Musikalsk ubalanse – om kjønn og musikkbransjen

Norsk musikkbransje har en ujevn kjønnsfordeling. Velger kvinner andre veier enn menn, eller er det slik at kvinner må over flere hindre på sin vei i musikkbransjen?

Kvinnekjønnet. Det å stadig konfronteres med kvinnekjønnet driver fokus vekk fra individet. Som Sunnfør ordla seg «Jeg er først og fremst artist- og ikke først og fremst kvinne». Illustrasjon: Irmelin Sande.

Det å stadig konfronteres med kvinnekjønnet driver fokus vekk fra individet. Som Sunnfør ordla seg «Jeg er først og fremst artist- og ikke først og fremst kvinne». Illustrasjon: Irmelin Sande.

Hvor er damene?

«Bare gjør det da vel!» sa Arild Rønsen, musikkskribent, under q&a etter Redde for bredde-debatten på Kulturhuset tidlig i sommer. Dette var hans svar til jenter som vil inn i musikkbransjen. Det er ikke uvanlig i debatt om kjønnsstrukturer at folk ignorerer eller rett ut benekter at de eksisterer. Alternativt er det ofte at «jentene» har et kollektivt tankesett og holdningsmønster som setter dem i en dårligere samfunnsposisjon enn «gutta». Problemet ifølge Rønsen er at «jenter ikke nerder sånn som gutter gjør». Siden jenter ikke «nerder» (les: øver/ spesialiserer seg) får de et kollektivt stempel som dårligere øvere, underforstått ikke like gode, og derfor ser vi så få av dem i musikkbransjen. Med festivalsommeren godt i gang handlet debatten om den ujevne kjønnsfordelingen i norsk musikk. Uenigheten dreier seg om hvor alle damene er og hva som har plassert dem der.

Debatten illustrerer sosiologiens aktør og struktur- problematikk. Den ene siden vektlegger aktøren, i dette tilfellet kvinnen, som et fritt og tenkende individ som kan handle og gjøre som hun vil. På den andre siden drøftes strukturelle hindringer, nedarvede føringer for kvinners valg og forventninger pålagt dem i egenskaper av sitt kjønn. Debatten er ikke utelukkende særegen for musikkbransjen heller, men minner om kvoteringsdebatter og situasjoner der kvinner som gruppe tradisjonelt er i overveiende flertall, like mye som der de er i mindretall. Er det nedarvede strukturer eller er det kvinnens «natur» som styrer hennes valg? Og velger kvinner å ikke være der mennene er?

Damene er der!

Musiker, Frida Ånnevik i panelet under debatten, bekreftet at det er mange dyktige damer i bransjen. Derfor synes hun det var merkelig at en så stor festival som Jazzfestivalen i Molde, ikke hadde flere kvinner musikere på programmet sitt. Spesielt ettersom det ikke er mangel på kvinnelige musikere i jazz-sjangeren. Som en av knutepunktfestivalene mottar den statsstøtte. Festivalen uttalte at de ikke kunne se etter kjønn, men måtte forholde seg til kvalitet. Hva som er «kvalitet» er det ingen som har spesifisert. Enda viktigere: kvoteringsartister trenger ikke gå på bekostning av kvalitet, noe som virker å være en generell oppfatning. I debatten uteblir diskusjonen om hva som er kvalitet eller kvalifiserte kandidater, hvilket gjør det vanskelig å svare på hvorfor kvinnene ikke oppfyller dette kravet.

Det finnes altså damer i bransjen, men det virker vanskeligere å se dem, booke dem til festivaler og høre mer fra dem. Hva gjør at menn er overrepresentert i så og si alle sjangere og hvorfor strømmer ikke flere kvinner til bransjen?

De hindrene kvinnen møter på kan ofte være lite hångripelige og dermed lett for andre å avfeie. Blir en kvinne avfeid som klagende fordi hun på peker et hinder vil hun ironisk nok støte på enda et hinder. Illustrasjon: Irmelin Sande

De hindrene kvinnen møter på kan ofte være lite hångripelige og dermed lett for andre å avfeie. Blir en kvinne avfeid som klagende fordi hun på peker et hinder vil hun ironisk nok støte på enda et hinder. Illustrasjon: Irmelin Sande

De usynlige opplevelsene

Det var som om Rønsen og jeg ikke hadde vært på samme debatt. Publikummernes reaksjoner og oppfølgende innlegg kunne fortelle Rønsen at jenter «nerder» i massevis de også. Panelet hadde diskutert en drøy time om mulige hindre kvinner støter på i bransjen og hva som kan muliggjøre en jevnere kjønnsbalanse. Kanskje det er vanskelig for Rønsen, som mann i en mannsdominert bransje, som dermed utgjør en del av strukturen, å faktisk se den, føle den på kroppen og dermed anerkjenne den. Det er også vanlig at diskusjon om likestilling sklir ut fordi noen menn kan oppfatte det som kritikk av eget kjønn og dermed opplever det som kritikk av eget individ (se eksempelvis #NotAllMen). Da avledes hele likestillingsdebatten, den blir vanskelig å holde saklig fordi fokuset forsvinner fra den opprinnelige problematikken de ønsker å ta tak i.

