Au pair-rollen: familiemedlem eller arbeidstaker?

Au pair-ordningen er ment som kulturutveksling der au pairen bor og inkluderes i en vertsfamilie. De senere årene har ordningen av mange, både au pairer og vertsfamilier, blitt brukt som en kilde til arbeidskraft.

GLOBALE ARBEIDSTAKERE: En global etterspørsel etter hushjelper, au pairer og private omsorgsarbeidere fungerer som en push-faktor på at mange kvinner migrerer. Foto: Cams/Flickr

GLOBALE ARBEIDSTAKERE: En global etterspørsel etter hushjelper, au pairer og private omsorgsarbeidere fungerer som en push-faktor på at mange kvinner migrerer. Foto: Cams/Flickr

I løpet av det siste tiåret har det vært en økning i antall au pairer i Norge. Mønsteret for hvilke land au pairene kommer fra har endret seg. Au pair-ordningen har i større grad blitt globalisert. Mens det tidligere stort sett var unge jenter fra europeiske land som ble au pairer utgjør i dag kvinner fra land utenfor EU/EØS en stor del av au pairene. Endringene har ført med seg nye problemstillinger, og flere sosiologer og migrasjonsforskere har undersøkt hvordan det at mange kvinner arbeider som au pairer primært av økonomiske grunner virker inn på deres situasjon.

Endringene har også skapt mye debatt i mediene, spesielt etter at isolerte tilfeller av grov misbruk av ordningen har blitt avdekket. For det er flere problemer med ordningen, selv om de groveste tilfellene av misbruk heldigvis ikke er normen. I lys av endringene har jeg sett på hvordan au pairer i Norge ser på au pair-rollen, og hvordan man kan forstå au pairers utsatthet.

En ordning mellom flere stoler

Au pair ordningen har flere ambivalente trekk ved seg, noe både forskere og politikere har pekt på. Disse får utslag på ulike nivåer av hvordan man kategoriserer au pairer. Lovgivningen sier for eksempel at au pairer skal skatte av de månedlige ”lommepengene” de får (5200 kr), samt av kost og losji. På den måten kategoriseres au pairer som arbeidstakere. Imidlertid regnes ikke au pairer som arbeidsinnvandrere, og de mangler flere av rettighetene som arbeidsinnvandrere har. To års opphold som au pair i Norge tas for eksempel ikke med når UDI vurderer søknader fra tidligere au pairer om midlertidig oppholdstillatelse i landet. Au pairer er heller ikke utvekslingsstudenter. De er her gjennom et separat program som gir rett til maksimalt to års opphold, gitt at de har gyldig au pair-kontrakt med en vertsfamilie, og det legges opp til at au pairer skal returnere til opprinnelseslandet når oppholdet er over. De ambivalente trekkene ved ordningen får også utslag på mikronivå, i vertsfamilien au pairen bor hos. Hvordan skal au pairen behandles – som et familiemedlem, som en arbeidstaker, som en gjest?

Den mangfoldige au pair-rollen

I masteroppgaven min undersøkte jeg hvordan et utvalg av au pairer med filippinsk bakgrunn så på sin situasjon som au pair i Norge, nærmere bestemt hvordan de forstod sin relasjon til, og rolle i, vertsfamilien. I en diffus og ambivalent ordning som au pair-ordningen, som befinner seg i et landskap mellom arbeidsforhold og familieforhold, vil det typisk oppstå et mangfold av roller og tolkninger. Med bakgrunn i Goffmans rollebegrep identifiserte jeg noen roller i datamaterialet mitt. Her vil jeg se på to av dem. Disse er svært forskjellige og kan si noe om det store spennet i hvordan au pairene forstår sin rolle. De illustrerer også at au pairer og vertsfamilier ofte befinner seg i asymmetriske maktforhold selv om au pairenes rolle varierer.

Husarbeideren eller ”alt-mulig-arbeideren”

En av informantene jeg snakket med, Gina som jeg har valgt å kalle henne, fortalte at hun opplevde å ha en rolle som hushjelp i vertsfamilien. Eller ”alt-mulig-arbeider” som hun selv sa. Hun hadde en rekke ulike oppgaver hun skulle gjøre, noe som førte til at hun ofte jobbet mer enn lovgivningens fem timer per dag. Grunnen til at hun omtalte seg selv som en ”alt-mulig-arbeider” var at hun ble gitt oppgaver både i og utenfor huset. Blant oppgavene var å følge barna til og fra skolen, rake løv og stelle hagen, vaske vinduer, gå tur med hunden med mer. I lovgivningen for au pair-ordningen heter det at au pairen skal gjøre lettere husarbeid og et eksempel på tyngre husarbeid er å gjøre hagearbeid. Gina fortalte at vertsforeldrene noen ganger klagde på hvordan hun gjorde husarbeidet. Det kunne de for eksempel gjøre ved å ringe henne når hun var ute på fritidens sin. Videre fortalte hun at hun syntes vertsforeldrenes behandling av henne var urimelig og at de stilte alt for høye krav til arbeidet hennes. Vertsforeldrenes tolkning og forventinger til henne som au pair var trolig at hun skulle ha stor arbeidskapasitet og fungere som den som hadde hovedansvar for husarbeidet. Vertsfamilien bestod av et par med tre barn og var veldig aktiv og ofte opptatt. Gina fortalte at hun selv tilbrakte mesteparten av fritiden sin ute sammen med venner, noe som kan tolkes dit at sosialisering med vertsfamilien ikke var veldig aktuelt i dette tilfellet. Dette gjorde nok at Gina heller ikke oppfattet at hun var en del av vertsfamilien. Selv sammenlignet hun oppholdet i sin daværende vertsfamilie med oppholdet hos sin første vertsfamilie i et annet nordisk land: i den første familien hadde hun sett på seg selv som storesøster for familiens to små barn. Hun hadde fortsatt kontakt med den første familien og hadde besøkt dem ved et par anledninger.

