Skal vi skilles Johanne?

Hvilke par som skiller seg er ikke fullstendig tilfeldig. Samfunnsvitere gir oss svaret på hvilke faktorer som påvirker om man «lever lykkelig i alle sine dager».

Foto: Ksunka-11 / Wikimedia

Foto: Ksunka-11 / Wikimedia

De fleste gifter seg med et håp om at det skal vare for evig. Dessverre ender det ikke alltid slik. Omtrent halvparten av inngåtte ekteskap går i oppløsning. Hvorfor er det slik når de fleste av oss drømmer om et langt og lykkelig ekteskap? Forskere har funnet ulike trekk som sammenfaller med større skilsmisserisiko.

Økonomiske og sosiale faktorer

Andrew Francis og Hugo Mialon, to forskere ved Emory Universitet, studerte 3000 gifte par i USA for å finne ut hvilke faktorer som førte til skilsmisse. Her er en kort oppsummering av funnene deres:

  • Par som har vært sammen i 3 år eller mer før de forlover seg, har 39 % mindre sjanse for å skille seg enn par som har vært sammen i et år eller mindre før de forlover seg.
  • Par som tjener mellom 0- 25 000 dollar har dobbel så stor sjanse for å skille seg, sammenlignet med par som tjener 125, 500 dollar eller mer til sammen.
  • Par som jevnlig går i kirken sammen har 46 % mindre sjanse for å skille seg sammenlignet med de som aldri går i kirken sammen.
  • Menn har 50 % større sjanse for å skille seg dersom de oppgir partnerens utseende som en viktig grunn for å gifte seg sammenlignet med menn som ikke oppgir dette som en viktig årsak. Kvinnene har 60 % større sjanse for å bli skilt dersom de bryr seg om partnerens rikdom, sammenlignet med de som ikke bryr seg om rikdom.
  • Studiene viser at størrelsen på bryllupet har noe å si. Jo flere gjester som kommer i bryllupet jo mindre er sannsynligheten for skilsmisse. De som hadde over 200 gjester har 92% mindre sjanse for å skille seg enn dem som ikke hadde noen gjester i bryllupet.
  • Par som bruker 20 000 dollar på bryllupet sitt har 46 % større sannsynlighet for å skille seg, enn de som bruker mellom 5000 og 10 000 dollar på bryllupet sitt.
  • Par som drar på bryllupsreise har 41% mindre sannsynlighet for å skille seg enn dem som ikke gjør det.

Med andre ord; man burde være sammen i minst 3 år før man forlover seg. Man burde være rik, men ikke en «gold- digger». Ha et stort bryllup, men sørg for å gjøre det billig. Og hva enn du gjør: dra på bryllupsreise. Disse resultatene må tolkes inn i en amerikansk kontekst.. I Norge er det svært vanskelig å ha et bryllup med over 200 gjester til under 100 000 kroner. Noen ting er mer intuitivt innlysende, som at de som forlover seg etter å ha vært sammen i 3 år har større sjanse for å forbli gift enn de som bare hadde kjent hverandre i underkant av ett år. Det er lettere å vite om man gjør en god avgjørelse eller ikke når man har kjent en person i 3 år, sammenlignet med når man har kjent hverandre i 1 år.

Forskning på ekteskap i Norge har vist at økonomi er en av de viktigste grunnene til at folk skiller seg, i tillegg til utroskap og dårlig kommunikasjon. Dette kan være en av grunnene til at i ekteskap der begge parter har høyre utdanning, har langt lavere skilsmisserate enn ektepar som har lavere utdanning. Har man høyere utdannelse, har man som regel også en mer romslig økonomi. En ustabil og dårlig økonomi kan påføre et forhold mange stressfaktorer, som et parforhold med god økonomi slipper unna. For mange kan disse stressfaktorene bli så alvorlige at det fører til skilsmisse. Dette kan også henge sammen med at par som drar på bryllupsreise har større sjanse for å holde sammen enn de som ikke gjør det. Muligens er det slik at de som har god råd kan dra på bryllupsreise, mens de som har dårlig råd ikke kan gjøre det. I så fall er det dårlig økonomi som påvirker risikoen for skilsmisse heller enn det å faktisk dra på bryllupsreise.

