Mediene som virkelighetsskaper

Hvor ofte tenker du på hvilke valg som er gjort når mediene publiserer en sak? Hvordan hadde det vært om ordvalget var litt annerledes? Blir du påvirket av det mediene skriver?

PÅVIRKNING: Vinkling av saker har stor stor betydning for publikums inntrykk av en sak. Foto: Chris Riebschlager/ Flickr

PÅVIRKNING: Vinkling av saker har stor stor betydning for publikums inntrykk av en sak. Foto: Chris Riebschlager/ Flickr

Hvilke saker og nyheter som kommer frem i mediene bestemmes av journalistene og redaktørene. De er våre portvoktere. Mediene plukker ut hva de vil fokusere på, vinkler, forenkler og dramatiserer. De skal komme med informasjon og være en arena for meningsutveksling. Alt dette gjør at de har stor makt. I dagens samfunn er det riktig nok mulig å finne frem til informasjon på egenhånd, særlig nå som sosiale medier har blitt en stor del av folks hverdag. Men fortsatt kan mediene sette dagsorden, kontrollere politikere og maktpersoner, og ha betydning for hva vi skal mene noe om.

Når man snakker om mediemakt er det mye som kan nevnes, og det er vanskelig å gjøre et utvalg når man har en begrenset mengde ord å bruke. Jeg har likevel forsøkt å gjøre et valg for å vise noe av den makten mediene har. Denne teksten vil handle om hvordan mediene vinkler sine saker og hvordan de kan påvirke folks holdninger.

Hvor viktig er medienes vinkling av en sak?

Det er stort sett innforstått at mediene vinkler saker og velger ut informasjon, men derfor kan de aldri gi et fullstendig bilde av virkeligheten. Dette er det viktig å være klar over. Særlig i enkelte saker kan medienes vinkling skape diskusjon. Vi husker jo godt hvordan Midtøsten-korrespondentene i fjor sommer, særlig Sidsel Wold, ble kritisert for å ikke være nøytrale i dekningen. Det ble påstått at Wold rapporterte for mye fra palestinsk side. Når det er konflikt i Gaza blir det alltid mye debatt i og mot mediene fordi mange har sterke meninger. Folk vil alltid mene at det rapporteres for mye fra den ene eller den andre siden og at vinklingen er i den ene partens favør. I etterkant av rapporteringen i fjor sommer ble den diskutert i Kringkastingsrådet. De konkluderte med at NRK i for liten grad satte et kritisk søkelys på Hamas i begynnelsen av rapporteringen.

Et annet eksempel på medienes vinkling har vi fra denne sommeren. Nylig ble det avgjort at Amnesty ønsker avkriminalisering av sexkjøp. I mediene ble det slått stort opp med overskrifter som «Amnesty sier ja til kjøp og salg av sex». For meg virker dette som et klart eksempel på hvordan mediene kan vinkle saker ved å bruke sterke formuleringer. De kunne like godt skrevet overskrifter som direkte sa at Amnesty var for et vedtak om avkriminalisering, men velger heller si at de sier «ja til kjøp og salg av sex». For publikum kommer det da ikke frem med en gang at det som faktisk er poenget er at Amnesty sier nei til et forbud mot kjøp og salg av sex, ikke at de ønsker at det skal bli gjort. Ordvalget til mediene skaper sannsynligvis større interesse og engasjement hos publikum, fordi det at en menneskerettighetsorganisasjon skulle være for kjøp og salg av sex er jo en stor nyhet.

Hvordan mediene vinkler saker har altså stor betydning. Det påvirker hvilken forståelse publikum får av en sak eller hendelse. Det handler ikke nødvendigvis om at måten mediene vinkler saker på er feil eller ukorrekt, men den kan for eksempel være spissformulert eller valgt for å skape stor interesse. Publikum må kanskje gjøre en større innsats på egenhånd for å finne ut hva det egentlig dreier seg om, eller de finner ut når de klikker inn på artikkelen at saken kanskje er litt annerledes enn først antatt. Men dersom publikum ikke gjør denne egeninnsatsen eller bare leser overskriftene, kan denne vinklingen gi et feil inntrykk av en sak.