OPPRINNELIG KULTURUTVEKSLING: Au pair-ordningen er ment som kulturutveksling, men forskning de senere årene viser at ordningen i ustrakt grad brukes som kanal for arbeidskraft. Foto: Skokie Public Library/Flickr

OPPRINNELIG KULTURUTVEKSLING: Au pair-ordningen er ment som kulturutveksling, men forskning de senere årene viser at ordningen i ustrakt grad brukes som kanal for arbeidskraft. Foto: Skokie Public Library/Flickr

Terapeut” for vertsmor

En ganske annen fortelling ble fortalt av informanten jeg kaller Christine. Hennes vertsfamilie bestod av en mor med ett barn. Vertsmoren var hjemmeværende, noe som gjorde at Christine og vertsmoren tilbragte mye tid sammen hjemme. Blant Christines oppgaver i huset var å lage middag, vaske og være sammen med barnet. Men alle disse oppgavene gjorde også vertsmoren, altså varierte det fra dag til dag hvor mye Christine jobbet. Hun fortalte at noen dager gjorde hun nesten ingen arbeidsoppgaver. I Christines fortelling om sin situasjon i vertsfamilien ble organisering og gjennomføringen av arbeidsoppgaver lite vektlagt. Det som syntes å være viktigere i fortellingen var den følelsesmessige relasjonen mellom henne og vertsmoren. Christine opplevde at vertsmoren involverte henne i sitt private følelsesliv til den grad at Christine syntes det var en vanskelig situasjon. Christine ble en lyttende, eller en ”terapeut”, for vertsmorens følelser rundt helse, ekteskapsproblemer, livssituasjon o.l. Christine fortalte også at vertsmoren involverte seg i Christines privatliv og stilte henne mange spørsmål om kjæreste, venner og familien på Filippinene. Hun opplevde ved noen tilfeller at vertsmoren hadde meninger om hvordan hun og vennene hennes, som for det meste bestod av andre filippinske au pairer, sminket og kledde seg. I motsetning til Gina som tilbragte mesteparten av fritiden sin utenfor huset og utenfor vertsfamilien, tilbragte Christine mye tid hjemme sammen med vertsmoren både på dag- og kveldstid. Christine fortalte at noe av grunnen til det var at vertsmoren ofte involverte seg i hvor hun skulle og hva hun skulle gjøre, stilte kritiske spørsmål og enkelte ganger mente at Christine burde være hjemme sammen med henne. Dette ga Christine både dårlig samvittighet og gjorde henne irritert og oppgitt.

LIVE-IN: Når man både bor og jobber hos sin arbeidsgiver kan skillet mellom hva som er arbeid og hva som er deltagelse i familielivet bli utydelig. Foto: ILO/Nadine Stijns/Flickr

LIVE-IN: Når man både bor og jobber hos sin arbeidsgiver kan skillet mellom hva som er arbeid og hva som er deltagelse i familielivet bli utydelig. Foto: ILO/Nadine Stijns/Flickr

