Etnisk diskriminering

Norge blir et stadig mer multikulturelt samfunn, samtidig som det foregår diskriminering basert på både navn og hudfarge. Hvorfor er det fortsatt slik? Og hvilke konsekvenser får samfunnet av det?

 

Illustrasjon: freepik.com

Illustrasjon: freepik.com

Å danne et klart bilde av etnisk diskriminering i Norge i dag er en vanskelig, om ikke en umulig oppgave. Det at etnisk diskriminering fortsatt lever i beste velgående er derimot ganske enkelt å se. Tar du en kikk på et hvilket som helst debattfelt på Internett som har noe med innvandring, muslimer eller integrering å gjøre, finner man fort hatefulle utsagn overfor andre minoritetsgrupper. I tillegg ser vi at det ikke bare er folk som gjemmer seg bak en dataskjerm som kommer med slike ytringer, men også folk som er høyt profilerte i samfunnet som politikere og akademikere. Rasisme og etnisk diskriminering eksisterer ikke bare i høyreekstreme miljøer slik noen kanskje tror.

Minoritetsrealisme

Rasisme er definert som «fordeler og privilegier som er distribuert etter etnisitet». Rasisme og etnisk diskriminering er altså med på å forsterke klasseskiller som sammenfaller med etnisk bakgrunn i befolkningen. Undersøkelser kan tyde på at vi ser tendenser til etnisk diskriminering på flere områder i Norge.

I en undersøkelse utført av SSB ble innvandrere spurt om de hadde opplevd diskriminering i arbeidslivet, i boligmarkedet, på utesteder, i utdanningsinstitusjoner og i helsevesenet. Det kom fram at over halvparten av innvandrerne hadde opplevd diskriminering på et eller flere av disseområdene. Det var spesielt på jobb- og boligmarkedet at folk følte seg diskriminert. Det kom også fram i en analyse fra SSBs husleieundersøkelse at innvandrere med afrikansk og asiatisk bakgrunn betaler høyere husleie enn personer uten innvandrer bakgrunn. I følge SSB har innvandrerbefolkningen som helhet en ledighet som totalt ligger mellom 3- og 5% høyere enn resten av befolkningen. Det er selvfølgelig mange årsaker til dette, men en av grunnene ser vi er knyttet til diskriminering på jobbmarkedet.

Arnfinn H. Midtbøens «Diskrimineringens omgang og årsaker – Etniske minoriteters tilgang til norsk arbeidsliv» fra 2012 viser, at det var 25% mindre sjans for å bli innkalt til et jobbintervju dersom søkeren hadde et utenlandsk klingende navn. Dette til tross for at søknadene fra personene med minoritetsbakgrunn indikerte at de hadde vokst opp i Norge. Dette utfordrer likhetsidealet i Norge, særlig fordi avvisning av jobbsøknadene ikke kan forklares med relevante faktorer som språk, utenlandsk utdannelse eller svakere arbeidserfaring. Resultatene indikerer at norskfødte med innvandrerforeldre kan ha problemer med å bli «strukturelt integrert» i det norske arbeidsmarkedet.

Slikt sett kan en med minoritetsbakgrunn ikke diskriminere en nordmann, på samme måte som en nordmann kan diskriminer en med minoritetsbakgrunn. Dette fordi de strukturelle forholdene, slik vi blant annet kan se fra SSBs undersøkelser, er i etnisk norskes favør. En utlending kan riktig nok være fordomsfull mot nordmenn, men det kan aldri ramme en nordmann på et strukturelt nivå. Er derimot en nordmann fordomsfull mot utlendinger er det med på å bygge opp under den allerede etnisk diskriminerende strukturen i samfunnet. Etnisk diskriminering fører dermed til at minoriteter havner i dårligere økonomiske- og sosiale forhold enn nødvendig.

Oss og dem

Selv om «alle» er enige om at etnisk diskriminering og rasisme er galt, skjer det allikevel. Så hvorfor diskriminerer vi? Noen evolusjonsteoretikere hevder at vår skepsis til andre grupper ligger i vår biologi som menneskeart. De mener at for å overleve i primitive samfunn er det viktig å raskt avgjøre om nye mennesker vi møter tenker å angripe, eller om det er folk man kan handle med. Det er også derfor viktig å huske negative opplevelser knyttet til steder, opplevelser og mennesker slik at det ikke skal gjenta seg, og dermed øke ens sjanse for overlevelse.

