En mellommanns beretninger

Hvilken plassering du har i en søskenflokk har mye å si. Det kan faktisk være avgjørende for hvordan du ender opp i ditt voksne liv. Jeg er født i midten av en søskenflokk på tre.

Søskeneffekter innebærer at søsken vokser opp til å bli forskjellige som en konsekvens av at de har søsken. Foto: Powerhouse Museum / Flickr

Søskeneffekter innebærer at søsken vokser opp til å bli forskjellige som en konsekvens av at de har søsken. Foto: Powerhouse Museum / Flickr

Storesøsken blir ledere, mens yngstemenn er rebeller. Storesøsken har ofte høyere intelligens enn resten av søskenflokken, mens de mindre søsknene har oftere en mer utviklet evne til empati. Men hva med dem som er født i midten? De befinner seg mellom barken og veden. Mellommannen er diplomaten og megleren, som gjennom oppveksten har måttet tåle bank og bli banket selv, måttet trøste og bli trøstet selv. I hvert fall ifølge stereotypiene. Men hvordan er det å være mellommann i virkeligheten? Og hva sier forskningen?

I midten av en trio

Jeg er født i midten av en søskenflokk på tre. Jeg har en storebror som er to år eldre enn meg og en lillebror som er fire år yngre. Til tross for våre små og store krangler har vi vært gode venner og på mange måter representerer vi en typisk 90-tallets kjernefamilie, med to foreldre, en hund og grei økonomi.

Hvis jeg skal oppsummere min erfaring som mellommann med to ord ville disse ha vært curling og megler. Curling fordi min storebror har brukt mye energi på å feie banen for meg og lillebror. Han var den første til å forhandle om innetid og mobilbruk, om TV-titting, alkoholtoleranse hos våre foreldre, samt alt det andre som må forhandles om i oppveksten, slik at jeg kom til en ferdig feid bane.

“…there may be nothing that defines us and forms us more powerfully than our relationships with our brothers and sisters”.

I tillegg har jeg ofte tatt på meg rollen som megler mellom storebror og lillebror, og mellom storebror og foreldre. Dette har fungert høvelig greit (alle er fremdeles gode venner), uten at jeg kan garantere for at det er min fortjeneste. Sannsynligvis er fortjeneste bare delvis min, og konfliktene ville nok ha løst seg uten meg. Uansett har jeg tilegnet et atferdsmønster som foretrekker enighet og misliker konflikt, og dette tror jeg har mye å gjøre med min posisjon som mellommann.

Som mellommann har jeg også fått innsikt i rollene til mine brødre. Vår families førstefødte er naturlig autoritær, faktisk så autoritær at han har fått tilnavnet «lillefar» av oss andre. Han er også selvstendig og ansvarsbevisst, med en tålmodighet som en sulten ilder. Lillebror har på sin side curlet gjennom oppveksten enda mer enn det jeg har. Han har sluppet de store forhandlingene med mor og far, men har også måttet forholde seg til andre forventninger enn de jeg måtte forholde meg til. Lillebror har backpacket i Asia og har kanskje et mer avslappet syn på livet enn sine eldre brødre. Jeg tror at disse forskjellene har mye å gjøre med hvordan vi er plassert i søskenflokken, men hva sier forskningen om slike søskeneffekter?

Atferdsmessige maler og stereotypier

Med søskeneffekter menes atferdsmessige kjennetegn som defineres av hvilken plassering en person har i søskenflokken, av alderssammensetning og av kjønnssammensetning, og både sosiologisk og psykologisk forskning enes om at søskeneffekter har mye å si for atferd og barns utvikling.

TIMES-journalisten Jeff Kluger kaller derfor disse effektene for atferdsmessige maler («temperamental templates»). For eksempel vil den seriøse og hardtarbeidende førstefødte ofte etterligne foreldrenes atferd. På den måten tilegner han seg en autoritet som vil følge han videre i livet, og sannsynligheten er derfor stor for at han innehar en lederposisjon senere i livet. I tillegg har førstefødte generelt bedre helse, høyere IQ og de har ofte høyere lønn enn sine mindre søsken. De har det med andre ord rimelig greit.

