Fra ungdommen

I denne teksten imøtegår jeg Gunnar C. Aakvaags beskrivelse av dagens ungdomsgenerasjon som ”generasjon lydig”. Jeg viser hvordan innlegget hans delvis stemmer og delvis bygger på noen indre motsetninger, for så å legge frem noen personlige forslag til bedre beskrivelser.

Foto: Victoria Dragvold

Foto: Victoria Dragvold

”Hva skal dagens unge bruke stemmeretten til?” ”Det er ungdommens fordømte plikt å utfordre det bestående.” Disse to utsagnene benytter sosiologen Gunnar C. Aakvaag når han etterlyser 80/90-tallsgenerasjonens hittil fraværende politiske og intellektuelt innovative skaperkraft. Apatiske og uten mål og mening virrer vi visst omkring. Hvor er vår sak og helhetlige engasjement rundt den? Omtrent halvannet år har gått siden Aakvaag tok steget ut i den borgerlige offentligheten med dette velrettede rævsparket mot de han valgte å døpe ”generasjon lydig”. I følge den nå famøse kronikken er dette den første etterkrigsgenerasjonen som står uten et kollektivt samfunnsprosjekt, angivelig grunnet mangel på intellektuell nytenking.

I det følgende skal jeg, som representant for denne generasjonen, legge frem et forsinket svar.  Aakvaags innlegg må imidlertid ses i lys av hans mer generelle program for norsk sosiologi og den retningen han selv forsøker å lede faget i, noe jeg følgelig skal gjøre her. For ordens skyld skal jeg begynne med å gjennomgå dette programmet punktvis, dog uten å utbrodere den fulle og hele argumentasjonen. Den er lett tilgjengelig andre steder, blant annet i kronikken Hva skal dagens unge bruke stemmeretten til? (sist lest 10.12.2014), i Sosiologi i dag (4:36, ss. 6-33, 2006), i Norsk sosiologisk tidsskrift (4:21, ss. 374-395, 2013)  og i boken Frihet – et essay om å leve sitt eget liv. Deretter skal jeg diskutere disse punktene i tre deler ved å ta for meg 1) hva som kan sies å være inkonsistent i Aakvaags egne premisser, 2) hva som kan innvendes mer generelt ved å ta han på ordet og 3) foreslå noen mulige løsninger.

En slagplan for norsk sosiologi
La oss begynne med generasjonstypologien. I følge Aakvaag har altså hver etterkrigsgenerasjon foruten 80/90-tallsbarna satt sine respektive karakteristiske fotavtrykk etter seg. ”Gerhardsen-generasjonen” bygget landet i troen på et vitenskapelig grunnlag for samfunnsstyring. ”Sekstiåtterne” kritiserte det norske moderniseringsprosjektet fra ”Gerhardsen-generasjonen” basert på marxistisk nylesning, feminisme og imperialismekritikk. Og «ironigenerasjonen, født på 70-tallet, brøt ned de sosialt konstruerte binære opposisjonene, som blant annet kjønnsdikotomien kvinne vs. mann og heteronormativiteten. Bevæpnet med såkalt obskur, fransk postmodernistisk teori brøt de ned enhver form for essensialisme og skapte rom for hverdagsaksepten og ”tøyset og tullet med alt” i syrlige, ironiske lag. Men så, da vi, ”generasjon lydig”, entret scenen kom ingenting, foruten en gjeng faglig dyktige, men akk så veloppdragne klakører i fullsatte auditorier. Hva skjedde? spør Aakvaag seg.

Så langt, så godt. Rent sosiologifaglig etterlyser Aakvaag videre en såkalt positiv sosiologi. ”Tar du samfunnspessimismen fra en gjennomsnittssosiolog tar du livsgleden fra han eller henne med det samme”, parafraserer Aakvaag etter Ibsen, retorisk elegant og morsomt. Slik han er. Sosiologer her til lands har angivelig vært for opptatt med det Aakvaag kaller elendighetssosiologi. Heller enn å utforske de positive effektene av den moderne velferdsstatens utvikling, har man kun tatt på seg oppgaven å være velferdsstatens dårlige samvittighet for å stadig avdekke nye, marginaliserte grupper. Heller enn å spørre om hva som funker, har vi spurt om hvem som faller utenfor. Hvordan blir kvinner og minoriteter diskriminert og så videre. Denne såkalte elendighetssosiologien mener han er et resultat av faglig stiavhengighet, en arv som visstnok henger igjen fra den norske ”gullaldersosiologien”, tidsperioden da norsk sosiologi ble innstiftet.