Strukturelle hindringer kan fremstå som lite håndfaste, nesten usynlige og blir følgelig lette å avfeie ved gi individet skylda. Den som forsøker å synliggjøre et strukturelt problem, blir ofte avskrevet som en som klager, syter, er sjalu eller sprer hat. Selv om de strukturelle hindrene er komplekse og lite håndfaste, betyr det ikke at de ikke er der. Hvor lette de er å se avhenger mye av hvilken side av gjerdet man står på. Fokuset på individet gjør at de som opplever strukturene som et reelt problem alene blir ansvarlig for å løse det problemet, noe som oppleves uoverkommelig. Det blir en tung bør å bære når usynlige vedvarende strukturer hindrer en i å videreutvikle ens potensiale eller å nå målet sitt. Blir en kvinne avfeid som klagende eller mannshatende når hun forsøker å påpeke hindrene, vil hun ironisk nok møte et nytt hinder å klatre over. Blir en stemplet slik, blir ens egentlige identitet, hva en kan og hvordan en opplever seg selv tåkelagt, i verste fall hvisket ut.

”Strukturelle hindringer kan fremstå som lite håndfaste, nesten usynlige og blir følgelig lette å avfeie ved gi individet skylda.”

Ånnevik fortalte om små og ofte gjentagende opplevelser fra bransjen. Til en gig, der hun møtte opp med bandet sitt (bestående av mannlige musikere) blir hennes kolleger tatt imot først, dette selvom hun har vært den første inn i lokalet med hånden utstrakt for å hilse på arrangør. En annen gjentakende erfaring, delt med flere av hennes kvinnelige kolleger, er forventingene om divanykker og manglende kompetanse. Sistnevnte kunne være i forbindelse med tekniske forberedelser, som å plugge inn mic’en, noe hun forsikret oss med et smil, at var én av de tingene profesjonelle musikere lærer i sin utdanning.

I NRKs dokumentarserie Ung i 2014 forteller Embla Karidotter, trommis i Razika, hvor irriterende det er at de blir møtt med overraskelse over at de faktisk kan spille bare fordi de er kvinner. Karidotter opplever det frustrerende hvordan lydteknikere kan snakke til bandmedlemer, «Skal vi prøve å få lyd i gitaren din, lille venn?», som om de aldri hadde brukt insturmentene sine før. Hun mener at sånn ville de ikke snakket til en mannlig musiker.

Anita Halmøy Wisløff, booking-agent i Atomic Soul, bakdame i bransjen, fortalte om hvordan hun ikke fikk teknikerjobber (lydtekniker – kjøring av lydprøver, mix og kontroll under konserter), men jobbet som tilrettelegger, som damer ofte gjør, ved samfunnet i Trondheim. Hun skjønte aldri helt hvorfor, og da hun flere år senere spurte fikk hun en innrømmelse om at de var redde for at hun skulle bli groupie.

Slik er det et hinder hvis kvinner ikke blir sett for sin kompetanse og prestasjoner, men heller for stereotype kategorier (som divas eller groupies) og forutinntatt å inneha begrensede ferdigheter.

Labels. Ved å gi kvinner i musikkbransjen merkelapper som ”sexy”, spiller i ”jenteband”, er dette med på å forme inntrykk og oppfatninger av musikerene. Foto: Irmelin Sande.

Ved å gi kvinner i musikkbransjen merkelapper som ”sexy”, spiller i ”jenteband”, er dette med på å forme inntrykk og oppfatninger av musikerene. Foto: Irmelin Sande.

Kjønnet språkbruk

Språket vi bruker er med på å forme forskjeller mellom kjønn og måten vi oppfatter kjønn på. Språk har slik definisjonsmakt. Ønsker en å tenke kjønnsbalanse bør en tenke over hvordan en snakker. Rønsen la til, «bare gjør som gutta da vel!». Men hvorfor er «gutta» gullstandarden jentene skal leve opp til? Ånnevik svarte tilbake at «vi vil ikke gjøre som gutta, vi vil skape vår egen greie». Hvorfor må kvinnen strebe for å oppnå et mannsideal? Hvorfor er ikke kvinnens prestasjoner sett på med samme selvfølgelighet som «guttas»? Er rammebetingelser for hva som regnes som «bra» virkelig så rigide? Når knutepunktfestivalene argumenterer for at de ikke kan tenke kjønn for de må tenke kvalitet, kan man begynne å lure på hvilke naturlover som gjelder i musikkbransjen. Wisløff stiller spørsmål ved nettopp dette: er kvinnekjønn og kvalitet virkelig motsetninger?

