer kan sameksistere under den symbolske paraplyen fellesskap. Grenser er der etnisiteten må skapes. Det interessante er hvordan dette brukes i møtet med hverandre. En etnisk gruppes kontinuitet avhenger av opprettholdelsen av en grense. Dette åpner opp for at kulturelle trekk og karakteristika kan endres. Som antropologen Fredrik Barth skriver at det er den etniske grensen som er relevant. Siden det er grensen som er relevant så trenger man flere grupper å skape en grense mellom – dermed defineres en etnisk gruppe alltid i forhold til noen andre. Og slik fokuseres det på hva som gjør gruppene ulike – de kulturforskjellene som blir sosialt relevante. Jenkins skriver om etnisitet at: Å definere oss impliserer – om ikke sterkere – et bilde av dem. Det er også nødvendig at en gruppe skiller seg selv nettopp fra, eller gjennom andre. Fokuset på de andres annerledeshet – flate dansker mot fjellrike grønlendere – tydeliggjør forskjellen mellom de ulike etniske identitetene.

Fra den gamle havna i Nuuk kan man fremdeles se de gamle trehusene, men i bakgrunnen ruger nyere blokker. Foto: Liv Gyllensten Alvestad

Fra den gamle havna i Nuuk kan man fremdeles se de gamle trehusene, men i bakgrunnen ruger nyere blokker. Foto: Liv Gyllensten Alvestad

Når forskjellene betyr noe
Men la oss gå tilbake til Grønland. For de mest hissige beskrivelsene av dansker fikk jeg som regel hjemme hos folk, og gjerne i kjølevannet av en debatt på radioen eller TV, eller ved måltider i hjørner på øde kafeer. Kort tid etter uttalelsen om at danske folk har flat tankegang, fra den stolte kvinnen, kom en dansk kvinne fra arbeidsplassen for å hilse på henne. De vekslet noen ord og det virket som om de hadde en god tone seg imellom. Ved festligheter og feiringer kommer det ofte danske gjester, og grønlendere og dansker sees gjerne sammen i bybildet. Vennskap mellom gruppene er vanlig. De fleste kjenner dansker gjennom arbeidsplassen. Det er verdt å merke seg at dansk fremdeles brukes mye på arbeidsplassene i Grønland, på tross av at det er grønlendernes annetspråk, hvilket mange grønlendere behersker dårligere enn morsmålet. Dansker innehar derfor nødvendig kompetanse flere grønlendere mangler, og dette preger arbeidsplassene, gjerne med dansker i høye stillinger. Fremdeles så virket det som om de fleste grønlendere har gode relasjoner med kollegaene, på tvers av etnisitet. I bybildet og på kafeer var det lite synlig konflikt. Snarere er interaksjonen preget av en nedtonet, lett høflighet mellom begge gruppene – selv om det er verdt å merke seg at samtalene som nevnt, i så godt som alle tilfeller foregikk på nettopp kolonialistenes språk. Antropologen Harald Eidheim skriver at gruppemedlemskapet kan bli styrket gjennom et fokus på konflikt mellom de to gruppene. På den annen side skriver også Eidheim om komplementarisering, en underkommunisering av etnisk identitet hvilket øker evnen til samarbeid mellom ulike grupper. Begge deler er tydelig i Grønland, men i ulike kontekster og til ulik tid. Det er derfor grønlendere og dansker fint kan ha vennskapelige relasjoner. Men også derfor et fokus på forskjellene blomstret frem når det ble snakk om fremtidige selvstendighet i Grønland, under valgkampen 2013. Det er når de etniske forskjellene skal bety noe, som i Gaza, Ukraina, i Ferguson, USA og Grønland – i politiske settinger – at de uttales, gjøres synlige og relevante.