Makt, kultur, språk

Makt er en åpenbar del av samfunnslivet, til stede mer eller mindre tydelig i nesten alle sosiale relasjoner. Likevel er det ingen tydelig enighet om hva makt egentlig er. 

Professor emeritus Fredrik Engelstad. Foto: Matthis Kleeb Solheim

Professor emeritus Fredrik Engelstad. Foto: Matthis Kleeb Solheim

Det har sammenheng med at makt til dels er vanskelig å måle; å beskrive maktforskjeller er mye vanskeligere enn f.eks. å registrere forskjeller i inntekt eller formue. Derfor kreves det teoretisk refleksjon for å beskrive og forstå maktforhold.

Da er et godt utgangspunkt Max Webers definisjon av makt: «Makt betyr enhver sjanse til å gjennomføre sin vilje innenfor en sosial relasjon, også på tross av motstand, uansett hva denne sjansen beror på» (Weber 1972:28).  I Webers forståelse inngår det altså tre nødvendige elementer: (i) Makt forutsetter en vilje, eller med andre ord hensikt og interesse, hos den som utøver den. (ii) Makt spilles ut i en relasjon mellom to eller flere aktører.  De kan gjøre motstand i en aktiv eller en passiv forstand, hovedsaken er at maktutøvelsen får dem til å gjøre noe de ellers ikke ville gjort. (iii) Makt forutsetter at hensikten helt eller delvis blir gjennomført (se også Engelstad 1999).

Webers definisjon er blitt klassisk. Likevel var han i en forstand misfornøyd med den; han mente den var for omfattende til at det var mulig å gi gode sosiologiske analyser.  Derfor konsentrerte Weber sin oppmerksomhet rundt hva han kalte «herredømme», nemlig retten til å befale innenfor en ramme som blir oppfattet som legitim. Altså slik at både den som gir «befalingen» og den som er underlagt den mener at den er begrunnet på en riktig måte og forplikter den som er underordnet.

Webers maktforståelse har vært gjenstand for atskillig debatt og kritikk. En vanlig innvending er at den legger for stor vekt på aktører, og overser betydningen av sosiale strukturer og hvordan de virker. Andre har fremholdt at Weber overser betydningen av språk og kommunikasjon, at makt er avhengig av å kommuniseres og til dels fungerer i kraft av kommunikasjon, tegn og symboler. En tredje problemstilling, som har vært noe mindre fremme, er hvorvidt Webers argument for å legge hovedvekt på legitimt herredømme er rimelig; det skjer da på bekostning av makt i andre sammenhenger, som makt basert på vold eller makt i markedsrelasjoner, eller også mer indirekte maktformer.

Alle disse spørsmålene er etter min oppfatning rimelige utfordringer til analyser av maktforhold. Men det behøver ikke bety at Webers definisjon ikke er brukbar. I fortsettelsen vil jeg vil legge størst vekt på spørsmålet om makt og kommunikasjon, men skal først knytte noen kommentarer til de to andre punktene. For det første: Aktører handler aldri innenfor et sosialt vakuum; sosial handling skjer nødvendigvis innenfor flere sett av sosiale rammebetingelser. De befinner seg i handlingsfelter der de må ta hensyn til herskende normer og forholdsvis stabile ordninger, samtidig som det er en ujevn fordeling av sosiale ressurser de kan benytte seg av.  I denne enkle betydningen er sosial handling alltid noe mer enn individuell handling isolert sett. Så er spørsmålet om disse rammebetingelsene får en egentyngde, uavhengig av mulige intensjoner, altså at vi kan snakke om separate strukturelle effekter.

Hva skal til for at sosiale strukturer eller kulturelle mønstre får virkninger?  Det er avhengig av hvilket perspektiv en anlegger. På den ene siden: For at kulturelle og sosiale mønstre skal frembringe virkninger, må det være noen som påtar seg å forvalte disse mønstrene slik at de skaper virkningene.  Et enkelt eksempel: Religiøse lærebygninger kan påvirke de troendes adferd. Men for at det skal skje, må det være noen som forklarer hva den rette lære går ut på, og som organiserer sammenhenger hvor det kan skje, f.eks. søndagsskoler.  Ett skritt bakenfor dette ligger handlinger som utformer hva den rette lære går ut på, som det skjer ved teologiske fakulteter eller i bispemøter. Strukturer forvaltes, og de skapes av mange aktører som ikke hver har planlagt hvordan helheten skal bli, som f.eks. Anthony Giddens (1984) har pekt på. De kan bare forstås som sumvirkninger, aggregerte effekter. I mange sammenhenger er også sumvirkninger utilsiktede eller uønskede; de skaper avmakt heller enn makt. På forskjellige måter ble dette fremhevet av både Dag Østerberg (1973) og Gudmund Hernes (1975) i diskusjon om makt i forbindelse med den første maktutredningen i Norge.

