Famling og opplysning – å lete i det en tror folk brenner for

Det er ymse spørsmål en kan stille. Første respondent i Socius´ nye spørrespalte er Ragnvald Kalleberg. Her er det litt om å være i sosiologien, litt om å være i samfunnet, litt om å forholde seg til historie.

Professor emeritus Ragnvald Kalleberg, her avbildet  med  den tyske sosiolgoen Jürgen Habermas. Foto: Arkivfoto Socius

Professor emeritus Ragnvald Kalleberg, her avbildet med den tyske sosiolgoen Jürgen Habermas. Foto: Arkivfoto Socius

SU: Har ditt syn på hva samfunnsvitenskapen kan bidra til, og hvilken funksjon samfunnsvitenskapelig praksis kan ha i samfunnet endret seg gjennom din karriere?

RK: Den grunnleggende intuisjonen har vært den samme: Sosiologer og andre samfunnsvitere skal bidra med dokumentasjon og forklaring av viktige spørsmål og slik stimulere til forbedringer i samfunnet. Som mange i min generasjon var jeg inspirert av norske sosiologer som Vilhelm Aubert og Johan Galtung, amerikanske som C. W. Mills og tyske som Jürgen Habermas.

Et grunnleggende normativt tema har også vært der hele tiden: Sosiologer skal bidra til frigjøring og fornuftig meningsdannelse. Eller kortere: diskusjonsdemokrati. Dette generelle verdigrunnlaget hadde jeg naturligvis ervervet før jeg begynte å studere. Primær- og sekundær-sosialisering er vesentlig for oss alle. Jeg ble født i en arbeiderklassefamilie under krigen. Min far var som ung bedriftselektriker ved byggingen av Hydro på Rjukan, senere lastebilsjåfør. Han var svært aktiv i arbeiderbevegelsens mangfold av organisasjoner, og deltok i bekjempelsen av tyske okkupanter og norske nazister, inklusive deres forsøk på å omforme Norge til et diktatur. Som de fleste arbeiderledere i sin generasjon av sosialdemokrater, trodde han på opplysningsprosjektet, på vitenskap, utdannelse og folkeopplysning, og vanlige folks evne til politisk deltakelse. De var akutt klar over at demokrati var et langvarig historisk prosjekt: det  hadde tatt ett hundreår etter 1814 og dyptgående konflikter, for bare det å inkludere alle voksne mennesker i demos.

Mine interesser senere kan relateres til dette verdigrunnlaget, ikke bare min interesse for økonomisk demokrati og demokratisering av universiteter, men også mitt arbeid med vitenskapsteori. På 1960- og 70-tallet kritiserte jeg positivisme i sosiologi og andre samfunnsfag. Det var, og er, en posisjon som benekter menneskelig frihet. Man forutsetter at alt vi gjør i siste instans kan kausalforklares, vi er fremmedbestemte vesener. Men dermed benekter man muligheten for nyskaping og frigjøring fra uproduktive og urettferdige samfunnsforhold. Scientistisk menneskeforståelse den gang og nå er både normativt og empirisk feilaktig. Individer er ikke bare produkter av arv og miljø, vi er også selvbestemmende vesener.

Demokrati er et frihetsprosjekt for alle medlemmer i et eller annet fellesskap, fra små grupper til nasjonale og transnasjonale sammenhenger. Fortsatt demokratisering er vår viktigste, realistiske utopi. Tematikken burde få en langt mer sentral plass i sosiologien. Demokrati dreier seg om mer enn statsstyring, for  eksempel studier av mer eller mindre opplyst deliberasjon i sivilsamfunnets mangfold av fora eller studenters innflytelse i universiteter.

Forståelsen av ‹‹faglige›› bidrag har blitt utdypet gjennom årene. Sosiologers faglige praksis forstår jeg nå som et knippe av fire forskjellige virksomheter: forskning, undervisning, forskningsformidling, og profesjonell ekspertvirksomhet (som organisasjonsutvikling). Selv om kunnskapsgrunnlaget kan være det samme, er de faglige resultatene forskjellige: vitenskapelige publikasjoner, uteksaminerte studenter, alle slags bidrag til borgernes offentlig meningsdannelse, og bidrag med råd, utredninger og tiltak til beste for brukere. Forskningsformidling er vårt bidrag til diskusjonsdemokratiet, til et samfunn hvor de sentrale tiltak skal være basert på åpne og opplyste offentlige samtaler. Demokrati er ikke bare rettssikkerhet og inklusjon, det er også deliberasjon.

