Vil ikke kvinner konkurrere om toppjobbene i samfunnet?

Hvorfor er det relativt få kvinner å finne i høytlønte toppjobber? Er det rett og slett så enkelt at kvinner ikke er så konkurranseorienterte som menn, eller er det heller slik at kvinner støter på ulike former for diskriminering?

Hvorfor er kvinner underrepresentert i toppjobbene? Foto Roy Niswanger/Flickr

Hvorfor er kvinner underrepresentert i toppjobbene? Foto Roy Niswanger/Flickr

Til tross for politiske målsettinger og arbeid for å skape like muligheter for kvinner og menn, består kjønnsforskjellene i arbeidslivet, og særlig de delene hvor det er sterk konkurranse om jobbene. Sosiologer har vært opptatt av strukturelle årsaker som ulike former for diskriminering, og om diskrimineringen er spesielt sterk når det gjelder toppjobbene i samfunnet. Økonomer har brakt inn en annen mulig forklaring på hvorfor det er så stor kjønnsforskjell i rekrutteringen til denne typen jobber. En del empiriske studier viser nemlig at kvinner i mindre grad enn menn er villig til å konkurrere og til å satse på å vinne. Dette kan betegnes som ulik grad av konkurranseorientering. Konkurranseorientering betyr i denne sammenhengen om man liker å konkurrere, om man ønsker å delta i konkurranser eller om man kvier seg for å konkurrere.

Temaet skulle også ha interesse for andre fagfelt som sosiologi og psykologi, siden konkurranseorientering også knyttes til sosiale ulikheter knyttet til kjønn og klasse i arbeidsliv og i samfunnet ellers. Derfor er det interessant å finne ut noe nærmere hva slags bidrag denne forskningen gir til forståelsen av sosial ulikhet.

I artikkelen Do women shy away from competition av Muriel Niederlie og Lise Vesterlund skriver de at kjønnsforskjeller i representasjon i høystatusyrker fortsatt er betydelig. De bruker et eksempel fra et stort datasett over amerikanske firmaer hvor bare 2.5 prosent av de fem høyest betalte lederne er kvinner. Innenfor akademia er kvinner relativt dårlig representert i matematikk, naturvitenskap og blant ingeniører, og kjønnsforskjellen øker med akademisk grad. Slike kjønnsforskjeller er et stadig debattert tema. Det er mange ulike forklaringer som forsøker å gi svar til hvorfor det er slik.

Eksempler på forklaringer er at det skyldes diskriminering i rekruttering og forfremmelse, eller at kvinner foretrekker å bruke mer tid på aktiviteter utenfor arbeidslivet, som tid sammen med barn og familie. Kanskje skyldes det hele et etterslep av at kvinner kom senere inn i høyere utdanning enn menn. Andre mener det skyldes at kvinner er mindre risikovillige enn menn, at kvinner misliker å få informasjon om deres relative ytelse, eller at kvinner er generelt mindre optimistiske i forhold til deres egne evner eller er mindre sikre i deres oppfattede relative plassering.

Muriel Niederle og Lise Vesterlund utforsket en annen mulig forklaring på hvorfor færre kvinner enn menn er i høyere posisjoner i den offentlige sfæren. Deres hypotese var at kvinner viker unna konkurranseorienterte miljøer. En slik adferd ville ikke bare redusere antallet kvinner som deltar i konkurranser, men også antallet som vinner konkurransene. Det vil altså minke sjansene for kvinner til å lykkes i konkurransen for forfremmelser og mer lukrative jobber. Innenfor psykologien forklares dette også som en nedvurdering av egen kompetanse og frykt for å motta negative signaler om prestasjoner. Dette kan være et problem særlig der det finnes stereotypier som stiller spørsmål til ens egen kompetanse.

