Klasse og makt: et marxistisk perspektiv

Makt er et fenomen tett knyttet til ens posisjon i det sosiale klassehierarkiet. Marxistisk teori er et ypperlig intellektuelt verktøy som kan brukes for å analysere dette.

LIVSSJANSER: Graffiti som illustrerer hvordan store økonomiske forskjeller fører til dårligere livssjanser for de som ikke har nok ressurser til å realisere drømmene sine.                 Foto: Chris Devers/ Flickr

LIVSSJANSER: Graffiti som illustrerer hvordan store økonomiske forskjeller fører til dårligere livssjanser for de som ikke har nok ressurser til å realisere drømmene sine. Foto: Chris Devers/ Flickr

 

Hva er makt? Makt er å ha ressursene til å få gjennomslag for sine interesser. Man kan ha makt over både eget liv og over andre. Dette henger sammen; makt er et relasjonelt fenomen, og hvor stor grad av makt du har over eget liv avhenger av i hvor stor grad andre har makt over livet ditt. Det er ingen tvil om at noen har mer makt enn andre. Makt er tett forbundet med den posisjonen man okkuperer i det sosiale klassehierarkiet. Utifra et marxistisk perspektiv vil jeg gå nærmere inn på nettopp dette når jeg analyserer den ujevne fordelingen av makt under den moderne kapitalismen; det økonomiske system hvis moderne samfunn er fundert på.

Samfunnets basis

I følge Marx utgjør økonomien i samfunnet samfunnets basis. Det er her snakk om en bestemt produksjonsmåte; en måte å organisere økonomien på; for eksempel føydalisme, kapitalisme, slaveri, sosialisme osv. Sentralt her er samfunnets produksjonsforhold; hvem som eier samfunnets produksjonsmidler (fabrikker, verktøy, naturressurser osv.), og hvem som må arbeide. Dette utgjør samfunnets klasseinndeling. Disse klassene står i motsetningsforhold preget av dominans, men under de fleste produksjonsmåter også i et avhengighetsforhold. Det er lett å se hvordan slaven og slaveherren står i et motsetningsforhold, ved at slaveherren eier slaven og tilegner seg fruktene av slavens arbeid, mens slaven har motsatte interesser; at slaveforholdet skal opphøre. Det er også lett å se hvordan de står i et avhengighetsforhold; slaveherren er avhengig av slavens arbeid, og slaven er avhengig av slaveherren for husrom, klær, mat og drikke. Men la oss ta for oss kapitalismen, hvis produksjonsmåte er den de aller fleste land i dag er basert på. Ikke bare hvert enkelt land, men verdensøkonomien som helhet er av kapitalistisk art. De kapitalistiske produksjonsforholdene er basert på privat eiendomsrett over produksjonsmidlene. En kapitalistisk overklasse eier produksjonsmidlene, mens majoriteten av befolkningen er avhengig av å selge sin arbeidskraft til disse fordi de selv ikke eier produksjonsmidler. Disse utgjør arbeiderklassen. Vi ser her at arbeiderklassen og kapitalistklassen står i et avhengighetsforhold ovenfor hverandre; kapitalistene er avhengige av at noen selger arbeidskraften sin til dem, og arbeiderne er avhengige av å ha noen å selge arbeidskraften sin til. Når kapitalistene nå eier arbeidskraften til arbeiderne, eier de også det arbeidskraften produserer, som er av større verdi enn det det koster å reprodusere arbeidskraften (det de må betale arbeiderne i lønn). Verdien kapitalistene sitter igjen med etter å ha betalt arbeiderne lønn kalles merverdi, eller mer populært: profitt. Profitten er altså skapt av arbeiderne, men tilegnes av kapitalistene, og dette betegner Marx som utbytting. Det blir da også lett å se hvordan kapitalistklassen og arbeiderklassen står i et motsetningsforhold til hverandre. Kapitalistens interesse av størst mulig profitt og dermed minst mulig utgifter til reproduksjonen av arbeidernes arbeidskraft står i strid med arbeidernes interesser av gode lønninger og arbeidsvilkår.