Denne tankegangen kombinert med rasetenkning er farlig, fordi det legger grunnlaget for rasisme. Hvis man har en idé om at alle hvite folk har noe til felles som ingen svarte har, og alle svarte har noe til felles som ingen hvite har, fører det til tenkning om «oss» og «dem». Det fører også til at man tenker på andre som en stor homogen gruppe. Dette fører igjen til at vi tilegner negative egenskaper til de som representer «dem» og positive egenskaper til de som representerer «oss». Selv om en person ikke viser tegn til de negative egenskapene man har tilegnet dem, er det en tendens til å anta at de de negative egenskapene ligger der latente og bare venter på å komme ut.

Derimot blir en negativ handling fra et individ som representerer «oss» forklart på grunn av vedkommende sin ustabile psyke og blir regnet som et unntak. Som for eksempel når etnisk norske Anders Behring Breivik utførte sine terrorangrep, så majoriteten på ham som gal og selvfølgelig et unntak fra hvordan nordmenn ellers er. Når en person fra en minoritetsgruppe gjør noe av negativ karakter blir dette derimot forklart med hans hudfarge, kultur eller religion. Slik som når norsk-pakistanske Abaydullah Hussein sier at han vil innføre Sharia i Norge, er dette med på å forsterke et allerede negativt bilde nordmenn har av muslimer. Vi ser også at de norsk-afrikanske guttene Nicolay Sereba og Vincent Dery, som nå gjør stor suksess med musikken sin i utlandet, blir i norsk media konsekvent omtalt som «norske Nico &Vinz», «oslo-duoen» eller «den norske popduoen». Fordi de har kvaliteter som vi ser som positive ekskluderer vi dem fra «den andre gruppa» og inkluderer dem i «oss gruppa». Slik overser man at folk fra etniske minoriteter også bidrar positivt i Norge.

Ved å ekskludere ny informasjon som strider mot den overbevisningen man har fra før, unngår man det som i pyskologien kalles for kognitiv dissonans. Kognitiv dissonans er kort sagt at man velger å holde fast på gamle ideer, selv når man kommer over ny informasjon som tilsier at den overbevisningen man har er feil. En slik mekanisme muliggjør at man overser positiv informasjon om etniske minoriteter, og gjør at man fortsetter å holde fast på negative stereotypier. Fordommer fortsetter slik å eksistere blant folk.

Forståelsen av mekanismene som får oss til å tenke annerledes om andres etnisiteter kan være et godt verktøy for å avdekke rasistisk tenkning. Både forestillinger om «oss og dem» og kognitiv dissonans gjorde kolonisering av Afrika og slavehandel i over 400 år mulig. Det er slik tenkning som rettferdiggjorde apartheid, det er slik tenkning som muliggjorde holocaust og det er slik tenkning som gjorde at Anders Behring Breivik følte seg berettiget til å ta livet av 77 mennesker den 22.juli i 2011.

Se individet

Skal vi alle leve i et land med forskjellige etniske grupper må alle få lik mulighet til å utfolde seg og lik mulighet til å få jobb. Dette betyr ikke at vi ikke skal late som om vi ikke ser andres etnisitet. På lik linje som at kjønn og alder er viktig for folk, er også etnisitet en del av hvem man er. Å si «jeg ser ikke farge» er det samme som å si, «jeg ser ikke kjønn» eller «jeg ser ikke alder». Det er en umulig oppgave. Å si «jeg ser ikke fargen din, for meg er du hvit», er det samme som å si at man vil ignorere at den andre personen har en annen farge som deg, fordi det er bare godt nok å være hvit. Man antar at det er et kompliment, men egentlig er det det samme som å si at å være svart ikke er like bra som å være hvit. Det er det samme som å si at man har et bilde av hvordan svarte er, derfor passer ikke vedkommende inn i bildet man har av svarte. Det blir en ekskludering av personen fra gruppen han eller hun kommer fra, til en inkludering i «oss kategorien». Man omgår ubevist sine egne fordommer mot svarte, fordi vedkommende er jo hvit «på en måte». Samtidig kan man fortsette med en nedsettende tankegangen om andre svarte. Slik kan en person komme med nedsettende utsagn om innvandrere samtidig som han sier at han ikke er rasist fordi han kjenner afrikanere som han ikke hater. Slik kan man forholde seg til begge deler, uten å forholde seg til sine egne rasistiske holdninger og ignoranse.