Selv om det er flere jenter enn gutter på juss-studiene, vil det fremdeles være slik at guttene fyller toppstillingene? Foto: Widener University School of Law/Flickr

Selv om det er flere jenter enn gutter på juss-studiene, vil det fremdeles være slik at guttene fyller toppstillingene? Foto: Widener University School of Law/Flickr

Niederle og Vesterlund tester om kvinner skygger unna konkurranse ved hjelp av et kontrollert laboratorieeksperiment. For å ekskludere de nevnte forklaringene fra psykologien konkurrerte testsubjektene innenfor en øvelse hvor menn og kvinner presterte like godt. Blant deres funn var det at både menn og kvinner overvurderte deres egen relative prestasjon, men at menn var noe mer positive enn kvinner på dette området. I øvelser hvor kvinner og menn presterte like godt unnvek kvinner fra å delta i konkurranse og valgte heller en annen måte å løse oppgaven på, mens menn ble trukket mot å delta i konkurranse.

I en studie gjort av Marie-Pierre Dargnies er problemstillingen om det gir noen effekt på kjønnsforskjellen om det er en lagkonkurranse eller ikke. Mens store og signifikante kjønnsforskjeller er funnet blant dem som deltar på egenhånd i konkurranser, er det ikke funnet noen kjønnsforskjeller blant dem som deltar i lagkonkurranser. Kvinner velger ikke å konkurrere signifikant oftere dersom det er en lagkonkurranser istedenfor individuell deltakelse, men menn deltar signifikant sjeldnere som en del av en lagkonkurranse enn hvis de skal konkurrere på egenhånd. Dargnies finner at høyt presterende menn ser ut til å være redd for å bli utsatt for gratispassasjer-adferd av en trolig mindre egnet lagkamerat. Imidlertid synes de det er i orden å bidra med allerede utførte prestasjoner til en annens, men å utføre oppgaven som en del av et lag og løse oppgave sammen ønsker ikke menn flest.

Empiriske studier viser også at forskjeller i vilje til å konkurrere reflekterer kulturelle normer, som har blant andre argumenter blitt brukt til å rettferdiggjøre en likestillingspolitikk som tar sikte på å eliminere denne asymmetrien mellom menn og kvinner. De skandinaviske landene har i lang tid ført en slik politikk, og er i dag regnet blant de mest kjønnslikestilte landene i verden. Likevel har et stort laboratorieeksperiment utført med ungdommer i Norge gitt funn som viser substansielle kjønnsforskjeller hvor kvinner i mindre grad ønsker å delta i konkurranser enn menn. Den store forskjellen i ønsket om å konkurrere er slående ettersom de kun fant små forskjeller i prestasjonen hos menn og kvinner i eksperimentøvelsene, og ingen andre signifikante kjønnsforskjeller i kontrollvariablene. Kvinner er har like stor selvtillit som menn, og det er heller ingen kjønnsforskjeller når det gjelder risikopreferanser, tidspreferanser eller sosiale preferanser. Dette tyder på at en lang historie med likestillingstiltak har gjort menn og kvinner veldig like, bortsett fra når det gjelder konkurranseorientering.

Det er lansert og testet mange hypoteser om hvorfor kvinner er underrepresentert i høytlønnede jobber og overrepresenterte i lavere lønnede jobber. Metaforer som glasstak og «klebrig gulv» (sticky floor) er brukt for å illustrere hva forskjellene skyldes. Mens «glasstaket» hindrer kvinnene å komme til toppjobbene, holder «klebrig gulv» dem tilbake i de lavere lønnede jobbene blant annet på grunn av deltid og permisjoner. Tross mange studier er det fremdeles usikkerhet om hva kjønnsforskjellene i høytlønnede toppjobber skyldes. Diskriminering, kultur, sosiale konvensjoner, politikk og institusjonsutforming har åpenbart betydning, men studier av konkurranseorientering kan være et viktig supplement til disse forklaringene bl.a. ved å belyse hva preferanser og villigheten til å forhandle for å skaffe seg selv goder har å si for lønn og posisjoner.