Det kan også tenkes at det å ha mange gjester i bryllupet kan være en indikator på at man har familie og venner som støtter ekteskapet.  Disse kan hjelpe til når ting blir vanskeligere, som for eksempel at man begynner å krangle om økonomien. Noen hevder også at de som bruker mye penger på forlovelsesringen og bryllupet kanskje prøver å dekke over problemer i ekteskapet. Eller så kan det hende at de parene som bruker mye penger på bryllupet sitt, har lite penger igjen etter bryllupet. Dette kan igjen føre til en forverring i økonomien deres, som videre fører til skilsmisse.

Kulturelle faktorer

Studier fra USA og England viser at folk som gifter seg med folk fra en annen kultur har høyere sjanse for å skille seg enn folk som er fra samme kultur og etnisitet. Dette ser ut til å være i samsvar med tall fra Norge. Ifølge en rapport fra SSB i 2004 om skilsmisser i Norge, er skilsmisseraten i Norge på omtrent samme nivå som resten av Europa. Innvandreres ekteskap påvirker denne raten. Tall fra SSB viser at ekteskap som er inngått mellom to personer med pakistansk bakgrunn eller mellom to personer med vietnamesisk bakgrunn er blant de mest stabile ekteskapene her i landet. Nye tall viser også at skilsmisseraten har gått ned de siste årene. Noe av dette kan henger sammen med at par med bakgrunn fra noen asiatiske land har svært lav skilsmisserate. Ekteskap i Norge blir inngått på et senere tidspunkt i livet enn tidligere, og noen mener at dette fører til lavere skilsmisserate, fordi man da kjenner seg selv og partner bedre når man inngår ekteskapet.

To etnisiteter møtes

Betyr dette at etnisk norske burde søke ekteskap med folk som har pakistansk eller vietnamesisk bakgrunn for å sikre seg et langt ekteskap? Ikke nødvendigvis. I samme rapport står det at ekteskap mellom to personer fra to ulike kulturer går fortere i oppløsning. Dermed ser det ikke ut til at kulturen om å holde sammen, blir overført til et ekteskap mellom en etnisk norsk og en etnisk pakistaner. For etnisk norske menn gift med en utenlandsk ektefelle var skilsmisseraten noe høyere enn hos gjennomsnittsbefolkningen. Blant etnisk norske kvinner gift med en utenlandsk mann var sjansen for skilsmisse det dobbelte av ekteskap inngått mellom to personer med norsk bakgrunn.

Etnisk norske menn gifter seg i langt hyppigere grad med utenlandske kvinner, enn norske kvinner gifter seg med utenlandske menn. Tall viser at når etnisk norske menn velger seg en utenlandsk ektefelle er disse kvinnene først og fremst fra Øst- Europa og Øst- Asia. Noen hevder at dette er fordi de vil ha kvinner som har mer «tradisjonelle» verdier, og at de antar at kvinner fra disse landene i større grad er huslige og lette å dominere. Om kvinnene fra disse områdene nødvendigvis er så «tradisjonelle» er en annen sak.

Etnisk norske kvinner med ektefallet fra utlandet er oftest gift med en fra Skandinavia, Vest- Europa, USA eller Australia. Disse ekteskapene har høyere skilsmisserate enn forhold mellom to etniske norske, men har lavere skilsmisserate enn ekteskap der kvinnen er etnisk norsk og ektefellen er fra Latin- Amerika, Asia eller Afrika. Aller størst er skilsmisserate blant forhold mellom etnisk norske kvinner og afrikanske menn. Det er vanskelig å si akkurat hvorfor ekteskap mellom norske kvinner og ikke- vestlige menn fungerer så dårlig. En faktor kan være at de kulturelle forskjellene blir for store og mennene kan føle at de blir «pasifisert» av å bo i Norge. Mannen blir plutselig satt i en situasjon der han verken kjenner språket, de kulturelle kodene eller andre viktige systemer. I tillegg viser tall fra SSB og annen forskning at det foregår stor diskriminering på bolig- og arbeidsmarkedet mot folk med asiatisk eller afrikansk bakgrunn.

Mye av mannsrollen både i Norge og utlandet er knyttet opp mot det å ha en jobb. Det å ikke ha en jobb kan derfor føles spesielt ille for menn. I tillegg burde man kontrollere for faktorer som utdanningsnivå når vi ser på ekteskap mellom norske kvinner og ikke- vestlige menn. Tall fra SSB viser at par som kun har fullført videregående skole har 50% høyre risiko for skilsmisse sammenlignet med par der begge har høyre utdanning. Ekteskap der kvinnen har høyere utdanning og tjener mer enn mannen fungerer svært sjeldent. Hvis de ikke- vestlige mennene som norske kvinner gifter seg med har lavere lønn og lavere utdannelse enn dem, kan dette være en av variablene som påvirker skilsmisseraten i slike parforhold. Parene vil også ha dårligere økonomi, som også øker faren for skilsmisse.

