Administrat(m)or

Mødre har aldri jobbet mer enn de gjør nå og fedre tar stadig større del i hjemmearbeidet. Likevel øker forskjellene mellom menn og kvinners sykefravær. Noe skjer når de får barn.

Foto: sean dreilinger // flickr

Foto: sean dreilinger // flickr

Mye forskning har sett på fordelingen av husarbeid og omsorgarbeid mellom menn og kvinner. Det som har kommet fram er at menn tar stadig større del av hus- og omsorgsarbeidet (selv om de fortsatt har et stykke å gå for å ta igjen kvinnene). Dette fremgår for eksempel i Tidsbruksundersøkelsen til Statistisk Sentralbyrå (SSB). Samtidig øker forskjellene mellom menn og kvinners sykefravær, deltidsarbeid og karriereavansering.

Det tredje skiftet

Den amerikanske sosiologen Arlie Hochschild skrev i 1989 om ”The Second Shift”, der hun beskriver lønnet arbeid som det første skiftet og at det andre skiftet begynner for kvinner når de kommer hjem og må ta seg av hus og barn, selv om de arbeider heltid.

Hun identifiserte senere et tredje skift for amerikanske kvinner, en dimensjon av arbeid som kommer i tillegg til lønnsarbeid og hus- og omsorgsarbeid. Det tredje skiftet er for Hohcschild måten man takler de emosjonelle konsekvensene av tidsorganiseringen, i tillegg til tidsorganiseringen i seg selv.

I sin fjordårsferske doktoravhandling har Kathrine Smeby studert hvem som tar seg av de administrative oppgavene i hjemmet. Det viser seg, kanskje ikke overraskende for noen av oss, å være mor. Smeby identifiserer et tredje skift som mødre i stor grad har ansvar for. Dette er forskning som altså belyser de mer usynlige oppgavene som er avgjørende for at en husholdning med barn skal fungere. Dette arbeidet har tidligere vært bemerket av forskere som Helene Aarseth, Sigtona Halrynjo, Berit Brandth og Elin Kvande.  Dersom det er slik at det er mødrene som i aller størst grad tar på seg dette ansvaret, er kanskje ikke sykefraværet, deltiden og karrierestagnasjonen deres så mystisk likevel.

Noe skjer når kvinner får barn. Menn får også barn, unektelig nok, men dette er aldeles ikke like tydelig i arbeidslivstatistikken.

Aftenposten kunne i oktober melde at kvinner har over 70 prosent høyere sykefravær enn menn. Kjønnsforskjellen har økt mest blant høyt utdannede under 40 år – med barn. Tidligere forskning viser også at det er mødre med barn under 6 år som har det høyeste sykefraværet.

I den nyutgitte boken ”Kjønnsdeling og etniske skiller på arbeidsmarkedet” kommer det fram at kvinnelige jurister med barn i mye større grad enn mannlige, tilpasser sine karrierevalg til familielivet. Dette får for eksempel utslag på kjønnsandelen blant partnere der 81 % er menn mot bare 19% kvinner. Det interessante er at det blant jurister uten barn er det ingen kjønnsforskjeller når det gjelder stillingsnivå eller lønn. Det er altså barna som utgjør hele forskjellen.

Familielogistikk

Kristine Smeby og Berit Brandth har sett på hvordan det tredje skiftet fungerer i en norsk kontekst (Mellom hjem og barnehage: Likestilling i det tredje skiftet 2013). Heltidsarbeidende foreldre må forholde seg til hverandres planer og flere institusjoner samtidig, som for eksempel barnehage, med alle aktivitetene som følger. Det er mye som må holdes oversikt over og samkjøres.

De finner at det også i Norge i dag er kvinner som har ansvaret for det tredje skiftet. Fedre har fortsatt ikke tatt igjen sine partnere i andel av hus- og omsorgsarbeid, selv om begge har heltidsjobber utenfor hjemmet. Men de tar i større og større grad del i det.

