Å skynde seg langsomt

Dette er en høyst useriøs og personlig tekst om å studere på masterprogrammet i sosiologi ved Universitetet i Oslo.

Illustrasjon: Salvador Dalí

Illustrasjon: Salvador Dalí

”Når jeg begynner på master, skal jeg endelig få tid til å virkelig fordype meg i faget som jeg jo egentlig elsker. Og tenk, et helt år til bare skriving – deilig!” Hørt den før? Slik blir det ikke. I hvert fall ikke helt. Men fortvil ikke.

Å være masterstudent innebærer på mange måter å stifte et nytt bekjentskap med tiden. Tiden oppfører seg merkelig i andre faser i livet også, men neppe så ustadig, intenst og frustrerende som i de to årene det gjerne tar å få levert masteroppgaven – det som for mange er ment å være deres livs opus magnum. I hvert fall kan det føles sånn der og da.

Tidssjokket

Grunnregelen i dette tidsspillet er at det som helst skulle gått fort går sakte, og det som skulle gått sakte går fort. Det er kanskje en platt observasjon og universelt gjeldende, men ikke mindre sant av den grunn. Man kommer til første forelesning, full av pepp og positiv energi. Oppbrettede skjorteermer. Full kontroll. Alt slitet fra bachelor-åra er glemt og synes nå som en lek. ”Bachelor var jo sykt lett!” sier vi til hverandre og skjuler i hvert fall delvis at vi faktisk la ned en god porsjon arbeid i den nylig overståtte perioden. Men nå blir det andre boller. Nå er vi fagfolk, sulteforet på videreutvikling og spesialkunnskap. Første forelesning er basic, og alt synes fullstendig overkommelig. Rene blåbærturen! Unntatt kvantitativ metode da. Den blir vrien. Men det er heldigvis lenge til.

Men så skjer noe. Ikke før har man satt seg godt til rette og lagt beina høyt, liksom for å gjøre seg kjent med sin nye tilværelse, suge inn atmosfæren fra en ny lesesal (med faste plasser!) så bærer det utfor. Uforvarende og faderlig fort. Selv de som hadde lest de første kapitlene før oppstart havner sakte, men sikkert bakpå. Hva er det som skjer? Eksamen om to uker allerede? Full omstilling nå. Deretter går det slag i slag. Eksamenene renner unna og lesemønsteret stivner, fra kritisk og lidenskapelig til kaldt og strategisk. Det faglige viser seg heller ikke å være ’a walk in the park’. Noe er direkte krevende! Hvem skulle trodd? Hovmod står sannelig for fall. Og mens årstidene skifter og feriene passerer ubemerket, knør vi oss gjennom. Forelesers åpningsreplikk på det siste obligatoriske emnet for våren, et knapt år etter, er betegnende: ”Nå har dere vel nådd bunnen. Nesten.”

Har det virkelig gått bare ett år? Tiden har flydd, men samtidig synes forrige høst uendelig langt unna. Hva har vi egentlig lært? Tilsynelatende er karakterene det eneste konkrete som vitner om hva vi har gjennomgått. Året som skulle bli fylt med langsom og nøyaktig læring, ja lidenskapelig fordypning, har vært et rotterace. Året har vært preget av frustrasjon og en smertelig trang til å bremse tiden, gjenoppdage den faglige forelskelsen. Mange har nesten glemt hvordan sosiologien virkelig kunne engasjere og gi svar på spørsmålene som opptok dem. Og nå står vi her, foran et års intens skriveprosess. Den blir neppe hva vi hadde sett for oss den heller. Datainnsamlingen er et ork og tidkrevende. Analysen er en kamp mot banal tenkning og teoretisk pjattskriving.

Moralen

Poenget med denne teksten er ikke å avskrekke noen fra å ta master i sosiologi. For til tross for det kjøret det vitterlig er, skriver jeg pluss i margen totalt sett. Det er nemlig slik som det er med mye. Man aner ikke hvor gøy det har vært før det er over. Jeg er i ferd med å innse at studiedagene er på vei mot slutten og at neste fase truer rundt neste sving: arbeidslivet. Vil jeg da få tid til å sette meg ned, slappe av og stirre kontemplerende ut i luften mens jeg kritisk gjennomgår mitt arbeid i ro og mak? Neppe. Sannsynligvis blir man kastet inn i et lass med nye arbeidsoppgaver og ansvar til langt over hodet. Hvis jeg får jobb. Etter all sannsynlighet gjør jeg det. En mastergrad i sosiologi fra Blindern er nemlig et godt kort ut i arbeidslivet, i motsetning til hva andre har antydet. Og selv om anledningen til å uforstyrret fordype seg i, og filosofere over faget ”under fikentreet”, aldri kom, ligger nok masterprogrammet desto tettere opp mot arbeidslivets realiteter. Mye skal gjøres på en på gang, og tidsfristene står i kø. Men mytene om masterlivets bedagelige hverdag er sterkt romantisert og bør opphøre umiddelbart.

Men flere ting er i ferd med å skje. Plutselig. Emnene som raste unna er i ferd med å innhente meg. Jeg kommer på kapitlet om etnometodologi eller symbolsk interaksjonisme i Joas og Knöbel. Eller kanskje de tre kapitlene om Parsons. Var det ikke noe som skurret der? Så henter jeg frem Anne Ryens tekst om paradigmer innen kvalitativ forskning. En fin måte å perpsektivere arbeidet på! Og gjerne Mjøsets artikkel om teori på høyt og lavt nivå. Verdt å lese en gang til, om ikke annet så for debattens skyld. Det er svulstig sagt, men som en flodbølge har kurset kastet meg opp på strandkanten, og etterdønningene slår meg nå i ryggen. Og ikke bare det. Perspektivet har faktisk utvidet seg. Tematikkene glir inn i hverandre, tekstene kan arbeide sammen ved at jeg kobler dem på nye måter. Så var det ikke bortkastet. Det satt seg likevel. Ikke alt naturligvis, men mye. Det andre kan gjenfinnes, jeg vet hvor det er. Og min innstilling til faget er i ferd med å ta seg opp. Så får vi se da, hvor lenge det varer i de siste halsbrekkende månedene frem mot innlevering. Uansett. Det spirer og gror i 4.etasje på Harriet Holters hus nå. Og det er fordømt oppløftende!