Familie(r): En introduksjon

Familiebegrepet kan tolkes og forstås på mange måter. Hvordan gjøres det i sosiologien?

Familiesosiologien har hatt ulik betydning under ulike fagpolitiske konjunkturer. Faglige skift og stridigheter har handlet både om analytiske tilnærminger – om hva familie «er» – og om fortolkninger av faktiske endringer i familieformer og -praksiser. Familieendring skjer gjerne parallelt med endringer i normer, og familiespørsmål er ofte kontroversielle og politiserte.

Strukturfunksjonalisme og feministisk kritikk

På 1990-tallet ble studier av familien overtatt av den langt mer populære kvinne- og kjønnsforskningen. Plakat: J. Howard Miller

På 1990-tallet ble studier av familien overtatt av den langt mer populære kvinne- og kjønnsforskningen. Plakat: J. Howard Miller

På 1970- og 1980-tallet var familiesosiologien nede i en bølgedal. Den labre interessen forklares gjerne med etterdønninger fra det strukturfunksjonalistiske hegemoniet. Anført av ledende amerikanske teoretikere som Talcott Parsons hadde 1950- og 1960-tallets sosiologi fremstilt kjernefamilien – mor, far, barn – som en funksjonell del av industrisamfunnets sosiale system. Kjernefamilien avløste den utvidede familien, små familier ble ansett som funksjonelle for industrisamfunnets krav til mobilitet (historisk forskning har imidlertid vist at kjernefamilien oppsto lenge før industrialismen). I motsetning til andre som var bekymret for markedsøkonomiens «tapping» av familiens økonomiske funksjoner, oppfattet Parsons den funksjonsdelte kjernefamilien som en del av bredere strukturelle differensieringsprosesser i samfunnet. Familien hadde blitt en mer spesialisert institusjon; hovedoppgavene for familien var primærsosialisering av neste generasjon og emosjonell støtte for både barn og voksne. Rollespesialisering mellom kvinner og menn i familien ble oppfattet som den mest effektive måten å løse oppgaver på; mannens instrumentelle forsørgerrolle og kvinnens ekspressive rolle med ansvar for husarbeid og barneomsorg.

Kritikken av den funksjonalistiske familiemodellen kom særlig fra feministisk hold. Kritikken rettet seg mot teoriens normative grunnlag og neglisjeringen av maktrelasjoner i familien. Mannsdominans innen familien ble sett som en del av et bredere system av mannsmakt, som verken er naturlig eller uunngåelig, og med store kostnader for kvinnene. Dette synet sto i kontrast til den konvensjonelle forestillingen om familien som en mer eller mindre lukket enhet som kan forstås isolert fra andre institusjoner, som politikk og økonomi. Kjønnsrollebegrepet ble avvist, forestillingen om familiemedlemmenes felles interesser ble kritisert, og husarbeidet ble ansett som symbol på kvinneundertrykkingen i familien. I Norge oppfattet også Erik Grønseth familien som «dysfunksjonell», men ikke bare husmorrollen, også den mannlige forsørgerrollen var undertrykkende. Skillet mellom hva som skal regnes som offentlig og privat ble problematisert, det ble polemisert mot synet på familien som en privat sfære der helt andre typer sosiale relasjoner hersker enn ellers i samfunnet.

Deler av den nye marxistisk inspirerte kvinneforskningen var fundert i en kriseforståelse av familien, knyttet til krisen i den kapitalistiske økonomien. Blant annet gjelder det et av 1970-tallets mest kjente norske familiesosiologiske bidrag, Familien i klassesamfunnet, redigert av Harriet Holter og kolleger. Den bygde på en marxistisk forståelse av forholdet mellom familie og stat. Familieinstitusjonen er «residuell», det vis den formes av samfunnets produktive sfære. Familiepolitikkens funksjon er som konjunkturdemper for kapitalismen. Kapitalismens antatt ødeleggende krefter ga «parolen om forsvar av familien» mening.

1990-tallets revitalisering

Den feministiske kritikken fikk stort gjennomslag, og førte til en marginalisering av familiesosiologi som forskningsfelt. Studier av familien ble overtatt av den langt mer populære kvinne- og kjønnsforskningen. Rundt 1990 var imidlertid noe nytt i gjære. En fornyet interesse for familiesosiologi var et uttrykk for at det strukturfunksjonalistiske paradigmet var erstattet av nye tilnærminger. En viktig drivkraft i nyorienteringen var selvsagt sammenbruddet i den funksjonsdelte kjernefamilien: kvinnene hadde gått ut i lønnet arbeid, familiene ble mindre, skilsmissetallene steg og nye familieformer og -typer reiste nye spørsmål. Samboerskap, innvandrerfamilier og homofile familier, utfordret den tradisjonelle familieforståelsen.