PORTVOKTERE: Journalister og redaktører bestemmer hvilke nyheter som kommer frem i media. Foto: Crowd expedition/ Flickr

PORTVOKTERE: Journalister og redaktører bestemmer hvilke nyheter som kommer frem i media. Foto: Crowd expedition/ Flickr

Hvem er terrorister?

Et annet eksempel på hvordan mediene har makt handler om holdningspåvirkning. Thomas Mathisen skriver i boka Makt og medier at mediene kan påvirke holdningene til publikum. Fordi folk først og fremst eksponerer seg selektivt for massemediene, er det hovedsakelig snakk om å være bekreftende på holdninger som allerede eksisterer. Mathisen skriver også at massemediene virker å være ganske effektive i å skape holdninger når den aktuelle befolkningen på forhånd ikke har noen mening eller holdning.

Nettopp fordi mediene kan ha en slik holdningspåvirkning er det interessant å se på begrepsbruk når de omtaler bestemte hendelser. La oss for se et eksempel fra medienes dekning av terrorisme. Karen Eimot gjorde i sin masteroppgave i kultur- og samfunnspsykologi en diskursanalyse av terror og terrorisme som begreper. Hennes undersøkelser viser hvordan begrepene brukes forskjellig i mediene etter hvilke grupper som har utført handlingene. Begrepene brukes først og fremst når det handler om «de andre». I oppgaven sin henviser hun også til Grydeland (2012) som studerte medienes dekning av de første 24 timene etter angrepet i Oslo sentrum og på Utøya i 2011. Resultatene viste at etter at identiteten til gjerningsmannen ble kjent, endret omtalen av hendelsen seg. I starten ble det omtalt som en terrorhandlingen, men det ble senere omtalt som en tragedie eller som en kriminell handling. I dag blir 22. juli 2011 riktig nok ofte omtalt som dagen da terroren rammet Norge.

Dersom terroristbegrepet ikke blir brukt konsekvent kan det påvirke folks oppfatninger av hvem som er terrorist. Undersøkelser har også vist at i timene etter terrorangrepet, før vi visste hvem gjerningsmannen var, opplevde muslimer i Oslo trakassering. De ble hetset og overfalt på gata. Mediene har derfor stor makt når de skriver om slike hendelser. Publikum kan få et vrangt syn på hva en terrorist er. Ifølge norsk lov har vi følgende definisjon på terrorisme:

Ulovlig bruk av, eller trussel om bruk av, makt eller vold mot personer eller eiendom, i et forsøk på å legge press på landets myndigheter eller befolkning eller samfunnet forøvrig for å oppnå politiske, religiøse eller ideologiske mål.

En terrorist er altså en som utfører en terrorhandling, uavhengig av religion, hudfarge eller politisk ståsted.

Mediemakt på godt og vondt

Det er som sagt mange ting man kan trekke frem når man skal vise hvordan mediene har makt. Det trenger ikke å være negativt at mediene har makt heller. De har trossalt en viktig rolle i demokratiet. Men det er viktig at både mediene og publikum er klar over denne makten. I tiden fremover mot kommunevalget vil det nok også komme tydelig frem hvordan mediene setter dagsorden og det vil ha stor betydning når publikum skal velge hvordan de vil avgi sin stemme.

‹‹Dersom terroristbegrepet ikke blir brukt konsekvent kan det påvirke folks oppfatninger av hvem som er terrorist››

I Norge har de fleste heldigvis stor troverdighet til journalistene og vi kan i det minste stole på at det de sier er sant, selv om det kanskje ikke alltid gir et fullstendig bilde av virkeligheten. Mediene har ikke mulighet til å rapportere om alt hele tiden. De må prioritere hva de vil ha med i avisa eller hva som skal være med i nyhetssendingen, så det viktigste er kanskje at når de først rapporterer om noe skal det de sier være nøytralt, balansert og korrekt.