#Engangvarjegflyktning, nå er jeg som folk flest

Unndras utlendinger muligheten til å virke som ressurs i samfunnet ved at utdanningssystemet ikke belønner dem på bakgrunn av deres prestasjoner – men på bakgrunn av deres bakgrunn?

KAMPANJEN: #Engangvarjegflyktning startet i Danmark og ble senere tatt opp i Norge. Alle foto: Karoline Marie Aakenes

KAMPANJEN: #Engangvarjegflyktning startet i Danmark og ble senere tatt opp i Norge. Alle foto: Karoline Marie Aakenes

Utdanning er viktig for om man i dagens samfunn anses som en ressurs. Det gjelder både etniske nordmenn, flyktninger og andre innvandrergrupper. Dermed har utdanningsinstitusjonen stor makt og innflytelse over enhvers fremtid. Spørsmålet er om etniske nordmenn og innvandrere har de samme forutsetningene for å lykkes innenfor skolens fire vegger.

#Engangvarjegflyktning-siden på Facebook har i skrivende stund over 8000 likes. Tidligere flyktninger legger ut bilder med en tekst som klargjør deres posisjon i samfunnet. Teksten på bildene viser ofte hvilken jobb de har fått etter endt utdanning i Norge. Tilsynelatende forsøker de å vise at flyktninger, eller mer generelt utlendinger kan være nyttige medborgere i dagens Norge.

I forskning ser man en tendens til at barn av  innvandrere, altså etterkommere, sliter med å fullføre videregående skole. Bourdieu mente dette fenomenet var en konsekvens av et favoriserende utdanningssystem. Et utdanningssystem er favoriserende når elever belønnes etter kjennskap til kulturelle koder, eller om du vil kulturell kapital, i samfunnet og ikke reelle prestasjoner. Ettersom de kulturelle kodene er nasjonsspesifikke har ikke innvandrere og deres barn kjennskap til disse på lik linje med etniske nordmenn. Dermed vil de få svakere resultater på skolen, noe som påvirker deres mulighet til å ta høyere utdanning. Dette begrenser deres fremtidige mulighet til å fungere som en ressurs i samfunnet. Satt på spissen kan man si at innvandrere er dømt til å feile i det norske skolesystemet, noe som øker sannsynligheten for at de blir sett på som en byrde for samfunnet.

‹‹Spørsmålet er om etniske nordmenn og innvandrere har de samme forutsetningene for å lykkes innenfor skolens fire vegger››


Innvandrerdrivet

Etterkommeres utfordringer med å fullføre videregående skole er ikke den eneste tendensen forskere på dette området finner. Det interessante er at etterkommerne som først har fullført videregående skole tar utdanning omtrent på linje med majoritetsungdommen. De velger også i større grad prestisjefylte utdanninger som tannlege, advokat og lege. Ulike studier peker også på at forskjellen mellom etterkommere og majoritetsungdom i Norge blir mindre over tid, og at unge etterkommere kan være i ferd med å ta igjen forspranget. Dette fenomenet blir ofte referert til som innvandrerdrivet.

Innvandrerdrivet som blir billedliggjort ved #Engangvarjegflyktning strider imot Bourdieus tese om at utdanningssystemet er favoriserende, ettersom innvandrere på tross av manglende kjennskap til de dominerende kulturelle kodene fullfører både videregående og høyere utdanning. Hvordan kan så dette fenomenet i dagens samfunn forklares?

En forklaring er at førstegenerasjons innvandrere, altså foreldrene, opplever sosial degradering ved emigrering til Norge. Dette kan skje ved at de for eksempel ikke får utdanningen sin godkjent. Et eksempel på dette er taxisjåfører som er utdannet jurister, leger eller ingeniører. Det at innvandrere kan ha måttet sysselsette seg i yrker de er overkvalifiserte for kan føre til at klasse ikke kan brukes til å predikere utdanningsatferd. En annen forklaring kan være at innvandrere ser på Norge som «mulighetenes land». Noe som kan føre til høye ambisjoner på barnas vegne, og en sterk tro om at de er realiserbare. Foreldrenes ønsker kan føre til at barna jobber hardere for å lykkes på skolen.