«Sosiologer her til lands har angivelig vært for opptatt med det Aakvaag kaller elendighetssosiologi.»

Videre må sosiologene gjenoppta sin oppgave som samtidsdiagnostikere, i følge Aakvaag. Tradisjonen etter blant annet Marx, Weber og Durkheim, hvis formål var å sette overgangen til industrisamfunnet på begrep, er ofret på bindestrekssosiologiens alter. Vi vet mer og mer om mindre og mindre, men er ute av stand til å hekle delene sammen og fastslå hva slags type samfunn vi lever i.

Til sist påkaller Aakvaag naturvitenskapene til flerfaglig samarbeid. Sosiologer har vært biofobe og kontrollerer ikke for gener i sine forklaringsmodeller. Å ikke ta innover seg den ekspansive utviklingen som nå finner sted innenfor blant annet hjernevitenskap, evolusjonspsykologi og genforskning (tvilling- og adopsjonsstudier) er stor synd i Aakvaags sosiologifaglige program. Hvordan kan vi stole på våre egne modeller når vi ikke inkorporerer viktige funn fra den andre siden av de fagdisiplinære landegrensene mellom de såkalte ”to kulturer” –  altså fra naturvitenskapene? I verste fall, om det skulle vise seg å ikke være fruktbart, får vi heller gå tilbake, vel vitende om at vi i hvert fall gjorde et ærlig forsøk.

Foreløpig oppsummering
Oppsummert lyder Aakvaags bestilling noe i nærheten av det følgende: ”generasjon lydig” må generelt kjenne sin besøkelsestid og snarest samles om et felles politisk prosjekt. Dette prosjektet må utfordre det bestående ved å fores intellektuelt med nye tanker og ideer som må oppdages og/eller utvikles av generasjonens studerende representanter. For generasjonens sosiologer spesielt innebærer det å a) i større grad (men ikke utelukkende) fokusere på de positive aspektene ved velferdssamfunnet og slik skape balanse mot elendighetssosiologien, b) utvikle samtidsdiagnoser, store fortellinger om samfunnet for å kontrastere og utfylle fagets bindestrekifisering og c) se til naturvitenskapene for å lage bedre og mer robuste modeller.

Ingen liten bestilling med andre ord. Hvordan skal vi så forholde oss til dette i sin helhet? Med en tønne salt, vil være mitt korte svar. Et lengre svar vil først måtte peke på en del inkonsistenser i Aakvaags premisser, hvilket er mitt neste forehavende. Det skal imidlertid legges til at Aakvaag aldri har formulert poengene over som en bestillingspakke med til- (ungdommen) og fra (Gunnar)-lapp selv. Det er min egen tolkning av hva jeg anser som poengenes implikasjoner.

«Klimakrise, finanskrise, høyreekstremisme og fundamentalisme er alle «up for grabs», men vi står paralyserte tilbake, og Aakvaag fortviler.»

Aakvaag mot Aakvaag
For det første etterlyser Aakvaag en stor kritisk røst fra en hel generasjon, men kritiserer samtidig tidligere generasjoner for å ha vært for kritisk innstilt. Et paradoks her altså. Men dette må ses i sammenheng med at det er noe uklart hva han sikter til. Er det en fagkritisk generasjon Aakvaag savner, eller en samfunnskritisk generasjon? Eller muligens begge deler? Disse vil uansett med nødvendighet måtte svare til hverandre på en eller annen måte, men foreløpig handler det tilsynelatende mest om å være kritisk for kritikkens skyld i henhold til en logikk a la ”anything goes”, fordi det er vår fordømte plikt. Klimakrise, finanskrise, høyreekstremisme, fundamentalisme er alle ”up for grabs”, men vi står paralyserte tilbake, og Aakvaag fortviler. Enda merkeligere blir dette når han selv ønsker en satsning på positiv sosiologi og trekker frem frihet (!) som det fremste eksemplet på velferdsstatens positive konsekvenser og noe vi som sosiologer bør konsentrere oss mer om. Vent litt. Hvor ble det av ønsket om en kritisk røst? Er han selv fritatt dette? Aakvaag utga en bok om Frihet i 2013, hvor han presenterte en egenutviklet frihetstypologi, ”testet” denne og konkluderte med at friheten nå er demokratisert i det vestlig moderne samfunn. Videre forfekter han i boken at vi bør fremelske mer av denne liberale, individorienterte friheten som gjør at vi alle nå kan ”gjøre vår egen greie”.  Så her skal vi, ”generasjon lydig”, utfordre det bestående, mens han selv skal opphøye et syn på og en type frihet det kan være god grunn til å, ja, faktisk kritisere? Den logiske konsekvensen vi kan trekke fra Aakvaags argumenter er at kritikken mot faget (elendighetssosiologien) er uforenelig med kritikk av samfunnet (mer fokus på det positive). Altså ender vi opp med å enten bli positive til det politiske eller til faget.