‹‹Aktører handler aldri innenfor et sosialt vakuum››

Men om noen får innfridd sine interesser er ikke det et uttrykk for makt, selv om en ikke direkte bidrar til det selv? Henrik Ibsen konkretiserte dette spørsmålet i et av sine sene skuespill, Byggmester Solness (1892). Halvard Solness er en entreprenør oppvokst i beskjedne kår. Han gifter seg til penger, og slår seg opp til å bli en mann med stor makt. Slik arver han også et stort hus. Selv om det er konens barndomshjem fantaserer han om at huset skal blir ødelagt i en brann, slik at han kan bruke tomten til at annet og mye større formål. Så oppstår det faktisk en brann og huset brenner ned, men uten at Solness har hatt befatning med det. Han har altså fått sin interesse oppfylt, uten å ha gjort noe for det.  Er det uttrykk for at Solness har makt? Ikke slik han selv opplever det. Men var det flaks eller uflaks? Solness nages av skyldfølelse, snarere enn å glede seg over å ha fått det som han vil. Når han ønsket brannen, var det ikke i grunnen hans skyld at den skjedde? Eksemplet illustrerer at makt ikke bare er spørsmål om interesse, men også om faktisk å gjøre noe for å realisere interessen.

Om Webers definisjon er enkel, betyr ikke det at analysen av maktforhold er enkel. For å forstå anvendelse av makt må en forstå de komplekse sosiale forholdene som makten spiller seg ut i: utformingen av institusjoner, organisasjoner, roller og normer, samt relasjoner i samhandling mellom relevante aktører. Webers forbehold, at makt er for vagt, mens herredømme utgjør et oversiktlig analysefelt, behøver vi ikke overta i dag. I mellomtiden har det foregått sosiologisk forskning i hundre år; det har gitt redskaper til å gripe sosial kompleksitet på en måte som var ukjent på Webers tid.

Hva så med makt og kommunikasjon?  Her er det åpenbart mye som ikke ble tatt opp av Weber. De viktigste bidragene til maktforståelsen i de siste tiårene, både empirisk og teoretisk, har kommet på dette feltet. Men her også gjelder at strukturer – om det gjelder språk eller mer taus kommunikasjon – ikke lever sitt eget liv; de er mønstre som blir forvaltet av aktører, og som endrer seg som følge av mange handlinger. Disse handlingene kan innebære innslag som blir tatt for gitt, og ikke kommer til overflaten i dagliglivets interaksjon. Et berømt eksperiment utført av Harold Garfinkel (1967) gir en god illustrasjon. Når noen av studentene hans møtte kjente på gaten, og de hilste og spurte hvordan det gikk, hadde forsøksdeltakerne i oppgave å spørre tilbake omtrent slik: «Hva mener du med å spørre om det? Hva betyr det at det går bra?» Ikke overraskende første disse spørsmålene til forvirring og sinne hos dem som ble konfrontert med dem. Samtidig fikk de frem hvordan hilseritualer og meningsdannelsen knyttet til dem blir tatt for gitt. Men det er bare tilsynelatende at de lever sitt eget liv. Dette er jo interaksjonsformer som vi i sin tid har lært, og som vi i påkommende tilfeller diskuterer: Når og hvor er det riktig å hilse, hvordan skal det gjøres, hva er å hilse på en respektfull måte?

Så å si all maktutøvelse er basert på kommunikasjon av budskap i en eller annen form. I en artikkel har jeg nokså nylig forsøkt å utvide Webers teori om makt til en ny-weberiansk teori, ved å føye inn i alt ti forskjellige typer av indirekte maktformer. De fleste av dem er knyttet til ulike sider av kommunikasjon («Kronglete stier – lysning i sikte?», 2014). Kommunikasjonen kan formidle hva den som vil utøve makt ønsker på oppnå, eventuelt hvilke ressurser som ligger bak og gjør at ønsket vil bli oppfylt. En politibetjent som overvåker en demonstrasjon kommuniserer direkte ved å si fra hva som er tillatt og ikke tillatt for demonstrantene. I tillegg kommuniserer hun eller han gjennom uniformen, og kanskje politibilen i nærheten, hvilke muligheter det er til å sette makt bak kravene. Dette er elementer som er til stede i Webers forståelse av legitimt herredømme.

Men kommunikativ makt har også en annen form, knyttet til overtalelse. Det går ut på at budskap – beskrivelser, normer, selvoppfatninger – blir trodd av mottakeren.; akseptert som riktige, fornuftige, rimelige påstander og beskrivelser. Det er ingen selvfølge, det er ikke gitt at mottakeren(e) forstår hva som blir kommunisert, eller at de godtar innebyrden av budskapet. Her er det et problem med mange analyser av kommunikativ makt; de analyserer budskapet slik avsenderen har formulert det, men uten å spørre om det blir oppfattet på samme måte. Selv om evnen til å forstå og eventuelt godta budskap er resultat av langvarig sosialisering, er full «tankekontroll» unntaket snarere enn regelen.  Avvikene er der, også fra den rette lære.