Begge disse teoriene bidrar til å forklare hvorfor etterkommere i større grad enn majoritetsungdom velger elitestudier. Men ingen av dem går hånd i hånd med Bourdieus tese om et favoriserende utdanningssystem. En kan ikke påstå at klassebegrepet er lite beskrivende ettersom den kulturelle kapitalen er unik for hvert land. Dermed kan ikke tidligere klasseposisjoner overføres direkte til det nye landet. Tanken om et meritokrati vil heller ikke være nok for å prestere bedre da utdanningsinstitusjonene ikke belønner etter reelle prestasjoner. Følgelig kan man konkludere med at Bourdieus tese ikke stemmer, norske utdanningssystemer belønner elever på bakgrunn av reelle prestasjoner i skolen. Men er det virkelig slik, eller har innvandrere lært seg å tilpasse seg et favoriserende system?

engangflyktning2

Forsøk på tilpasning
#Engangvarjegflyktning-kampanjen er ikke nødvendigvis en bekreftelse på at utdanningssystemet er basert på belønning etter prestasjoner. Det kan også være et tegn på at innvandrere i Norge har greid å tilpasse sine egne kapitaltyper til det norske systemet.

Ved å dele innvandrere inn i etniske nettverk har man oppdaget at det finnes ulike mekanismer som kan forklare hvorfor innvandrere gjør det bra på skolen på tross av et favoriserende utdanningssystem. Blant annet viser det seg at normer og verdier kan være med på å fremme suksess. Disse kan danne et grunnlag for hva som blir ansett som ettertraktede egenskaper i det etniske nettverket. Ved å erverve disse kan en påvirke familiens posisjon i nettverket. Ønske om å bli ansett som vellykket i sitt nye hjemland blant «sine egne» er en avgjørende faktor for etterkommeres prestasjoner i utdanningssystemet.

Det finnes særegne elementer innenfor ethvert etnisk nettverk som blir sett på som posisjonsfremmende. Noen etniske nettverk legger større vekt på økonomiske ressurser mens andre legger større vekt på kunnskap. Dette reflekteres deretter i etterkommeres valg. Etterkommere vil ikke fokusere på å ta høyere utdanning hvis det som sørger for at de får en høyere posisjon i deres nettverk er økonomisk vellykkethet. Men det finnes også mer spesifikke kjennetegn som kan påvirke utdanningsvalget til etterkommere ulikt. Slik som om innvandrerne stammer fra en kastekultur. Å stamme fra en kastekultur kan påvirke personer i et etnisk nettverk ulikt. Hvis man tilhørte høykasten kan dette påvirke ens utdanningsatferd ved at verdien av en prestisjefull utdanning videreføres. Samtidig kan det gi personer som tilhørte lavkastene et større driv enn personer som tilhørte høykasten, fordi man til tross for vanskeligheter i det nye samfunnet ser på det som mer åpent.

Innvandrerdrivet er dermed ikke nødvendigvis et bevis på at utdanningssystemet belønner etter prestasjoner. Forklaringen kan likeså være at innvandrere har lært å tilpasse sin kapital til det norske systemet. Bildene som publiseres på #Engangvarjegflyktning-siden på Facebook kan ses på som et resultat av denne tilpasningen.  Dermed kan det hende fremtidens sosiologer burde stille flere spørsmålstegn ved utdanningssystemets utforming. For hvis virkeligheten stemmer overens med Bourdieus tese er det ikke i hovedsak latskap fra innvandreres side som sørger for at de blir ansett som en byrde i samfunnet, men utdanningssystemets mangel på meritokratisk oppbygning.