Fra kjernefamilie til stjernefamilie

Mens kjernefamilien med mor og far og barn fortsatt lever videre som et ideal, består en stor andel av den norske befolkningen i dag av stjernefamilier.

Rent grafisk tenker jeg meg stjernefamilien slik: Begrepet stjernefamilie skal ikke forstås utelukkende positivt konnotert, min mening med benevnelsen er heller en deskriptiv og visuell metafor: Hvert enkelt familiemedlem utgjør et unikt og avgrenset hjørne av familien, med en viss form for autonomi og samtidig åpenhet mot andre relasjoner. Samtidig må alle investere noe inn i fellesskapet, som utgjør midten av stjernen. Illustrasjon: Unn Conradi Andersen

Rent grafisk tenker jeg meg stjernefamilien slik: Begrepet stjernefamilie skal ikke forstås utelukkende positivt konnotert, min mening med benevnelsen er heller en deskriptiv og visuell metafor: Hvert enkelt familiemedlem utgjør et unikt og avgrenset hjørne av familien, med en viss form for autonomi og samtidig åpenhet mot andre relasjoner. Samtidig må alle investere noe inn i fellesskapet, som utgjør midten av stjernen.
Illustrasjon: Unn Conradi Andersen

I min avhandling «Når margin blir mainstream. Forhandlinger av ekteskap, foreldreskap og slektskap» undersøker jeg disse nye familieformene gjennom tre ulike mediedebatter.

Våren 2010 blir det klart at en norsk alenemor sitter fast i India med sine tvillingbarn født ved hjelp av surrogati. Kari Ann Volden nektes innreise til Norge med tvillingene, først fordi hun har brutt norsk lov, senere er begrunnelsen at hun ikke har noen genetisk link til barna.Med denne saken blir surrogati ettertrykkelig satt på dagsorden i Norge. Denne debatten utgjør en viktig del av studiens empiriske materiale, og den aktualiserer en rekke interessante spørsmål. Særlig to drøftes: Hvordan forhandles ekteskap, foreldreskap og slektskap gjennom mediene i vår tid? Hvordan posisjonerer ulike motoffentlige aktører seg i offentligheten for å få anerkjennelse og tilgang til rettigheter? Blant nedslagsfeltene som undersøkes gjennom en diskursanalytisk tilnærming er, foruten den norske surrogatidebatten, debatten om kjønnsnøytral ekteskapslov og diskusjoner om oppløste og sammensatte stefamilier.

Strid om familien

Hver på sin måte belyser disse tre mediedebattene noe av det samme: Det oppstår strid om hvordan familie og foreldreskap skal forstås og fortolkes. I debatter om stefamilien hersker det uenighet om hvem som skal ha tilgang til foreldreskap og omsorgsfunksjoner. Hvem som har legitimitet til å fylle disse rollene tolkes delvis ulikt av myndigheter, samlivseksperter og ulike familiemedlemmer som debatterer i nettfora. I alle de tre debattene står ulike posisjoner mot hverandre i synet på hva som skal telle som en familie, og hvem som skal regnes innenfor og hvem som står utenfor familien. Ulike måter å forstå familien på oppstår imidlertid ikke i et vakuum, men er påvirket av ulike styringsinstanser. Sentralt for hvordan vi forstår familien i vår tid er blant annet en statsmakt og en mediemakt som hver på sin måte har mulighet til å inkludere, ekskludere, assimilere og tolerere ulike måter å leve sammen på.

Nyliberal tankegang

Blant avhandlingens viktigste funn, er at de motoffentlige stemmene ofte tyr til offergjøring for å få tilgang til rettigheter. Dette kan forstås som et svar på statens rolle; rettigheter innvilges bare hvis de marginale posisjonene lar seg underordne i majoritetssamfunnets syn på kjønn og seksualitet. Et annet funn er at identitetspolitikken hele tiden trues av en nyliberal tankegang, som gjør rettighetsorienterte borgere om til konsumenter. Særlig gjelder dette i diskusjonen om surrogati: For surrogatibyråene er det en fordel å henvende seg til fleksible ressurssterke aktører som forstår retten til reproduksjon som individuelle valg. En restriktiv norsk biopolitikk er bakteppet for at enkeltaktører tar skjebnen i egne hender ved å reise til utlandet for egen regning og operere i et uoversiktelig marked. I dette bildet omgjøres de norske rettighetskjempende aktørene til forbrukere i et globalt marked. I den norske surrogatidebatten står vi igjen med et paradoks: Mens de norske aktørene (delvis rettmessig) framstiller seg som ofre for et urettferdig lovverk og en forskjellsbehandlende biopolitikk, er det ikke bildet av norske ofre som trer fram i en større global sammenheng. Her er de, sammen med alle de andre nordmennene som reiser ut, på toppen av en lagdelt arbeidskjede, der surrogaten er nederst i systemet.

Samtidig må noen av disse familiene – som kan bestå av to fedre og barn, andre ganger av aleneforelder uten kjent far/mor – ikke bare forstås som dominerende og privilegerte, men også som motoffentlige stemmer i en norsk sammenheng. Dette doble forholdet gjør hele surrogatipraksisen svært kompleks. Vel hjemme i Norge representerer disse familiene fortellinger og reforhandlinger av slektskapsdiskurser som har implikasjoner langt utover å være representanter for en ’surrogatindustri’. I Norge kan de forstås som en av flere representanter for alle de nye familieformene vi står overfor i vår tid, og som knytter seg an til et selvrefleksivt slektskap, eller det jeg har valgt å kalle stjernefamilier.

Reforhandlinger av slektskap: Stjernefamilien

I alle de tre debattene jeg har analysert bidrar de motoffentlige aktørene til å endre forståelsen av hva en familie kan være. Diskusjonen om felles ekteskapslov har for eksempel bidratt til en oppvurdering av begrepet medmor som en fullverdig foreldrekategori. I nettdiskusjoner om stefamilier pågår det på sin side diskusjoner som rommer flere forståelser av hva som danner en familie. Her finnes det eksempel på voksne skilsmissebarn som i oppveksten har navngitt flere enn to foreldre, og eksempel på barn som opererer med flere foreldreskapskategorier.

I avhandlingen foreslår jeg derfor et nytt begrep for alle de familieformene som bryter med kjernefamilieidealet. Forskningen mangler en samlende benevnelse for alle de familiebåndene vi står overfor i det senmoderne, der biologisk tilknytning ikke definerer relasjonene. Det finnes ulike former for stjernefamilier – jeg har analysert framhomofamilien, surrogatifamilien og stefamilien. Disse må imidlertid bare forstås som prismer for å tenke rundt noe større. Det kan tenkes flere som inngår her – vennefamilien, par uten barn, fosterfamilien, storfamilien og andre utvidede hushold.

Stjernefamilien er et mer åpent begrep enn kjernefamilien, i motsetning til å konnotere en lukket kjerne viser ordet heller til stråler som fanger opp flere personer og kryssende relasjoner. Til grunn for stjernefamilien legger jeg et relasjonelt prinsipp, der følelsen av tilhørighet oppstår gjennom forpliktelser, investert tid og samvær snarere enn biologi.

Avhandlingen bidrar samlet sett med empirisk fundert kunnskap om nye familieformer i en brytningstid, der sosiale og ikke-biologiske familiebånd får en mer fremtredende betydning.