«Vent litt. Hvor ble det av ønsket om en kritisk røst?»

Et annet motstridende poeng finner vi når Aakvaag samtidig både bejubler og slår ned på hans egen generasjon, ”ironigenerasjonen”. På den ene siden dekonstruerte de politiske ideologier, filosofiske systemer og dikotomier over en lav sko og banet vei for hverdagsaksepten. På den andre siden har Aakvaag selv hevdet at årene hvor han leste seg opp på franske postmodernister, altså det teoretiske grunnlaget for hans ironiske oppvåkning, var de mest bortkasta årene i hans intellektuelle liv. Nå er visst dekonstruksjon bare gøy, men fullstendig ubrukelig. Ja, nå fraråder Aakvaag sågar studentene å i det hele tatt ta i en bok som minner om postmodernistisk tankegods. Hvordan skal vi ta lærdom av dette? Ile baklengs inn i fortida med et halvferdig skrivebordsprosjekt under armen, eller smøre oss med en dose nøkternhet, desillusjonerte på vegne av foregående generasjoners mislykkede forsøk på genuin gjennomslagskraft og deres forenklede og dels feilaktige virkelighetsoppfatninger?

Vi lever forlengs og lærer baklengs
Og der er vi over i en tredje inkonsistens. Søren Kierkegaard har sagt at vi lever forlengs, men lærer baklengs. Først når vi kan se oss tilbake, ser vi helheten i det som var. Historikere kan ikke skrive om sin egen nåtid. Det er et godt poeng. Det kan være vanskelig å se hva en generasjons prosjekt bestod i før vi kan zoome ut og se oss tilbake. Dette gjelder også i høyeste grad vår egen. Ingen av generasjonene Aakvaag viser til definerte seg innenfor de rammer han ikler dem da de var midt i det. ”Gerhardsen-generasjonen”, ”sekstiåtterne” og ”ironigenerasjonen” er bare merkelapper som kan påklistres i ettertid. Aakvaag gjennomgår selv en ny oppvåkning det kan være vanskelig å definere. Ironien og postmodernistisk samfunnskritikk er byttet ut med positive linser og frieri til naturvitenskapen. Ganske radikalt, som motreaksjoner ofte er. Aakvaag er med andre ord på krigsstien rent faglig, men uten samfunnskritisk brodd og ikke lenger utstyrt med franske fakter. Hva gjør det ham til?

Norsk sosiologi: Gunnar C. Aakvaagi debatt med Lars Mjøset

Norsk sosiologi: Gunnar C. Aakvaagi debatt med Lars Mjøset

Dette tredje poenget setter et implisitt spørsmål ved gyldigheten i Aakvaags generasjonstypologi. Er den valid? I hvilken grad gir den et godt bilde på generasjonene den skal beskrive? I en debatt i november i fjor kom Aakvaag i verbalt sammenstøt med kollega Lars Mjøset. I denne ordvekslingen kritiserte Mjøset Aakvaag for å ikke ta modne forskere på alvor, underforstått at man ikke kan måle dem på hvilke impulser som møtte dem da de inntok faget, men snarere hvor de endte opp, teoretisk og metodisk. Dette er i mine øyne et utmerket poeng. Å måle en hel generasjons forskere på hva de drev med som unge, delvis radikaliserte studenter, har nok sine begrensninger rent kunnskapssosiologisk. Som historiske kuriositeter er det saktens morsomt å høre om studentenes viltre kupping av forelesningssalen, hvordan de lagde sine egne fag og bestemte pensum selv, men det virkelig interessante er å undersøke hva det ble av dem i den andre enden, som modne, godt utviklete forskere. Å for eksempel stemple Aakvaag som en poststrukturalistisk ironiker i dag ville i beste fall gi et mangelfullt bilde med tanke på hans teoretiske og metodologiske forflytninger.