‹‹Selv om evnen til å forstå og eventuelt godta budskap er resultat av langvarig sosialisering, er full «tankekontroll» unntaket snarere enn regelen››

For å få grep om dette, er det nyttig å trekke på grunnbegreper i retorikken: logos, etos og patos. Gjennomslag for et budskap er avhengig av styrken i argumentasjonen, styrken i avsenderens troverdighet, og i samsvar med mottakerens ønsker eller følelser.  Budskap og påstander må fortolkes, det danner grunnlag for kamper om hva som er riktig tolkning. Og det er alltid noen som protesterer og ikke tror på dem. Hva er det som kommuniseres slik at det danner grunnlag for makt, direkte eller indirekte? Her er noen sentrale former for overtalelse; de er angitt i positiv form, men kan like gjerne uttrykkes med negativt fortegn:

Det er slik det er.  Virkeligheten kan beskrives fra ulike vinkler og med mange virkemidler, det er kjernen i språkbruksanalyse.  I Språk er makt beskriver Rolv Mikkel Blakar (1996) hvordan budskap former oppfatning av virkeligheten gjennom ordvalg og vinkling. Norman Faircloughs kritiske diskursanalyse (2003) går stort sett ut på det samme.

Dette er bra eller dårlig. Evalueringer spiller med og ligger under i alle beskrivelser av virkeligheten. Et av de beste uttrykkene finnes i en klassisk artikkel av Robert Merton (1969:161): «Jeg er fast, du er gjenstridig, han er sta».

Slik skal det forstås. Hva er den overordnede formen for forståelse av et saksforhold? Her ligger kjernen i Michel Foucaults (1999) teori om den lærde diskurs; hva som er sentrale begreper på et felt og hvordan de er kjedet sammen. Ernesto Laclau og Chantal Mouffes (2000) teori om hegemoni har en tilsvarende form.

Det er dette som gjelder. Hva er det vi skal snakke om, hva er dagsorden? Erwing Goffmans teori om «facesaving» (1991); hva er tabu og som en skal unngå å snakke om, er et grunnleggende bidrag. I en mer spesifisert form er det tatt opp i medievitenskapen, i forståelsen av medienes dagsordenfunksjon (McCoombs og Shaw 1972).

Dette gjøres av riktig person. For at noe skal få virkning, må budskapet sendes av en som er autorisert til det av den rette.  Dette er et viktig innslag i Webers teori om legitimitet. Viktige videreføringer finnes hos John Searle (1995) og Pierre Bourdieu (1991). Eksempelvis: Hvem har rett til å vie et ektepar? Mange slags maktkamper dreier seg om avgrensning av roller; de spiller seg ut i strid om hvem som «har lov» til å gripe inn på hvilke måter i en gitt situasjon, og hvem ikke.

Dette er riktig eller galt. Hvilke normer og moraloppfatninger er det som skal gjelde i bestemte situasjoner? Webers beskrivelse av verdirasjonalitet er en viktig kilde; det viktige her er ikke om en norm blir fulgt, men om hva som er å anse som den riktige normen.  Steven Lukes’ (1974) beskrivelse av det tredje nivå i maktens tre nivåer, dreier seg for en stor del om hva som gjør at bestemte normer får gjennomslag.

Det er dette som er anerkjent. «50 million people can’t be wrong» var i sin tid tittelen på en LP-plate med Elvis Presley. Vanens makt blir til makt fordi noen forsvarer og forfekter den. Appeller til å slutte seg til den allmenne oppfatning eller «conventional wisdom», som John Kenneth Galbraith (1970) sa det, er ikke bare vanlige i dagliglivet, men også i faglige og vitenskapelige sammenhenger.

Det er slik du er og/eller jeg er. Et sterkt uttrykk for makt er evnen til å psyke ned eller psyke opp andre aktører. Dette er en viktig del av Pierre Bourdieus (litt dramatiserte) begrep om symbolsk vold (1991), som gjør at noen aktører får bekreftet et selvbilde av å være underlegne. Men det kan like gjerne gå den andre veien; som når en aktiv trener greier å psyke opp laget.

Disse kortfattede eksemplene er ikke uttømmende, men de gir inntrykk av variasjonsbredden i kommunikativ makt. Denne bredden viser også at alt ikke kan sammenfattes i én stor teori. Analyser av kommunikasjon må kunne ta for seg de komplekse særtrekkene som preger budskap, likeså vel som andre sosiale situasjoner. Samtidig spiller aktører en nødvendig rolle, for det er de som prøver å få gjennomslag for sine oppfatninger hos andre. Hvis det ikke skjer, mister påstander og beskrivelser sin overbevisningskraft.