Slike holdninger fra majoriteten kan få medlemmer av minoritetsgrupper til å mislike enten majoriteten, sin egen minoritetsgruppe eller seg selv som individ. Det kan føre til at man gjør alt for å prøve å passe inn, samtidig som man aldri vil klare det fordi majoriteten aldri vil aksepterer deg som helt norsk. Man vil heller ikke passe inn i sitt eget miljø, fordi man prøver å distansere seg fra det. På den andre siden kan også følelsen av at majoriteten ikke anser etnisiteten eller religionen man har som god nok, føre til negative følelser overfor dem. Man skaper et negativt bilde av hva den norske majoriteten representerer, og vil dermed gjøre det motsatte av hva majoriteten gjør. Dette kan skape isolasjon og lede til at folk føler at de står utenfor samfunnet.

Etnisk diskriminering kan også føre til lettere paranoia blant utsatte minoriteter. Et enkelt blikk kan utløse reaksjoner som: «så vedkommende rart på meg fordi jeg har hijab eller var det bare tilfeldig?», eller i mer alvorlige tilfeller som i jobbsammenheng «blir jeg ikke innkalt til intervju på grunn av navnet mitt eller var de andre søkerne mer kvalifiserte enn meg?» Slike tanker er reelle for mange med minoritetsbakgrunn. Slik burde det ikke være.

Hva kan gjøres?

Et av de største problemene for mange innvandrere er tilgang til jobbmarkedet. Vi ser at loven om kvinnekvotering inn i styret i norske bedrifter har vært vellykket. Det kan tenkes at det er noe lignende som må til for at også folk fra minoritetsbakgrunner skal kunne få mulighet til full deltagelse i arbeidslivet. Før loven om kvinnekvotering ble vedtatt var det mange som mente at det ikke var mulig å finne kvalifiserte nok kvinner, 10 år senere er alle fordommer gjort til skamme. På samme måte kan også en «minoritetskvotering» ha en positiv effekt på fordommer i samfunnet. Når man blir tvunget til å forholde seg til folk av en annen etnisitet hver dag vil vedkommende sine egenskaper og ferdigheter stå i fokus. Fordommer blir da utfordret, og forhåpentligvis visket helt bort.

Får kvalifiserte minoriteter tilgang til bedre jobber vil det også tilsi at de vil få en bedre økonomi og bedre mulighet til å kunne kjøpe egen bolig. Vet minoriteter at det er en stor sjanse for jobb etter endte studier, vil det også ha en motiverende effekt som fører til at flere med minoritetsbakgrunn vil ta utdannelse. Det er et stort resurstap for samfunnet at mange med minoritetsbakgrunn sitter med høyere utdanning og ikke får jobb. Slik sett vil en kvotering av minoriteter kunne ha en positiv effekt for den norske økonomien. I tillegg skal en ikke undervurdere effekten av holdningskampanjer. Hvis flere i samfunnet kan bli klar over diskriminering av minoriteter, vil det også kunne øke muligheten for at folk tenker annerledes om etniske minoriteter og deres situasjon.

Rasisme og diskriminering er et problem som hindrer folk å få jobb, hindrer folk å få bolig, hindrer folk fra full deltakelse i samfunnet, hindrer familier å ha det bra og hindrer folk i å føle et samhold med resten av samfunnet. For å bli kvitt etnisk diskriminering er det viktig at både samfunnets borgere og politikere tar tak i problemet og er villige til å jobbe for å bekjempe fenomenet. Ikke minst er det viktig at man innser at det faktisk er et problem, og ikke bagatelliserer det. Samtidig som det må innføres politiske tiltak for å forebygge rasisme, må befolkningen gå inn i seg selv og tenke over egne fordommer. Rasisme og etnisk diskriminering er et sosialt, kulturelt, økonomisk og politisk problem. Jo raskere vi alle er enige om at det er det, jo raskere kan vi bli kvitt det.