Hva ble egentlig oppnådd?
Rent empirisk kan det dessuten diskuteres i hvilken grad de tidligere generasjonsprosjektene tok form i henhold til Aakvaags noe romantiserende fremstilling, og ikke minst gehalten i de påståtte utfallene. Bygget ”Gerhardsen-generasjonen” landet? Lyktes ”sekstiåtterne” i å nedkjempe imperialismen og kvinneundertrykkingen? Er hverdagsaksepten realisert, slik Aakvaag hevder, og i så fall – skyldes det innsatsen fra en ganske marginal, ironisk gruppe intellektuelle fra øvre Blindern som herjet rundt på 80/90-tallet? Jeg vil driste meg til å påstå at svaret er nei på alle spørsmålene. Dette er aldri er fullendte prosjekter, men utfordringer som delvis arves og delvis redefineres på ny og på ny, fra generasjon til generasjon. Og løsningene kommer ikke som følge av kollektive tankestrømmer og felles krafttak mot det bestående, men snarere som små, gradvise endringer og mer eller mindre koordinerte handlinger fra en rekke uavhengige aktører betinget av sin tid, kontekster og situasjoner. I tillegg er det en aldri så liten prestasjon i seg selv å hevde at imperialismen og kvinneundertrykking hører fortiden til, samt at hverdagsaksepten er realisert. Ennå er det vesten som dominerer resten, både økonomisk og fysisk, og vi lever den dag i dag i et seksualisert og kjønnssegregert samfunn, hvor både menn og kvinner blir seksuelt objektiverte over en lav sko. Og ennå hender det at homofile risikerer å bli banket opp i Oslo sentrum. Ganske absurd i en tid der alle visstnok kan være hvem de selv måtte ønske å være.

Noen treffende poeng
Uavhengig av om Aakvaags generasjonstypologi og fortellingen rundt holder vann, treffer Aakvaag like fullt godt hva gjelder beskrivelsen av ”generasjon lydig”, i mine øyne. Det er faktisk vanskelig å se hva som er vårt store politiske eller faglige prosjekt. Aakvaags beskrivelse av norsk sosiologi, foruten poenget med manglende samtidsdiagnoser, mener jeg imidlertid er gal. Det finnes ingen elendighetssosiologi. Er det for eksempel noe de fleste norske kjønnsforskere påpeker i dag er det hvor langt velferdsstaten har bragt likestillingen, og bildet av gjennomsnittssosiologen som, etter Aakvaags tegning, kun er ute etter å stadig avdekke nye marginaliserte grupper, og synes samfunnet bare er dårlig utkledd elendighet, stemmer simpelthen ikke. Dette er like fullt ikke synonymt med at alt er fryd og gammen her på berget, og sosiologiens mangfold av begreper, teorier og analytiske verktøy er særlig godt egnet til å avdekke uheldige virkninger ved det som tilsynelatende kan virke som rene solskinnshistorier i eventyrboken om Norge. Å forske på dette vil jo ha en såkalt positiv sosiologi som utgangspunkt for så å si noe om baksiden. Også når det gjelder frihet, for å ta et tilfeldig eksempel.

Jeg er imidlertid hjertens enig i at faget trenger en revitalisering hva angår samtidsdiagnoser. Men i motsetning til Aakvaag mener jeg ikke at disse nødvendigvis må være tuftet på noen positiv sosiologi, ei heller på naturvitenskapelige perspektiver. Det henger sammen med hva jeg mener kunne og burde være vårt prosjekt, nemlig (ikke overraskende) klima (noe Aakvaag selv har sagt seg enig i) – et prosjekt jeg mener vi kan se konturene av allerede. Dette er imidlertid ikke et generasjonsspesifikt prosjekt, men må baseres på bevisstheten om tverrgenerasjonell sameksistens. Vi må jobbe sammen og ikke mot hverandre.

Hvorfor og hva?
Så, hvorfor har vi ikke greid å stable på beina dette store felles prosjektet? Svarene er nok mange og henger sammen som sådan, men jeg tror i hvert fall at det delvis handler om at svært mange flere unge utdanner seg i forhold til tidligere. Masseuniversitetet er med på å splitte opp studentgruppen hva angår interesser og politisk engasjement. Bare se på aktivitetsnivået og blomstringen i ungdomsorganisasjonene! Dessuten er den akademiske institusjonaliseringen, med fokus på gjennomstrømming og strømlinjeforming, ikke direkte konstruktivt hvis målet er å utvikle unge, kritiske, selvstendige tenkere. Nok et annet poeng er kompleksitet.  At vi lever i en stadig mer globalisert og sammensatt verden er trivielt sant. Klima henger sammen med fattigdom. Høyreekstremisme henger sammen med innvandring, religion og fundamentalisme. Verdensøkonomien påvirker statsbudsjettet og så videre og så videre. Selvsagt var verden kompleks før, men kanskje enda mer nå, noe dagens unge er smertelig klar over. Verden lar seg simpelthen ikke forklare langs forenklende begreper og merkelapper a la «Hva er egentlig samtiden?» For mye vil gå tapt og/eller underspilles. Globalt relasjonelle prosesser og maktforhold vil dessuten på denne måten usynliggjøres. Dette er ikke nødvendigvis noen ansvarsfraskrivelse eller en passiv holdning, men snarere realistisk.