Følelsesarbeid og arbeid i den private sfære

De to rollene er svært forskjellige og representerer på mange måter to ytterpunkter. De er to fortellinger blant et mangfold, og mange au pairer opplever at de har det bra hos sine vertsfamilier. Men disse fortellingene sier noe om flere problemstillinger rundt au pairers rolle og hvilken relasjon au pair og vertsfamilie skal ha. En måte å forstå au pair-fenomenet på er å se det i sammenheng med andre typer omsorgs- og husarbeid der arbeidstakeren bor og arbeider hjemme hos arbeidsgiveren. Eksempler på dette er hushjelper, barnepassere og hjemmepleiere. Denne typen arbeid er svært kjønnet og de aller fleste er kvinner. En av de store migrasjonstrendene i vår tid er at kvinner fra fattige land migrerer til rikere land for å arbeide i omsorgs- og husarbeidsbransjen. En betydelig del av disse kvinnene migrerer for å arbeide som au pairer. Au pairer og live-in hushjelper befinner seg i en situasjon der den private sfære er kontekst for både arbeid og fritid. Det å bo i sin arbeidsgivers hjem, i en sfære som i stor grad er unndratt offentlig kontroll og innsyn skaper svært ofte en sårbarhet for arbeidstakeren. I følge den tyske sosiologiprofessoren Helma Lutz kjennetegnes live-in husarbeid også av et annet sosialt mønster: den distinkte følelsesmessige og personlige relasjonen mellom arbeidsgiver og arbeidstaker som er preget av gjensidig avhengighet. De to rollene ovenfor skiller seg fra hverandre med tanke på den følelsesmessige og personlige relasjonen au pair og vertsfamilie i mellom. De inneholder ulik grad av følelsesarbeid. I følge Arlie Hochschild har all type omsorgsarbeid en dimensjon av følelsesarbeid. Det er en akseptert norm at man skiller mellom den type omsorg man gir på jobb, på for eksempel et sykehjem, og hjemme sammen med sin nærmeste familie. Dette skillet kan betegnes som ”caring for” og ”caring about”. Når man er au pair finnes ikke dette skillet mellom arbeid og hjem, og skillet mellom ”caring for” og ”caring about” kan bli mer diffust.

‹‹Det å bo i sin arbeidsgivers hjem, i en sfære som i stor grad er unndratt offentlig kontroll og innsyn skaper svært ofte en sårbarhet for arbeidstakeren.››

Den danske sosiologen Helle Stenum finner at vertsfamilier bruker to ulike strategier for å legitimere å ha au pair. ”Som familie”-strategien og ”som arbeid”-strategien. I ”som familie”-strategien fokuseres det på at au pair og vertsfamilie er knyttet sammen av emosjonelle bånd, i motsetning til et asymmetrisk arbeidsgiver/arbeidstaker-forhold. I denne logikken er relasjonen mellom informanten Gina og hennes vertsforeldre asymmetrisk. Og Gina er i en asymmetrisk relasjon til sine vertsforeldre. Men årsaken til det er ikke nødvendigvis at deres relasjon baseres på arbeidstaker/arbeidsgiver-rollene. Stenum finner at au pair/vertsfamilie-relasjoner som knyttes sammen av emosjonelle bånd og der au pairen gis en familielignende rolle også innehar skjev maktfordeling. Hovedargumentet er at det kan være vanskeligere for au pairen å forhandle med vertsfamilien hvis de har en nær og familielignende relasjon. Med en rolle som storesøster eller datter inngår au pairen i familiehierarkiet, og hennes rolle som voksent individ skyves til side. Dette illustreres i informanten Christines relasjon til sin vertsmor. Det at vertsmoren ønsket å vite hvor Christine skulle på fritiden, hvem hun var sammen med, stilte spørsmål om kjæreste og venner, kom med formaninger om hvordan hun burde kle seg samt satte henne i en rolle som ”terapeut” kan illustrere hvordan en vertsmor som ønsket å ha en følelsesmessig tett relasjon til au pairen virket innskrenkende og infantiserende for Christine. Kontrollen vertsmoren utøvde overfor Christine kan minne om en type kontroll foreldre utøver overfor sine tenåringsbarn. Forskjellen er bare at au pairene er voksne selvstendige individer, som i Christine og Ginas tilfeller har migrert for å kunne bidra økonomisk til sine egne familier.

Det er ofte vertsfamilier som ikke behandler au pairen som en del av familien som trekkes frem som dårlige vertsforeldre. Ragnhild Sollund finner i sin forskning at de filippinske au pairene hadde en profesjonalisert tilnærming til det å være au pair. De ønsket først og fremst å bli sett og behandlet som arbeidstakere, og hadde ikke noe inngående ønske om å være ”en del av familien”. Problemet ligger kanskje i at au pair-ordningen bare kan legitimeres i det norske samfunn så lenge vi ser på au pairer som unge på kulturutveksling, og ikke primært som arbeidstakere. Fokuseres det for mye på au pairer som arbeidstakere tvinges man også til å se de manglende rettighetene au pairer har og det faktum at de har en ekstremt lav lønn i norsk sammenheng.

Sårbarhet i au pair-situasjonen

Det er ingen tvil om at begge informantene det har blitt fortalt om her befant seg i vanskelige situasjoner i sine respektive vertsfamilier. Poenget med å dele deres fortellinger er at de illustrerer hvordan asymmetriske maktforhold mellom au pair og vertsfamilie kan oppstå av ulike grunner. Både i relasjoner bygget på emosjonelle bånd og i arbeidstaker/arbeidsgiver-relasjoner setter vertsfamilien premissene i relasjonen: som arbeidsgiver eller som ”foreldre”. Problemet med au pair-ordningen er at kombinasjonen av å bo og arbeide hjemme hos en vertsfamilie, der au pairens oppholdstillatelse er knyttet til vertsfamilien, gjør at au pairen i utgangspunktet er i en sårbar situasjon. Det betyr ikke at alle au pairer befinner seg i vanskelige situasjoner i sine vertsfamilier, men det betyr at au pair-ordningen legger opp til en betydelig risiko for at det kan skje.