Mens førstefødte gjerne tar seg av yngre søsken og får enestående oppmerksomhet de første årene av sitt liv, må sistefødte anvende helt andre strategier for å lykkes. Kluger kaller disse strategiene for «low-power strategies». Slike strategier innebærer gjerne smiger, diplomati og humor, og sistefødte blir derav gjerne flinkere til å sjarmere og de er bedre til å unngå kinkige situasjoner. De er også gjennomsnittlig morsommere enn sine eldre søsken.

Artikkelforfatter er født i midten av en søskenflokk på tre. Foto: Corrie/Flickr

Artikkelforfatter er født i midten av en søskenflokk på tre. Foto: Corrie/Flickr

Mellom barken og veden

Atferden til mellomfødte er derimot vanskeligere å forutse ifølge forskere. Mellomfødte får gjerne minst tid alene med foreldrene; vi settes i skvis mellom eldre og yngre søsken. Vi må kjempe hardere for våre foreldres gunst, vi bruker mer tid på å finne ut hva vi faktisk vil gjøre i livet, og på grunn av vår iboende trang til å gjøre alle til lags vil vi gjerne frykte konfrontasjoner. Som et resultat er mellomfødte ofte bedre på å skape sosiale relasjoner utenfor hjemmet, mens de er mindre gode på å skape relasjoner innad i familien.

For seksten år siden konkluderte de amerikanske psykologene Catherine A. Salmon og Martin Daly med at mellomfødte skiller seg signifikant ut fra sine yngre og eldre søsken på flere områder, men spesielt i deres relasjon til familie og slekt. Ifølge forskerne vil mellomfødte sjeldnere referere til slekt og familie når de skal beskrive seg selv, og de oppgir sjeldnere at de er nært knyttet sin mor.

I en nylig utgitt bok hevder imidlertid Salmon, sammen med Katrin Schumann, at det også finnes positive aspekter ved å være født i midten. Forskningen deres viser at mellomfødte faktisk har større sannsynlighet for å lykkes sosialt og gjøre karriere enn sine søsken, siden de negative konsekvensene av å være i midten utruster barna med viktige og positive egenskaper som uavhengighet, taleferdighet og empati. Det er med andre ord ikke bare negative sider ved å være født mellom barken og veden.

Søskendrevne og foreldredrevne søskeneffekter

Søskeneffekter kan være drevet av andre søskens atferd, slik som lillebrors «low power strategies», men den kan også være foreldredrevet. Søsken forsøker bestandig å skille seg ut fra de andre søsknene og utmerke seg positivt for foreldrene, noe som er en konsekvens av foreldrenes uttalte eller uuttalte ønske om at barna skal vokse opp på en bestemt måte. Dette kan føre til deidentifisering.

Hvis storesøster spiller håndball på toppnivå er sjansen stor for at du som lillesøster velger en annen retning i livet, fordi rollen som «god håndballspiller» allerede er tatt. Som håndballspiller ville du kanskje ha fått litt heder og ære fra dine foreldre, men i en betydelig mindre grad enn hvis du for eksempel hadde blitt lege. Derfor velger mange yngre søsken ofte å identifisere seg med noe helt annet enn sine eldre søsken. Det er kanskje grunnen til at min storebror begynte med økonomi i Kristiansand, mens jeg studerte sosiologi i Oslo og lillebror studerer biologi i Bergen.

Søskenkjærlighet

TIMES-journalisten Kluger forteller at «there may be nothing that defines us and forms us more powerfully than our relationships with our brothers and sisters”. Dette er jeg helt enig i – jeg ville ikke ha vært den jeg er i dag hvis ikke det hadde vært for mine brødre. Satt på spissen er jeg en empatisk diplomat på grunn av all meglingen mellom brødre og foreldre, en organisasjonssosiolog på grunn av storebrors økonomiinteresse, og selvstendig fordi jeg aldri fikk helt alenetid med mine foreldre. Satt på spissen, altså.

Hvis jeg kunne velge ville jeg ha blitt gjenfødt som mellommann. Tross alt har mellomfødte en større sannsynlighet for å lykkes enn sine søsken, de går også sjeldnere i terapi, blir sjeldnere nevrotiske og er mer trofaste mot sine partnere. Alt i alt er livet som mellommann rimelig ålreit.