Om kvinner og menn egentlig skaper så forskjellige uttrykk er en annen debatt, men musikken de lager anmeldes på forskjellige måter, som igjen kan være med på å forme mottakelsen. Ånnevik ble av en musikkanmelder kalt en skjør blomst, en beskrivelse hun ikke kjenner seg igjen i, og hvor hun sammenligner seg med sjangerkollega, Stein Torleif Bjella, som har blitt omtalt som den tause manns talsmann. Bekrivelsene har ganske forskjellig ordlyd og gir følgende forskjellige gjenklang. Kvinner og det feminine blir i større grad forbundet med noe som er skjørt og svakt, mens menn og det maskuline konnoterer det motsatte, styrke eller kraft. Dette er ikke beskrivelser som nødvendigvis passer individet, men hvordan sender ser på individet, som igjen er med på å forme artistens uttrykk i media. Historisk sett er det vanligere at et individ av kvinnekjønn blir beskrevet med bruk av blomsterflora, og allerede der forsvinner noe av fokuset på individet, mens kjønnsfokuset øker. Dette er uavhengig av andelen «nerding» fra kjønnenes side. Slike beskrivelser gjør noe med forventningene til alle kjønn, ikke bare kvinnekjønnet, og selv om Ånnevik ikke selv oppfatter seg som skjør, så blir hun lettere tolket dit hen enn sine mannlige kolleger.

Hvordan man snakker om kvinners prestasjoner eller hvordan fokuset ofte glir over på andre «kvinneligheter» er med på å underbygge forestillingene om kvinners verdi og kompetanse som mindre verdt og mindre kvalifisert. Inntrykket farges av forventinger og myter som plasseres gjennom stempelet groupie eller diva, hvordan jenteband heter jenteband, mens gutteband er «vanlige» band. De samme mytene sørger for at kvinnen fremdeles fremstilles som tilbehør i reklamer for el- og bassgitarer heller enn utøver og potensiell kunde hos nettsteder som GuitarWorld. Besøker en Gitarworld som kvinnelig musiker og klikker seg videre inn på Girls, vil du fort skjønne at dette ikke er rettet mot deg. Her poserer halvnakne damer med gitar som om de skulle gjøre gitaren mer appellerende for menns blikk. Dette fornærmerer kvinner, så vel som menn, der begge kjønn plasseres i stereotypiske båser.

Når utseende er i veien

Bildene av girls of gitarwold kan si noe om kvinners plass i musikkverden. Når fokuset ligger på kvinnens utseende og tilsvarende skjønnhetsideal, skygger den samme fokusen for  hennes reelle prestasjoner. Skjønnhet og utseende, oftest seksualisert presentert, øker anseelsen hun har som kvinne. Fokuset blir tillagt kvinnekjønnet fremfor egenskaper som gjør henne til et individ. Dette påvirker også nøytrale vurderinger av hennes prestasjoner for hvordan hun blir målt.

” Derfor er det påfallende at når kvinnelige artister selv legger fokus på det musikalske, hjemsøkes de av forventninger om en viss type presentasjon hvor utseende er kjernen. ”

Det er illustrerende hvordan utseende forfølger  kvinnen. Noen måneder tilbake kom elektropopsanger Gabrielle ut med musikkvideoen til låta 5 fine frøkner, som det fort ble en snakkis rundt fordi hun og danserne i videoen var så «godt påkledde». Gabrielle uttrykket selv at det er unaturlig for henne å ha en seksuell fremtoning fordi det ikke har noe med musikken å gjøre. Bandet Razika har fått beskjed fra publikummere om at de spiller bra, men at de må være mer sexy på scenen og kvitte seg med de store ullgenserne. Derfor er det påfallende at når kvinnelige artister selv legger fokus på det musikalske, hjemsøkes de av forventninger om en viss type presentasjon hvor utseende er kjernen.

Et stadig møte med kjønnet

Det kan være slitsomt å ikke bli sett for hva en mestrer og skaper. Musiker, Susanne Sunnfør uttalte i takketalen sin under Spellemannsprisen noen år tilbake, «Jeg er først og fremst artist- og ikke først og fremst kvinne». Mange vil ha seg frabedt å representere en gruppe, men vil bli sett for hvem de er, som individ.

Det vil ta lang tid om vi skal avvente en individuell løsning på et strukturelt problem. Det vil være lite løsningsorientert der man egentlig er enige om at mer balanse og mangfold er ønskelig. Det kan skapes flere konkrete tiltak ittillegg til allerede eksisterende. AKKS, en idealistisk musikkorganisasjon, jobber nettopp for balanse i bransjen og tilbyr både kurs og øvingslokaler for jenter. Kompetanseformidlingen er en non-profit- organisasjon (du kan like på facebook) som jobber for å bryte ned streotypiske forestillinger av kjønn (m.m) ved å synliggjøre kompetanse.

Aktørene er viktige, fordi det er deres handlinger som kan endre de strukturelle forutsetningene for etterkommerne. Det ser ikke helt mørkt ut, for bevisstgjøring er første steg. Nykommerbandet Slutface bruker bandnavnet sitt med hensikten å røske opp i objektiveringen av kvinnelige artister. Bevisstgjøring rundt hindre og rollemodeller som viser oss at det er mulig er avgjørende. Skal det bli like selvfølglig for jenter å plukke opp gitaren og lage band, må de ikke oppfattes som en rekvisita til instrumentet på reklamen, men som en del av forbrukergruppen. Det må en like stor selvfølglighet og synlig vei inn i musikkbransjen for jenter som for gutter, dette uten stadig å møte kjønnet sitt i døra.