Både tall fra England og USA indikerer noen av de samme tendensene som vi ser i Norge. Generelt er det slik at ekteskap på tvers av kulturer har høyere skilsmisserate. Altså er ikke dette et fenomen som bare gjelder i Norge, flere internasjonale studier bekrefter at dette gjennomgående er et globalt fenomen.

Sosial status-faktorene og hypergami

Kvinner i Norge tar stadig høyere utdannelse, til den grad at norske kvinner faktisk begynner å utkonkurrere menn på flere arenaer. Hvis vi tar utgangspunkt i teorien hypergami; at kvinner vil ha menn med høyere sosioøkonomisk status enn dem selv, ser vi fort at dette er et regnestykke som snart ikke lengre går opp. Høyt utdannede kvinner får mindre og mindre menn å velge mellom hvis de vil ha en mann med høyre utdanning og lønn enn dem selv.

En artikkel fra KILDEN Informasjonssenter for kjønnsforskning viser at norske kvinner får stadig flere barn, men at antall menn som blir fedre har gått ned. Antall barnløse menn på 40 år ligger rundt 20%, noe som er et ganske høy tall. De presenterer to teorier om hvorfor det er slik. Den ene er at menn blir valgt bort av høyt utdannede kvinner, og at de «resirkulerer» høyt utdannede menn, som dermed blir fedre til flere kull. Lavt utdannede menn «når ikke opp», og mister muligheten til å bli fedre. En annen teori er at menn selv ikke ønsker å få barn i større grad nå enn tidligere, fordi det er så mye press på arbeidsmarkedet. I en undersøkelse gjort av over 90 menn og kvinner, uttrykte derimot ingen av de spurte at de ikke kunne tenke seg barn. Det er mulig at mange blir barnløse, ikke fordi de tok et valg, men fordi «det bare ble sånn». Dette kan tyde på at vi får flere barn som er i familie der de deler samme far, men ikke har samme mor.

De tradisjonelle faktorene

Forskning viser også at 1 av 3 forhold ryker etter at man får det første barnet. Som regel skjer bruddet i perioden der barnet er 1-3 år gammelt. Dette kan skyldes at foreldre får generelt mindre søvn i denne fasen, de stresser mer, og husarbeidsmengder øker. Dårlig fordeling av husarbeid og omsorg for barn rapporteres som den største grunnen til at folk skiller seg. Derimot viser forskning fra NOVA at når mannen gjør like mye husarbeid som kvinnen er sannsynligheten for å bli skilt over de neste fire årene 50% høyere enn når kvinner på tradisjonelt vis gjør mest. Når mannen gjør mer husarbeid en kvinnen, er det 78% større risiko for skilsmisse enn når kvinnen gjør mest. Disse funnene utfordrer likestillingsidealene vi har i Norge. Kan det være at menn som gjør like mye husarbeid som kona, egentlig ønsker en kone som følger mer tradisjonelle familiemønstre, men at han ikke tør å si ifra? Og at denne frustrasjonen til slutt bobler over i sinne og frustrasjon som fører til konflikter i ekteskapet? Henger tradisjonelle verdier fortsatt igjen i Norge i større grad enn det vi liker å tro? Eller så kan det hende at såkalte «likestilte par» er mer individualistisk orienterte, og har større behov for selvrealisering enn par som er mer «tradisjonelle». Dermed blir kanskje ikke skilsmisse sett på som et like dårlig alternativ hos slike par, enn hos par som i større grad setter «tradisjonelle verdier» høyt.

Et skilsmissesikkert ekteskap

Faktorer som øker sjansen for å oppnå et langt og lykkelig ekteskap ser ut til å være at man har den samme kulturelle bakgrunnen, at begge har høyere utdanning, at man har vært sammen i over 3 år før en frir, og ikke minst at man har en god økonomi. Kvinnen burde også befinne seg i et forhold med en mann som har lik, eller høyere sosioøkonomisk status enn henne selv.  Man burde også ha like verdier, være trofast og ha en støttende familie. Like barn leker altså best. I tillegg ser det ut til at ekteskap der man følger en mer tradisjonell familiemodell faktisk har større sjanse for å lykkes enn den nye likestilte familiemodellen.