«Kapitalistens interesse av størst mulig profitt og dermed minst mulig utgifter til reproduksjonen av arbeidernes arbeidskraft står i strid med arbeidernes interesser av gode lønninger og arbeidsvilkår»

KARL MARX: Fotografi av den tyske filosofen og samfunnsviteren Karl Marx (1818 – 1883). Foto: John Jabez Edwin Mayalll/ Wikimedia Commons

KARL MARX: Fotografi av den tyske filosofen og samfunnsviteren Karl Marx (1818 – 1883). Foto: John Jabez Edwin Mayalll/ Wikimedia Commons

Det er ikke vanskelig å se hvordan alt dette kan vinkles opp mot det overordnede temaet makt. Når noen ikke eier produksjonsmidler og må selge arbeidskraften sin til de som gjør det, og når de som eier dermed tilegner seg fruktene av deres arbeid, så er det klart at det er snakk om en ulik fordeling av makt. Arbeiderne domineres av de som kjøper arbeidskraften deres, som de ikke lenger har makt over. De fratas makten over egen arbeidsprosess. I tillegg til dette innebærer makt at man besitter tilstrekkelig med resurser til å leve et liv man er komfortabel med; makten til å ’gjøre som man vil’. Her kommer Webers begrep om livssjanser inn: Gitt din (objektive) posisjon i samfunnet, hvor stor er sannsynligheten for at du oppnår visse ting? Det er klart at den ujevne fordelingen av makt og ressurser fører til et stort gap her. Det er for eksempel mye større sannsynlighet for at en rik bedriftseier har mulighet til å dra på dyre ferieturer to ganger i året enn de som vasker bedriftslokalene hans eller hennes.

Samfunnets overbygning

Videre, i en marxistisk betraktning av samfunnet inngår også begrepet overbygning. Samfunnets økonomi utgjør som sagt samfunnets basis; et slags fundament som samfunnets overbygning ’springer ut fra’. Overbygningen består av politiske institusjoner, ideologier, rådende ideer osv. Det dette betyr er at den politiske organiseringen av samfunnet og de dominante ideene gjenspeiler produksjonsmåten. Gjør man dette synet altfor dogmatisk blir det selvsagt urealistisk, og mange har kritisert Marx for nettopp dette. Det er jo ikke sånn at kulturer, politiske vedtak osv. ikke kan påvirke økonomien – det går ikke bare én vei. Men de fleste marxister vil nok ikke slutte seg til et slikt deterministisk syn heller. Man kan fint tenke seg at basis og overbygning gjensidig påvirker hverandre, men at den økonomiske basisen har forrang; Engels, Marx’ nærmeste samarbeidspartner, sa noe lignende. Denne noe mer moderate fortolkningen slutter jeg meg til. Det politiske systemet fungerer i stor grad som en legitimering av forholdene i den økonomiske basisen. Det fattes riktig nok av og til politiske vedtak som legger føringer for økonomien, men alltid innenfor rammene som det overordnede økonomiske systemet setter. Og hvor ofte er det ikke at politiske vedtak tar hensyn til at vi skal være ’konkurransedyktige’; at man skal ta hensyn til utviklingen i kapitalismen internasjonalt vedrørende lønninger og arbeidsrettigheter, at vi ikke skal gjøre noe som kan få kapitalistene til å ’flagge ut’ osv.

«Det er jo ikke sånn at kulturer, politiske vedtak osv. ikke kan påvirke økonomien – det går ikke bare én vei»

Dessuten er det jo et faktum at viktige økonomiske aktører finansierer politiske partier, i tillegg til å bedrive lobbyvirksomhet. Også er det vel ikke helt uriktig å hevde at de rådende tankene sirkulerer rundt vedtatte sannheter som at ’de rike skaper arbeidsplasser og det skal vi være takknemlige for’, mens kritikk av maktstrukturene som i utgangspunktet gjør oss avhengige av en rik elite som skaper arbeidsplasser som regel blir avfeid som ’misunnelse’. Vi ser her en annen form for makt som den ujevne fordelingen av ressurser og det tilhørende materielle makthierarkiet fører med seg. Den kjente franske sosiologen Pierre Bourdieu kalte det symbolsk makt, eller symbolsk vold: Urettferdige samfunnsstrukturer naturaliseres, og ideer som går utenfor de vedtatte rammene oppfattes som ekstreme. Den enorme konsentrasjonen av makt og ressurser hos en økonomisk elite fremstår som fortjent fordi ’de er så flinke’. Overklassen får her et slags ideologisk hegemoni; en ideologisk makt. Deres interesser fremstår som samfunnets allmenne interesser. Denne makten bidrar igjen til å sikre deres materielle makt. Man kan si at forholdene i samfunnets basis produserer ideologi i overbygningen, som igjen legitimerer og viderefører forholdene i basisen.