Løsning: «generasjon.org»?
Hvis det er noe det er felles enighet om blant dagens unge, og dette gjenspeiles i de fleste ungdomsorganisasjonene på litt ulikt vis, er det at vi står overfor en gigantisk utfordring når det gjelder klimakrisen. Også på universitetene er dette å se. Men like sikkert er det at altfor lite skjer når det gjelder løsninger på problemet. Økonomer og realister har gjennomanalysert fenomenet og sikret seg hegemoni som premissleverandører for hvordan det er mulig å snakke om klimakrisen og dertil hvilke løsninger som er mulige å forestille seg. Hvor er samfunnsviterne? Hvor er sosiologene? Tja. Litt her og der, kanskje.

«For å overkommer klimatrusselen mener jeg at vårt prosjekt må være å spille på demokratiets strenger og ikke minst videreutvikle det, teoretisk og i praksis.»

Ved Universitetet i Oslo har studentene, via blant annet Programutvalget for sosiologi (PU) signalisert et sterkt ønske om klima og miljø på pensum og i emnekatalogen. I tillegg er det fra samme hold satt fram ønske om postkolonial teori og mer fokus på ikke-vestlig litteratur. Vi har her å gjøre med en gjeng representanter for både fag- og samfunnskritiske studenter som ønsker å nettopp kombinere fag og samfunnsmessige utfordringer. Grunnen til at det nevnte er foreslått fra sosiologistudentene har å gjøre med at klimakrisa og den fraværende handlingsviljen må forstås som resultat av sosiale, globalt relasjonelle prosesser. Vi har i dag nok teknisk kunnskap om bakgrunnen for krisen, samt hvordan den kan håndteres, men likevel har vi kommet til kort. Per i dag er norsk sosiologi dårlig informert om hvordan globale maktstrukturer kan forstås, altså hvordan perspektiver på verden og dens utfordringer ser annerledes ut avhengig av nasjonaliteter, historie og situasjoner. Sosiologien er i for stor grad eurosentrisk, for nasjonalistisk og for instrumentelt orientert til å si noe om dette. Derfor havner vi nødvendigvis i bakevja når det gjelder klima også, fordi klima nettopp er et globalt fenomen som ikke minst må ses i sammenheng med til eksempel fattigdom. Teoretisk input fra blant annet postkolonial teori, institusjonell etnografi og teknologi- og vitenskapsstudier er sentralt for å forstå klima som en sosial prosess på globalt nivå, og for å forstå samspillet mellom makt, demokrati og vitenskap i praksis.

Hvis det er en utfordring som universelt preger vår samtid, er det klimakrisa. Dette kan sikkert subsummeres under en rekke andre samtidsdiagnoser, som for eksempel risikosamfunnet eller det noe nyere antroposentiden, men hovedpoenget er: Hva kan vi sosiologer, ja vår generasjon bidra med?

Jeg mener Aakvaag ikke ser tydelig nok hva som faktisk foregår blant dagens unge, men holder naturligvis med ham i at det slettes ikke er nok. For å overkomme klimatrusselen mener jeg at vårt prosjekt må være å spille på demokratiets strenger og ikke minst videreutvikle det, teoretisk og i praksis. Organisasjonslivet i Norge blomstrer av tilstrømmende ungdommer. De bygger landet ved å styrke deres politiske materielle arv. Prosjektet, slik jeg ser det, består i å måtte omsette teorier som tydeligere kan analysere politiske prosesser som følge av globale relasjoner i historisk maktperspektiv.

Da PU la frem et ønske om nettopp slike teorier ble dette mer eller mindre avfeid av Aakvaag, som plasserer postkolonial teori i søppelkassen for utrangert tankegods, til tross for at det aldri har hatt noen nevneverdig plass i norsk sosiologi.  Selv er han mest opptatt av å «gjøre sin egen greie».  Kringsatt av frihet.