Mitt første år på masterstudiet

Dette er en tekst om mitt første år på master. NB! Denne teksten er full av overdrivelser, underdrivelser og kattevideoer.

PÅ LESESALEN: en god blanding av bøker og kattevideoer Foto: Ingalill Herstad

PÅ LESESALEN: en god blanding av bøker og kattevideoer Foto: Ingalill Herstad

Da jeg begynte på masterstudiene var jeg både spent og bekymret. Spent for endelig å begynne å studere igjen etter ett år med jobb, bekymret for hvor tunge fagene kom til å bli og hvem jeg kom til å studere med. Studenter jeg kjente som hadde gått på masterprogrammet sa det ville bli hardt. Lange dager, tunge fag, smarte mennesker. Samtaler som aldri beveger seg fra Habermas til «Paradise» og mye stress, gråt og angst. Jeg ble fortalt historier om gråting i gangene, lukten av angst på lesesalen og folk som hadde mistet både kjæresten, venner og forstanden. Jeg måtte forberede meg på et jævlig år.

Første dagen var som første dagen på Bachelorstudiet. Man møter opp til informasjon og grilling. Samtalene begynner med spørsmål om hvor man er fra, hva man har gjort tidligere og hvordan studiet kommer til å bli videre. Man drikker seg til mot. Men det var også forskjeller. Vi dro på pub-til-pub som på bachelor, bare at nå dro folk hjem tidligere fordi de måtte legge ungene sine eller fordi de ikke lenger orker å være ute etter klokka elleve. Folk er også eldre og har gjerne noen grader bak seg fra før. Folk er smartere. Eller rettere sagt, folk virker smartere den første dagen. Jeg følte meg ikke klar for dette etter å ha jobbet ett år på en butikk hvor de dypeste samtalene har dreid seg om gardinfarger og om det faktisk vil bli sommer i år også. Men folk var ikke så skumle som jeg først var redd for. Samtalene dreide seg lite om fag, og mer om livet og de bekymringene og forventningene andre i klassen hadde til året. Etter hvert var det fagene og mengden pensum som ble mest skremmende, ikke de andre studentene. Innen hytteturen var vi så gode venner at jeg hadde fått tilsendt opptil flere oppmuntrende kattevideoer.

Selve studiet ble like hardt som jeg fryktet, men mye av det går på egen arbeidsevne. Slik ser en vanlig dag på lesesalen ut på master: Du kommer alt for sent uansett hvor tidlig du er der. Eller så føler du at du er flink og er veldig tidlig ute, selv om du kommer etter lunsjtider. Du leser effektivt 20 sider før lunsj. Eller så leser du 1,5 side på fem timer. Så spiser du en halvtimes lunsj. Eller har en lunsj som går over i kaffepause, som går over i en tur på Akademika, som går over i en is-pause, som ender i middag. Du drar klokka seks etter å ha lest mer enn du hadde planlagt. Eller du reiser hjem klokka åtte etter å ha lest fem sider. Du har hatt en fantastisk dag. Eller du har hatt en veldig tung dag og trenger noen til å fortelle deg hvor flink du er. Kanskje har du trøstet noen andre. Vi er i hvert fall enige om at det er veldig hardt på masterstudiene og at vi alle er flinke som holder ut.

Jeg har lært mer sosiologi dette året enn jeg noen gang har gjort tidligere. Jeg har lært meg å ikke sammenligne meg med alle andre hele tiden. Jeg har lært meg å bli fornøyd med C-karakterene mine. For C er en bra karakter på master for folk flest. De færreste får en A. Jeg har lært å jobbe effektivt og jobbe hardt med studiene, ikke skippertak rett før eksamen. Men det viktigste jeg vil lære deg fra mine erfaringer handler ikke om at du må jobbe jevnt, begynne å lese tidlig, danne kollokvier eller starte Habermas-fanklubb. For når du sitter på lesesalen dag ut og dag inn i mørketid og sommertid er det viktig å ha det bra også. For meg har masteren handlet om å møte fantastiske mennesker. Og gjennom disse har jeg fått en ny kjærlighet til faget, en bedre akademisk selvtillit og et push for å komme meg gjennom eksamen. Når klokken nærmer seg 22.00 på lesesalen og du vet du skal levere fra deg en oppgave om 14 timer, er det ikke bøkene som holder deg oppe. I våkenetter før hjemmeeksamen trenger du at noen sender deg en motiverende kattevideo, du trenger å danse på lesesalen, du trenger å ta en fest når eksamen er over og du trenger noen å ta fire kaffepauser med når du helst vil ligge gråtende i fosterstilling. Uten disse tingene tror jeg ikke jeg hadde klart å komme meg gjennom dette første året.

Master er tunge, mørke vinterdager og lyse slappe sommerdager i sola foran kantina. Jeg vil anbefale folk både å være flittige med lesing og å møte opp til kollokvie forberedt. Men også til å ta seg de kaffepausene som glir over i middager. For folk har hatt rett. Det har vært ett krevende studium, medstudentene har vært veldig smarte og det har også vært gråt. Jeg har en kjæreste mindre, men har fått mange nye venner. Jeg har kommet meg gjennom året ved å jobbe hardt. Jeg har vært på alle forelesninger, lest det jeg skulle. Men det har også hjulpet å vite at det ikke er verdens undergang å få en C eller en D og at du ikke må gi opp fordi du ikke alltid rekker å gjøre alt det du skulle. For forstanden er fortsatt i behold og det vil jeg takke prokrastineringen for. Så en stor takk til Trygve kaffebar, mine fantastiske medstudenter og YouTubes uendelige kattevideoutvalg.

 

Kattefakta

Internett elsker katter.

Kattunger i samme kull kan ha ulike fedre.

Ved å berøre en katt utskiller hjernen hormonet oksytocin, som fremkaller følelser av tilfredshet, ro og trygghet og reduserer angst.

Tips til katter du kan følge på instagram:
themainecoonlife
whiskered_away
living_with_nala
tinyhatsoncats
thatfat_shat