Den faglige revitaliseringen ble fulgt av en rekke teoretiske debatter, også begrepsmessige avklaringer. Mange pekte på familiens doble karakter, som sosial og økonomisk institusjon og som en ideologisk konstruksjon. Blant annet har Bourdieu argumentert for at familien ikke finnes som et umiddelbart «datum» i den sosiale virkeligheten; det er et begrep som skaper virkelighet: Hver gang vi bruker et klassifiserende begrep som familie, foretar vi både en deskripsjon og en preskripsjon. Den offentlige definisjonen av familie blir en privilegert familieform, gjennom institusjonalisering av rettigheter og den anerkjennelse som følger med.

Å sette familien på nytt begrep har derfor vært et viktig anliggende for familiesosiologer. Den engelske sosiologen David Morgan foreslo et begrep om «familiepraksiser». Hans argument er at familier defineres mer av at de «gjør» familieting enn at de «er» familie. Den sosiologiske analysen må dreies vekk fra familien som institusjon, som en struktur som individer i en eller annen forstand tilhører, til å se på familier som et sett av aktiviteter med bestemte meninger på et gitt tidspunkt. Forståelsen av familien må forankres i hverdagslivet og rutinene, der individer konstituerer visse handlinger og aktiviteter som familiepraksiser. Morgans perspektiv har vunnet stor gehør: familier «er» hva familier «gjør».

«Stor» teori

Enkelte mener at oppsvinget til familiesosiologien også delvis kan forklares med at endringer i familien ble knyttet til de «store» teoriene om samfunnsutviklingen på 1990-tallet. Særlig tesen om individualisering og detradisjonalisering har hatt stor innflytelse. Anthony Giddens, Ulrich Beck og Elisabeth Beck-Gernsheim har vært toneangivende i å formulere nye ideer om familie- og nære relasjoner: Familien er avtradisjonalisert; individet står i sentrum. Vi er dømt til å ta valg, og dette gjør familien til en arena for forhandling og felles beslutninger – «forhandlingsfamilien». Den demokratiske familien er idealet, der autonomi og ansvar balanseres både mellom paret og mellom barn og foreldre. Giddens mener at «rene relasjoner» kjennetegner samtidens kjærlighetsrelasjoner; det er relasjonen i seg selv som er målet, og relasjonen varer kun så lenge den oppfyller partenes behov. En vanlig kritisk innvending er at empiriske studier viser at teorien legger for stor vekt på valg og autonomi og overser viktige strukturelle aspekter.

Enkelte opplever dagens mainstream familiesosiologi som styrt av en konservativ agenda der "familien" fremdeles er normert som heteroseksuelle, hvite barnefamilier i middelklassen. Foto Khürt Williams / Flickr

Enkelte opplever dagens mainstream familiesosiologi som styrt av en konservativ agenda der «familien» fremdeles er normert som heteroseksuelle, hvite barnefamilier i middelklassen. Foto Khürt Williams / Flickr

Et annet sosiologisk arbeid som har hatt stor innflytelse, er også forankret i meta-teorier om samfunnsutviklingen. Arlie Hochschilds hypotese om at arbeidslivet «koloniserer» familien er fundert i en kritikk av den nye fleksible kapitalismen. Hennes bok The Time Bind trakk veksler på en dikotomisert forståelse av lønnsarbeid og familie som «separate sfærer», men her har sfærene byttet karakter: Arbeidslivet er nå det stedet folk får anerkjennelse, mens familien er utsatt for konflikter og «taylorisering» av tid og oppgaver. Hochschilds tese er blitt møtt med kritikk om svakt empirisk belegg.

Familie i oppløsning?

De store endringene i familieformer og -praksiser de siste tiårene er ofte blitt møtt med bekymring om familiens oppløsning. Endringer i personlige relasjoner oppfattes som et produkt av uhemmet individualisme, et symptom på moralsk disintegrasjon. Enkelte har ropt på politikk som kan stanse forfallet. Politikken skal restabilisere familien, blant annet ved å forsterke foreldres ansvar for barn. En underliggende forestilling er at familien ikke skal endre seg, selv om det tas for gitt alt rundt familien endres dramatisk. Den amerikanske sosiologen Norman Ryder hevder at familien har vært i endring i mange hundre år, men at den har alltid mislyktes med å gjøre det den i en ideell verden forventes å gjøre.