Det som ikke er like målbart, er hvem som har størst husholdsansvar. Tidsbruksundersøkelser vil typisk ikke fange opp dette, siden mye av det kan være tankearbeid. Men man kan se i forskningsrapporten Likestilling og livskvalitet  fra 2007  at 84,3 prosent av kvinnene i undersøkelsen hevder at de bruker mer tid enn sin partner på «å organisere de praktiske oppgavene i familien og husholdningen», mens bare 14,3 prosent av mennene oppgir tilsvarende.

Ansvar under oppsyn

Kristine Smeby har i sin doktoravhandling intervjuet 6 middelklassepar som alle arbeidet heltid, hadde sterk yrkestilknytning og hadde barn i barnehagealder. Selv om dette arbeidet er usynlig, finner Smeby likevel at mødrene ønsker å fordele det mer likt. De hadde strategier som førte til ubehag hos dem selv, for at fedrene skulle ta mer ansvar. For eksempel holdt den ene moren seg helt unna barnehagesekkpakkingen, som var farens ansvarsområde, selv om hun så at det ikke alltid fungerte helt som det skulle (og faktisk kunne gå ut over sønnens vel og ve i barnehagen ved at han ikke hadde nok skift). Hun overvåket faktisk arbeidet, noe som kanskje kostet henne mer energi enn å gjøre det selv. De følelsesmessige konsekvensene kom i tillegg ved at hun fikk dårlig samvittighet og var bekymret; hun uroet seg for om sønnen skulle fryse og hun følte at hun måtte unnskylde seg i barnehagen.

Foto: David Maxwell // Flickr

Foto: David Maxwell // Flickr

Dobbeltarbeid

Det er tidligere blitt spurt om det er typiske kvinneyrker som gjør at folk blir syke og slitne. Men dette har til en viss grad blitt avkreftet. Menn som jobber i typiske kvinneyrker har ikke mer sykefravær enn andre menn, og kvinner som jobber i mannsdominerte yrker har samme mengde sykefravær som andre kvinner. Det har også vært stilt spørsmål om kvinner rett og slett bare har dårligere helse enn menn. Dette har også til en viss grad blitt avkreftet.
Forskjellene i sykefraværet har økt i løpet av de 30 siste årene, og det er ingen åpenbar grunn til at kvinner skal ha fått dårligere helse i løpet av disse årene.

Det er hypotesen om dobbeltarbeid som har fått størst oppslutning som en forklaringsfaktor på sykefraværet. I tillegg til det faktiske tankearbeidet og planleggingen som kreves, kommer også bekymringen over ting som bør gjøres. Stress er hevdet å være en av de største årsakene til langtidssykefravær i dag. Stress går også utover immunforsvaret.
Glasstaket har vært den vanligste forklaringsmodellen på hvorfor ikke flere kvinner blir ledere. Glasstaket er en metafor på en indirekte diskriminering av kvinner. Et eksempel er at en mannlig leder liker en mannlig kandidat bedre fordi de deler samme interesser. Som fotball. Mari Teigen ved Institutt for samfunnsforskning har uttalt at dersom man må jobbe mye mer enn det som er forenlig med familieliv, er det en del av det berømte glasstaket. Det kan tenkes at kvinner ikke like ofte er så gira på å bli ledere som følge av arbeidsmengden en lederstilling ofte krever, om de vet at dette skal kombineres med en lederstilling i hjemmet også.

Ære, bekymring eller biologi?

Kristine Smeby og Berit Brandth viser i den nevnte artikkelen til situasjoner der familien vises ovenfor omverdenen og funnet at mors ære er mer knyttet til at det gjennomføres bra, som for eksempel i juleplanlegging og kostymelaging i anledning barnas karneval.  Denne æresfølelsen kan være noe som er sosialisert inn i løpet av oppveksten til kvinnene, ved at de har fått komplimenter når ting er på stell og muligens sterkere sanksjoner enn gutter når det ikke har vært det. Et spørsmål man bør stille er: Tenker faktisk man dårligere om en mor som har glemt kostymet til karnevalet i barnehagen enn en far som har glemt det?

