Skolens makt som sosialiseringsagent

Skolen er et samfunn i samfunnet. På mange måter blir skolen stående alene som sosialiseringsagent. Den har makt til å forme den oppvoksende slekt etter eget ønske.

Illustrasjon: Simen Østad

Illustrasjon: Simen Østad

 Å bli en nordmann

Sosialisering er betegnelsen på et menneskes vei inn i et samfunn. Flertallet av norske foreldre har stor tillit til skolen og legger bekymringsfritt sosialiseringsoppgaven over i lærernes hender. Men hvem sine hender er dette egentlig? Hvem er det som bestemmer hva som er rett og galt, hvilke normer og verdier som er viktige, hvilke tradisjoner og hvilken del av kulturen som må bringes med videre og hva som blir ansett som «riktig» kunnskap?

Noen opplever at barna deres kommer hjem fra skolen og snakker om norske ting som for eksempel å oppleve skog og mark, gå på ski om vinteren, ha minst én hjemmestrikket Mariusgenser, lese Ibsen og Hamsun, ha med matpakke hvor hen du drar og så videre, uten å selv kjenne seg igjen i disse kulturelle idealene. Det er med andre ord ikke alle foreldre som kjenner seg igjen i skolens kultur, men som allikevel må forholde seg til den, og i noen tilfeller føle seg undertrykt av den, gjennom barna sine. Det er mange versjoner av en typisk nordmann, Norge består ikke bare av Ola og Kari Normann.

Makt til å reprodusere ulikhet

Med tanke på hvor mange timer norske barn tilbringer på skolebenken har skolen et stort ansvar. Lik rett til utdanning i tråd med evner og forutsetninger har i Norge vært både en politisk og pedagogisk målsetting siden andre verdenskrig. Skolen har lenge prøvd å bidra til at kontrastene i samfunnet reduseres, men forsøket har gitt motsatt effekt. Gudmund Hernes og Knud Knudsens påstand fra 1976 om at skolen reproduserer ulikhet, synes derfor fremdeles å være gyldig. Hva kan dette fortelle oss om skolens makt?

Det kan fortelle oss at skolen har stor betydning for forskjeller i samfunnet, uavhengig av om det har vært hensiktsmessig fra dens side eller ikke. Mye kan tyde på at makten til å forme elevene i en bestemt retning fungerer fint for noen, men ikke for de som ønsker å gå en utradisjonell vei. Det er her snakk om forskjellig kunnskap-, kultur- og samfunnsforståelse. De familiene som deler forståelsen til skolen vil føle seg velkommen i den norske skolekulturen. Familier som besitter en annen forståelse vil møte mye motstand. Dette kan igjen føre med seg negative virkninger videre i et utdanningsløp, noe som er svært uheldig, da utdanning i Norge i dag er et primærgode for å lykkes. Slik har skolen makt til å reprodusere ulikhet.

Skolen på godt og vondt

Makt i denne sammenheng er imidlertid et vanskelig fenomen å forstå. Makt kan være et gode og et onde, og makt kan være enten synlig eller usynlig. Noen foreldre sier at «skolen vet best» og de tilskriver skolen herredømme over deres barns sosialisering. De legitimerer med andre ord lærernes og skolens beslutninger og maktbruk. Dette fordi de kjenner seg igjen i skolens normer og verdier, og deler den samme forståelsen av hva som er «riktig» kunnskap. For disse familiene er skolens kunnskap-, kultur og samfunnsforståelse langt ifra fremmed. Den oppleves som synlig fordi den ligner deres egen, og skolens makt blir et gode i barnets sosialisering.

For andre foreldre oppleves denne makten som et onde og som noe usynlig; den er utenfor deres forståelse. Ikke nødvendigvis fordi de ikke har kunnskap nok, men fordi de eier en annen form for kunnskap, og da ofte også en annen samfunnsforståelse. Deres sosialisering og skolens sosialisering kommer i konflikt, og kan skape problemer for det barnet som befinner seg imellom dem. Flere undersøkelser viser at barn fra familier med et verdi- og levemønster tilsvarende skolens, i gjennomsnitt presterer mye bedre på prøver. Samlet sett synes familiebakgrunn å forklare nesten en tredjedel av karakterforskjeller mellom elever.

Majoriteten som målestokk 

Skolen setter altså standarden for hva som karakteriseres som «vanlig». Elever som anses som «vanlige», etter skolens målestokk, passer best inn i det norske utdanningssystemet. Det positive med dette er at majoriteten av alle barn i skolen faller i nettopp denne kategorien. Videre ser man at skolens sosialisering er forholdsvis parallell med den formen for sosialisering som anses som «riktig» av de med makt, nemlig majoritetsbefolkningen. Gjennom at majoriteten bestemmer, ser man for seg en trygg og solidarisk fremtid for landet. Men ikke for alle. Evalueringer av Kunnskapsløftet viser at forskjellene blant elever i utdanning ikke nødvendigvis skyldes endringer i skolesystemet, men heller en økende kløft mellom de ulike familiene som besitter skolemessig sett viktige ressurser, og de som ikke gjør det.

Dersom skolen som sosialiseringsagent har så mye makt til å reprodusere ulikhet gjennom sin favorisering av elever, må det vel også være mulig å bruke makten til å tette igjen de sosiale kløftene? Som sosialiseringsagent bør skolen klare å vise til en større bredde enn den tradisjonelle norske.