I stedet for å fortolke de siste tiårenes ustabile familierelasjoner som forfallshistorie, kan de ses som uttrykk for rivalisering over nye familie- og forsørgermodeller. Oppbruddet fra den industrielle samfunnsordenen har skapt «sosiale ulikevekttilstander», ifølge velferdsforskeren Gøsta Esping-Andersen. En sosial likevektstilstand betegner en dominerende normativ orden som styrer folks preferanser, atferd og forventinger til andre. Den har sterk tiltrekningskraft, og reproduserer seg selv gjennom at mulige avvikere ikke har lyktes i å etablere tiltrekkende alternativer. Men når det oppstår konkurrerende attraktive modeller, basert på andre preferanser og atferdsnormer, inntrer ulikevekt. Industrialismens mannlige forsørgermodell representerte en sosial likevektsmodell, og Esping-Andersen mener vi er på vei mot en mulig ny sosial likevekt, basert på kjønnslikestilling. De nordiske landene anses for å ha kommet lengst i utviklingen mot en slik ny likevekt. Men fordi vi historisk sett er i ferd med å bevege oss fra en likevektsmodell til en annen, vil situasjonen fremdeles være preget av ustabilitet, med tvetydige normer for familie- og forsørgermodeller.

Trenger vi familiebegrepet?

Familieinstitusjonen har vist seg å være en sammensatt og dynamisk enhet, som ikke kan fanges opp med en lineær historieforståelse. Familien er en aktør som både initierer og motsetter seg forandring, hevder den amerikanske historikeren Tamara Hareven.

Mange familiesosiologer snakker imidlertid ikke lenger om familien i entall, men om familier.David Morgan sier det slik: To sum up a lot of complex arguments, there is no such thing as ‘The Family’. Det er blitt større oppmerksomhet rundt familiestrukturer og ulikhet, det er ikke lenger bare snakk om kjønn, men samspill mellom klasse, rase/etnisitet og seksuell legning; såkalte interseksjonelle tilnærminger. Familiebegrepet utfordres kontinuerlig, i senere tid blant annet av problemstillinger knyttet til hvordan barn produseres; tradisjonelle biologiske bånd oppheves gjennom assistert befruktning og surrogati. Globalisering og migrasjon gjør at blikket må utvides utover nasjonalstaten, for eksempel gjennom studier av transnasjonale familieerfaringer. En omfattende internasjonal komparativ forskning understreker den store betydningen av institusjonelle faktorer for endringer og variasjon i familieformer og -praksiser. «Politiseringen av foreldreskapet» – grensene mellom foreldre og stat – har tatt ulik form i ulike velferdsstater. Gjennom statlig regulering foregår det en økt likestilling av familieformer, som for eksempel felles ekteskapslov for hetero- og homofile i Norge og andre land.

Enkelte opplever likevel dagens mainstream familiesosiologi som styrt av en konservativ agenda der «familien» fremdeles er normert som heteroseksuelle, hvite barnefamilier i middelklassen. Heteronormative forståelser av «familien», med undertrykkende konnotasjoner og realiteter, er en ekskluderende kraft der subjekter som er ikke-familie enten gjøres usynlige eller stakkarslige. Enkelte ønsker derfor å bytte ut familiebegrepet. Den engelske sosiologen Carol Smart foreslår å etablere et nytt forskningsfelt der «familien» ikke er den naturlige midtpunkt som alle andre relasjoner måles opp mot, og mener at «personlige liv» kan være et slikt overordnet felt.

Andre, som Rosalind Edwards og kolleger, mener familiebegrepet må forsvares. «Personlige liv» overdriver det refleksive og åpne, på bekostning av kontinuiteten i normative familiekonvensjoner. Et sosiologisk perspektiv på familiepraksiser har lite å tilby hvis man forutsetter at praksiser alltid er refleksive og kontingente; immune overfor institusjonalisering. Familiebegrepet gir sosiologer tilgang til visse sider ved den sosiale virkeligheten, det gir inntak til samtidens politiske retorikk og politikkutvikling. Det betyr ikke at familiebegrepet ikke har sine problematiske sider. Men å beholde fokus på familien innebærer ikke å privilegere bestemte definisjoner av «familie», men å nærme seg familiepraksiser, -diskurser og -politikk som nøkkeldimensjoner for sosiologisk analyse.