Det kan jo også tenkes at mødrene oppriktig bekymrer seg mer for barnas vel og ve. Det er mye populærvitenskapelig utviklingspsykologi på mammaforum (bare halvparten ville vært nok til at enhver normal mor ville ha følt at hun ødela barna sine). Det meste av denne informasjonen er rettet mot mødre.
Eller er det biologiske årsaker til forskjellene? Det er jo et kjent munnhell at kvinner er bedre til å «multitaske» enn menn. Kanskje det er dette de driver på med på et administrativt nivå, når de tenker på hvem som skal følge poden på neste tannlegetime, når de egentlig er i et møte på jobb. Det er heller ikke en ukjent tanke at kvinner har et sterkere omsorgsinstinkt fra naturens side.

Kraften av tilstedeværelse

De kvinnene som har valgt å arbeide deltid eller ikke blitt ledere kan muligens ha tatt et preventivt valg. Men spørsmålet om det var høna eller egget som kom først, gjør seg gjeldende: En australsk studie av Alison Morehead fra 2003 viste for eksempel at mødre som var sykepleiere og jobbet skift på det som beskrives som familiens kritiske tidspunkt (altså middags- og leggetid), hadde menn som tok mer ansvar og gjorde mer husarbeid.

I likhet med Smeby har Helene Aarseth har sett på middelklassefamilier med relativt høy likedeling av arbeidsoppgavene i hjemmet. Også hun har sett at det er mødrene som har det organisatoriske ansvaret. Det kan jo selvfølgelig tenkes at det bare er snakk om et etterslep. Etter hvert som menn tar større del i oppgavene hjemme vil de etter hvert få et blikk for hva som må gjøres.

Det beste forslaget for å kunne bidra til bedre likedeling av dette ansvaret og som har vært foreslått i samtlige artikler er en lengre og obligatorisk pappapermisjon. Berit Bandth og Elin Kvande skriver at menn som har hatt foreldrepermisjon alene blir flinkere til å se hva som må gjøres. Dette taler for at lengre og mer sammenhengende farspermisjoner vil gi fedre et bedre overblikk.

Det er noen aspekter ved obligatorisk pappapermisjon som ofte debatteres. I tillegg til et visst ønske om familiers frihet til å velge selv, vil en lang obligatorisk pappapermisjon kunne komme i veien for mange kvinners ønske om å amme lenge. Det beste ville kanskje vært om fedre får et halvt års permisjon i tillegg til mors 7 – 8 måneder med permisjon. Men da blir det hele et økonomsk spørsmål for staten. Det kan jo likevel tenkes at dette vil bli kompensert av at kvinner får mindre sykefravær og jobber mer fulltid, dersom det bidrar til ønsket effekt. Men igjen kan man spørre seg om et halvt år per barn er nok for at en far skal ta like mye organisatorisk ansvar, dersom han likevel ikke har den samme æresfølelsen knyttet til det. Det kan også hende at det kan bli kaos og kan hende krøll med to administratorer. Og vi må selvfølgelig også spørre oss om det er et mål i seg selv. Kvinnene gir i mange undersøkelser uttrykk for at de ønsker å investere tid i familien. De ser på det som en verdi i seg selv.

Det annen forskning har vist er at fordeling av ansvarsområder er et effektivt virkemiddel dersom man ønsker mer likedelt arbeid i hjemmet. Det åpenbare problemet er imidlertid at mange av arbeidsoppgavene en barnefamilie må gjennom, sklir over i hverandre. Ta klesvask og pakking av barnehagesekk som eksempel: Om klesvasken ikke blir gjort, er det ingen rene skift å medbringe til barnehagen. Om de skitne skiftene ikke tas ut av sekken, blir de ikke rene. Og noen må jo foreta denne oppdelingen av hvem som gjør hva og til hvilket tidspunkt. Det blir vel mor, da.

  • Andrea Helland

    Man skulle nesten tro at dere hadde lest masteroppgaven min, for det var akkurat dette jeg skrev om i min masteroppgave i sosiologi i 2014. Søk på «Moderne mødre – om foreningen av arbeids- og familieliv» hvis dere vil lese mer 🙂