Den moderne kapitalismen

KAPITALISME: Klassisk illustrasjon av den «kapitalistiske pyramiden». Foto: Believe Creative/ Flickr

KAPITALISME: Klassisk illustrasjon av den «kapitalistiske pyramiden». Foto: Believe Creative/ Flickr

For mange kan disse teoriene virke utdaterte. Mange henviser til den store middelklassen som har vokst frem gjennom det 20. århundret som et bevis på marxismens manglende relevans, men flere moderne marxistiske teoretikere har forsøkt å inkorporere dette i den øvrige marxistiske analysen av samfunnets klassesammensetning. Et godt eksempel er den amerikanske sosiologen Erik O. Wright, som skiller mellom den øvrige arbeiderklassen og arbeidere som i kraft av spesiell ekspertise, utdanningskvalifikasjoner, ledende og høyere administrative stillinger osv. får særegne og motsetningsfylte klasseposisjoner. På den ene siden utøver de makt over de øvrige arbeiderne og har således noe felles interesse med kapitalistene, mens de på den andre siden selv er lønnsarbeidere som selger arbeidskraften sin til nettopp disse kapitalistene, og blir i marxistisk forstand utbyttet. Selv om den økonomiske produksjonsmåten fremdeles er av kapitalistisk art, altså basert på privat eiendomsrett over produksjonsmidlene, har klassesammensetningen blitt mer kompleks siden Marx’ tid.

«Urettferdige samfunnsstrukturer naturaliseres, og ideer som går utenfor de vedtatte rammene oppfattes som ekstreme»

Videre har kapitalismen blitt mer internasjonal siden Marx var aktiv. Konkurransen i kapitalismen har ført til dannelsen av store monopoler, eller internasjonale selskaper. Vladimir Lenin, som analyserte denne utviklingen i sitt mest berømte verk Imperialismen som kapitalismens øverste stadium (1916), mente at monopolenes økte behov for utvidede markeder og tilgang til råvarer førte til de vestlige nasjonenes kolonialisering av mesteparten av de andre verdensdelenes landområder, utnyttingen av deres naturressurser og utbyttingen av deres arbeidskraft. Dette la grunnlaget for den internasjonale kapitalismen vi har i dag, hvor verdensøkonomien fremdeles er dominert av multinasjonale selskaper.  Man kan faktisk hevde at denne analysen er desto mer relevant i dag, da for eksempel mye av industrien som tidligere var organisert i vesten har blitt flyttet til land med billigere arbeidskraft, og kapital i enda større grad flyter på tvers av landegrenser. Dessuten, som et videre ledd i kapitalismens utvikling og utviklingen av stadig større økonomiske enheter, har vi sett en økende spesialisering av produksjonen. Dette har ført til et økende krav til spesialisering av arbeidskraften, samt en arbeidsdeling som stort sett innebærer at de fleste bedrifter i dag drives av lønnede managere som driver selskapene på vegne av eierne, som stort sett er en anonym gruppe aksjonærer. Det har vært mye debatt rundt hvor mye dette har forandret kapitalismens karakter. Men managernes jobb er tross alt å styre etter eiernes interesser; altså å jobbe for at selskapet skal sikre seg størst mulig profitt. Derfor kan man argumentere for at kapitalismens grunnleggende dynamikk i stor grad er den samme, selv om man må oppdatere den marxistiske teorien for å kunne analysere dagens samfunn, slik for eksempel Wright, som nevnt, har gjort.

Marxismens fortsatte relevans

Noe som gjør Marx desto mer relevant er det faktum at de økonomiske ulikhetene i samfunnet, både globalt og nasjonalt, har økt betraktelig de siste tiårene. Når ulikhetene øker, øker skjevfordelingen av makt i samfunnet. Når det akkumuleres stadig mer kapital i hendene til en liten økonomisk elite, akkumuleres det stadig mer makt hos denne eliten. Når klasseutbyttingen skjer på tvers av landegrenser oppstår det et globalt makthierarki. Selv om samfunnet ikke ser ut slik det gjorde på Karl Marx’ tid, lever vi fremdeles i et samfunn med en produksjonsmåte basert på privat eiendomsrett over produksjonsmidlene, med stadig mer opphoping av kapital på få hender. De menneskelige utfordringene kapitalismen fører med seg er fremdeles store og alvorlige: Som nevnt ser vi stadig større økonomiske ulikheter, økonomiske aktører profiterer på krig og miljøødeleggelser, interessene til banker og mektige kreditorer kommer før interessene til hardt kriserammede mennesker i Europa, andre lands naturressurser utbyttes av store multinasjonale selskaper i stedet for å komme folket til gode, for å nevne noe. Maktstrukturene er fremdeles ekstremt skjevfordelte. Intet gir oss et bedre verktøy for å analysere og forklare dette, slik at vi kan finne løsninger og alternativer, enn den marxistiske analysen av samfunnet.