Bosporos, bønnerop og Bauman

Kirken Hagia Sophia. Foto: Karoline Berna Peddersen

Kirken Hagia Sophia. Foto: Karoline Berna Peddersen

Bønneropet distraherer meg mens jeg sitter på «Simitsarayi», te-og-simit-cafeen på hjørnet og leser Baumans teorier om kommunikasjon. Jeg ser opp, tar en sipp av den tyrkiske teen og klapper katten som sitter på bordet, nesten oppå bøkene mine. Den unngår gatehunden som ligger under bordet og hviler hodet på foten min. Jeg dytter katten litt vekk, bønneropet er ferdig, jeg tar opp pennen og fortsetter å lese. Allerede ved soloppgang ble jeg minnet på at jeg er langt hjemmefra. Jeg er på utveksling i Istanbul.

Istanbul. Det er umulig å beskrive denne byen i korte trekk. En kaotisk, høylydt, støvete, varm og vakker by. Istanbul er å sitte på altfor korte stoler fra den ottomanske tid og få noen til å lese kaffekoppen og spå fremtiden i kaffegruten, det er den gamle mannen med bart som sitter på en krakk og røyker på hjørnet, eller den gamle bestemoren som kjærlig kaller deg «canim», «mitt hjerte», når hun overrekker en tallerken med hjemmelaget mat, det er å sitte på fergen som krysser Bosphorus, fra et kontinent til et annet, og skue utover byens silhuett – en silhuett med Galatatårnet og kirken Hagia Sophia fra Bysants, den osmanske sultanens palass, Topkapi, – sammen med moderne hus, kolossale kjøpesentre og skyskrapere fra de siste 20-30 år.

Istanbul er full av kontraster. Fanget i et turbulent kjærlighetsforhold i spennet mellom fortiden og dens ønske om å modernisere og ekspandere. Denne blandingen av fortid, nåtid, konservativt, moderne, ryddig og kaotisk, skaper en helt spesiell følelse og atmosfære. Det å kunne studere i denne byen føles som et privilegium!!

Karoline Berna Pedersen var på utveksling i Istanbul, Tyrkia. Her står hun foran universitetet Bogazici Üniversitesi. Foto: Karoline Berna Pedersen

Karoline Berna Pedersen var på utveksling i Istanbul, Tyrkia. Her står hun foran universitetet Bogazici Üniversitesi. Foto: Karoline Berna Pedersen

Den første ekstreme kontrasten jeg la merke til var da jeg spaserte langs havnen i nærheten av Galatatårnet. Jeg passerte noen kvinner, fullt tildekte med svarte slør, bare øynene syntes. Rett bak dem stod en kliss naken (og gal) mann ved minibanken og tok ut penger. Jeg skvatt til, og klarte ikke dy meg, måtte ta et bilde. Men folk rundt stoppet ikke opp eller sa noe, noen kikket skeptisk, men spaserte videre. «Haha, for en by, hva er det neste,» lo Julia, romkameraten min fra Tyskland.

Å studere et år i Tyrkia på Boğazici Üniversitesi har gitt meg masse ny faglig kunnskap, forståelse av kulturer og best av alt fantastiske nye venner fra hele verden. Boğazici er et amerikansk universitet med faglig tyngde. Det var mye mer hektiske dager enn forventet, men samtidig utrolig spennende. Jeg tok sosiologiemner som omfattet språk-sosiologi, økonomisk sosiologi og visuellkulturell sosiologi. Ikke bare fikk jeg tatt interessante emner som ikke tilbys på UiO, men jeg fikk studere sosiologi i et land som er totalt forskjellig fra Norge. Det å studere og lære med et helt annet blikk på ting har gitt meg et bredere perspektiv, motivasjon og jeg har lært mange nye studieteknikker. I tillegg har det å omgås mange svært forskjellige mennesker, lokalbefolkningen og studievenner fra hele verden, ikke bare vært spennende sosialt, men også sosiologisk sett.