Med staten i ryggen: institusjonelle rammebetingelser og unge voksnes overveielser om å få barn

Når passer det å få barn? Varierer det med klasse? Med kjønn? Og er livsløpet ditt så individuelt som du tror? 

Å FÅ BARN: Individets forestilling om livsløp må forstås opp imot en felles forestilling om livsløpet. Foto: Bill Selak/ Flickr

Å FÅ BARN: Individets forestilling om livsløp må forstås opp imot en felles forestilling om livsløpet. Foto: Bill Selak/ Flickr

I de nordiske velferdsstatene har kvinner høy fruktbarhet i forhold til andre vestlige land. Vanligvis går man ut i fra at det er de generøse velferdsordninger som er grunnen til dette, uten at kvantitative undersøkelser klarer å måle en sterk sammenheng mellom velferdsordninger og fruktbarhet.

I avhandlingen har jeg undersøkt hvilke risikoer folk opplever at foreldreskapet har, og i hvilken grad velferdsordninger kan være med på å redusere disse risikoene. Datamaterialet består av 90 intervjuer av kvinner og menn mellom 25 og 35 år, samlet inn i prosjektet The Social Meaning of Children. Informantene i arbeiderklassen var for eksempel ufaglært barnehageassistent, mens vi plasserte leger og sivilingeniører i øvre middelklasse.

Ved å gjøre en kvalitativ studie, var målet å finne ut hvordan foreldre og potensielle foreldre opplever sitt handlingsrom, og hvordan velferdsordninger og arbeidsmarked virker inn på overveielsene deres.

Den største endringen i fruktbarhet er at både menn og kvinner får barn senere i livet. Jeg finner at det å få barn er plassert innenfor en forestilling om hvordan livsløpet skal utfolde seg. Individets forestilling om livsløp må forstås opp imot en felles forestilling om livsløpet, en idealtype som unge voksne forholder seg til når de beskriver forventninger og krav til eget livsløp. I denne felles forestillingen om livsløp passer det å få barn senere i livet enn før. Grunnen til dette er todelt – på den ene siden er det strukturer som lengre utdanningsløp og karriereetablering som gjør at det passer bedre med barn senere i livet. På den andre siden ser det ut til å være sterke normer om at foreldre skal ha gjennomgått et sett av livsløpsoverganger for at det å få barn skal bringe med seg sosial status. Kravene til et vellykket livsløp med riktige overganger bygger på et typisk middelklasselivsløp.

‹‹Det å ha barn er en del av pakken å være vellykket, mens å ha barn i seg selv kanskje ikke er det. Man skal ha utdanning og jobb, og familie, og eie, ikke sant? Sånn at det å ha barn er en bra del av den pakken. […] Jeg vet ikke hvor vellykket det blir sett på å være alenemamma uten utdanning, men som har et flott barn.››

Vurderingen av økonomisk risiko, og hvilken økonomisk standard som er nødvendig før man får barn, varierer også med klasseposisjon. Unge voksne i arbeiderklassen legger om sitt forbruk når de får barn og lager slik rom i økonomien for å møte den nye livssituasjonen.

‹‹Vi kunne sikkert eid noe på forhånd og begynt å mestre andre ting, før den utgiften kom. Men det er ikke så dyrt å ha barn, syns jeg. Jeg sløste penger før, nå bruker jeg de pengene på henne istedenfor på meg.››

Unge voksne i middelklassen har mer omfattende krav til materiell stabilitet, noe som innebærer å eie egen bolig, ha en økonomisk buffer og en trygg jobb. Dette gjør at den økonomiske tryggheten som er nødvendig for å få barn oppnås på ulike tidspunkt i livet, og gjør at unge voksne i arbeiderklassen har større fleksibilitet i når de kan få barn.

De fleste går ut i fra at de vil ha to inntekter også etter at de får barn, noe som betyr at en toinntektsmodell danner fundamentet for økonomisk trygghet i foreldreskapet. Denne modellen er avhengig av at velferdsstaten stiller med betalt permisjon og barnehage. Vi ser at unge voksne setter seg inn i innholdet i de familiepolitiske ordningene først når de venter barn. Samtidig som ordningene har stor betydning for deres mulighet til å få barn, tar de dem mer eller mindre for gitt. Dette tolket vi som et uttrykk for institusjonell tillit.

‹‹Jeg tror på en måte det lå litt i oss at vi vet at de ordningene finnes. De gjør det på en måte greit å få barn, for da hjelper velferdssystemet deg etterpå.››

Oppfattelsen av foreldrepermisjoner og barnehage som en selvfølgelig «pakke», bærer preg av en stor grad av naturalisering. Dette betyr at ordningene ikke lenger ses som politikk, men som den naturlige løsningen på kombinasjonen av omsorgsansvar og lønnsarbeid. Denne naturaliseringen, tilliten til det familiepolitiske systemet, er ganske likt fordelt mellom arbeider- og middelklasse.

I avhandlingen synliggjør jeg hvordan struktur og kultur virker sammen om å skape nye fruktbarhetsnormer, tilpasset realitetene i arbeidsmarkedet og velferdsordningene. Selv om valget om å få barn fattes hos individet, inngår det i strukturer og kultur som bestemmer når det passer, for hvem, og om det bringer med seg status eller ikke. Avhandlingens tilnærming gjør det mulig å oppdage at selv om rammebetingelsene for å få barn er de samme for kvinner og menn med ulik klasseposisjon, har de ulikt innhold.