En au pairs dagbok

Juni 2013: mine fire måneder som franskstudent i Paris er forbi. Hva nå? Jeg bestemmer meg for å være au pair i en familie jeg finner på Internett. Her er mine dagboknotater.

HJEMMEBESØK: en helg hadde vi ansvar for klasseskilpadden

HJEMMEBESØK: en helg hadde vi ansvar for klasseskilpadden

PÅ LAG: meg og Shelby på fotballbanen hvor vi som oftest spiller jentene mot guttene

PÅ LAG: meg og Shelby på fotballbanen hvor vi som oftest spiller jentene mot guttene

August
Det er den siste lørdagen i august, og jeg krasjlander i en familie hvor det spises middag kl 12 (jeg er ikke sulten ennå) og kl 19.30 (kan jeg heller få kveldsmat?). Det neste året skal jeg passe to over gjennomsnittlig aktive gutter på 3 og 7 år. I løpet av min første dag på den franske rivieraen spiller jeg plutselig mer fotball enn hva jeg har gjort til sammen gjennom hele livet. Jeg trenger ikke å la minstemann vinne – det klarer han utmerket godt på egenhånd.

Guttene har pakket skolesekken. Treåringen begynner i Petite Section; avdelingen for de minste skolebarna. Med mye læring og en opptil fire siders halvårsvurdering hvor sosiale og faglige ferdigheter måles, er den franske førskolen betydelig mer seriøs enn den norske barnehagen. Skoledagen varer fra 8.30 til 16.30 fire ganger i uken, med pause midt på dagen. Da har jeg, og de mange hjemmeværende mødrene, to timer på å hente barna, lage varm lunsj, ta oppvasken og forhåpentligvis leke litt, før bilturen tilbake til skolen. Til tross for mye motstand (det er så mye morsommere å leke hjemme!), rekker vi vanligvis tilbake før skoleporten stenger.

September
Jeg har lært hva «ménage» betyr. Rengjøring. «Lett husarbeid» på internett, er i virkeligheten støvtørking, rydding, støvsuging og vasking av gulv samt vasking av to bad, et toalett og kjøkken. To ganger i uken. Dette blir ukens to treningsøkter.

Det er vanskelig å være en del av familien. Jeg føler meg som guttenes strenge barnevakt; ikke som den snille storesøsteren. Hadde jeg virkelig vært en del av familien, hadde vi ikke sagt «god helg, sees på mandag!» hver fredag kveld. Og jeg ville fått lov til å bruke bilen i fritiden.

Venner under fem år = check! Familie og venner hjemme mente jeg kom til å møte jevnaldrende på franskkurset. Der var jeg yngstemann, de fleste andre var hjemmeværende mødre i førtiårene…

Det er ingen selvfølge at regelen om at vertsfamilien skal finansiere og tilrettelegge for au pairens språkkurs følges. Jeg er heldig som går på franskkurs to ganger i uken.

Oktober
Foreldrene vil at jeg skal ha engelskundervisning to timer hver onsdag, fordi det er fri fra skole. Mine arbeidsdager varer ofte fra 9-18. Minstemann holder ut i ti minutter – eldstemann i femten… Jeg gjør mitt beste, og i dag lekte vi Simon says. Det var faktisk vellykket!

Jeg regner på det, og finner ut at jeg må vaske huset 70 ganger til før jeg drar. Min eneste motivasjon er alle helgeturene til store og små feriebyer med de nye vennene (!) mine.

November
Eldstemann: «Åh, du skjønner ingenting, du kan ikke lære meg noe, du kan ikke snakke fransk en gang.»

Desember
Adresse eventyrland, hvor solnedgangene blir finere og finere. Vi koser oss med sparkesykkel i skateparken hver ettermiddag. Det er vanskelig å få julestemning i solen og plussgradene, men jeg har mine triks. I går bakte vi pepperkaker sammen, med deig fra IKEA. Barna har aldri gjort det før! Eldstemann likte Blåfjell, selv om han syntes at de snakkes rart.

Januar
Det er regn, vind og kaldt. Barna likte verken kanelbollene eller laksen jeg laget. Godteri derimot, skal de ha. Jeg prøver å sette foten ned flere ganger hver dag, men jeg innser at jeg har tapt.

Februar
Til helgen skal jeg til Alpene med klassen til en av de franske venninnene mine! Familien leter i alle kriker og kroker for å finne skiklær til meg på kort varsel. Jeg er så takknemlig.

Mars
Vi bygger pirathytter i trærne og spiser lunsj i hagen nesten hver dag. Det er deilig med vår, og som vikinger flest har jeg allerede badet i sjøen. Forrige helg hadde minstemann med seg klasseskilpadden hjem fra skolen over helgen. Det var en morsom opplevelse, og vi var alle tre høyt og lavt for å lete etter mat til den.

April
Det er den siste uken i april og mor er bortreist. Derfor begynner jeg på jobb klokken seks, med barn som verken vil stå opp, spise frokost, kle på seg eller dra på skolen. Igjen innser jeg at foreldre er helter. Jeg lader batteriene etter flere 13 timers arbeidsdager og barnevakter til langt på natt. Nå føles det ekstra godt med litt vårferie i England og Italia.

Mai
Jeg finner Knerten-filmen på biblioteket og forlanger at vi skal se den. Barna forstår ikke at det er en pinne. «Kan vi ikke se på filmen om flyet som synger», spør de meg igjen og igjen.

Juni
Det er for varmt for fotball og basket, så vi drar heller på stranden etter skolen sammen med min gode amerikanske venninne og jentene hun passer. Det er sommer og livet smiler.

Jeg grugleder meg til å reise fra livet mitt her; fra pokémon-kort, barnas gullkorn og mitt fantastiske, internasjonale miljø.

Juli
Minstemann: «Elena, skal du bo hos oss for alltid?». Jeg: «Nei, det skal jeg ikke. Jeg skal snart hjem fordi jeg skal begynne på skolen.» Minstemann: «Jeg vil ikke at du skal dra». Eldstemann (ser på lillebror): «Men skjønner du ikke det? Elena er litt som Nanny McPhee og Mary Poppins. Når vi ikke trenger henne lenger, så drar hun.»