Norske sosiologer fungerer godt innenfor alle fire former for faglig virksomhet. Men vi burde synliggjøre og utvikle vår profesjonelle rolle bedre. De fleste som studerer sosiologi skal ikke bli forskere og undervisere. Dette reflekteres i dag, i motsetning til 1980-tallet, nesten ikke i våre studieopplegg. Dessuten burde vi tydeligere identifisere og kultivere vår rolle som forskningsformidlere, i offentlige samtaler med mennesker utenfor faget i deres roller som kulturborgere og samfunnsborgere. Universitetene må ta konsekvensene av at forskning og studier ikke bare skal være relevante for arbeidslivet, men også for kulturlivet og det demokratiske liv.

Illustrasjon: Simen Østad

Illustrasjon: Simen Østad

SU: Er det en forskjell i forskningsspørsmålene studenter stiller nå sammenlignet med dem de stilte tidligere?

RK: La oss holde oss til sosiologi og studenter på master og PhD-nivå. På et generelt nivå har jeg inntrykk av at spørsmålene dagens studenter stiller ligner på dem som ble stilt tidligere, f.eks på 1990 og 1980 tallet. De stiller spørsmål om aktuelle problemer og utfordringer som er oppe i tiden. Dette er i all hovedsak et meget positivt trekk ved norsk sosiologi. Når det gjelder konkrete temaer er det nok store endringer. Men dette er tematikk for en eller flere vitenskaps-sosiologiske masteroppgaver, hvor man også gjerne kunne sammenligne studentmiljøer ved forskjellige universiteter, i Norge og utlandet.

Som du vet er jeg svært opptatt av forskningsopplegg og de fire kognitive operasjonene disse krever: spørring, datainnsamling, analysering («teoretisering») og svaring. En av mine faglige bekymringer er at forskningsdesign oppfattes på en innskrenket måte. Man neglisjerer spørsmål og svar og overfokuserer på data og teori. Men forskningsprosessen beveger seg mellom fire poler. Spørringen er den viktigste enkeltoperasjonen fordi spørsmålene, forskningslogisk, definerer hva som i det enkelte tilfellet er gode data og sakssvarende analytiske kategorier, som begreper, typologier, modeller, perspektiver og teorier. Etter mitt skjønn er vi sosiologer for opphengt i ‹‹teori››. Det er spørsmålene som skal styre teorien i de fleste av dette ordets mange betydninger, ikke omvendt.

SU: Du nevner at studentene tar for seg mange aktuelle problemer, altså at de er opptatte av samtiden (og fremtiden). Selv har du også vært opptatt av den historiske sosiologien, av å lese tidligere tenkere og sosiologer som samtidige. Hva innebærer dette og hvilket utbytte gir det?

RK: Det er naturligvis legitimt å dokumentere og analysere samtiden. Samfunnsvitere har lenge hatt en naturlig arbeidsdeling med historikere. Vi studerer samtiden, de fortiden. Men det er problematisk hvis vi samfunnsvitere ikke også studerer samtiden som historie, med en bevissthet om at individer, institusjoner og forståelsesformer i dag er produkter av særegne historiske tradisjoner. Et eksempel er antisemittisme. I en undersøkelse fra HL-Senteret ble det for eksempel vist at 1 av 5 nordmenn tror at verdens jøder arbeider konspiratorisk for å fremme sine interesser, 1 av 7 at jøder alltid har skapt problemer i landet de bor, og at «jøde» har blitt et mer vanlig skjellsord i Norge. Antisemittiske oppfatninger, holdninger og handlinger kan dokumenteres, med kvantitative og kvalitative data, og forklares som hvilket som helst annet fenomen.  De kan også vurderes: stemmer oppfatningen med virkeligheten? Er de normativt legitime? Fenomenet må historiseres, som med perspektiver tilbake til 1900-tallets biologiske rasisme og nazisme. Vi kan og bør også trekke opp enda lengre historiske perspektiver. Antisemittismen i Europa de siste 1000 år er ikke forståelig uten også å knytte den til kristne tradisjoner, om det nå er til katolikker, ortodokse eller protestanter.

Et historiserende perspektiv har stått sentralt i sosiologiens historie. Den best kjente artikuleringen av dette synspunktet ga Columbia-sosiologen C. W. Mills i sin kjente bok om sosiologisk forestillingskraft. Som kjent insisterte han på at forfatterne av de mest innsiktsgivende studier, som Max Weber, hadde klart å forene tre perspektiver i dokumentasjon og analyse av faktiske forhold: individualisering (det er bare individer som handler), totalisering (man handler alltid innenfor en stor, samtidig kontekst som begrenser og muliggjør) og historisering (konteksten, som typiske personlighetsstrukturer, kulturer og institusjoner, er formet i historiske prosesser).

‹‹Demokrati er ikke bare rettssikkerhet og inklusjon, det er også deliberasjon››

Kultur- og samfunnsvitere leser (og bør lese) klassiske arbeider som om de var samtidige. I naturfagene er siste ord vanligvis beste ord. Naturvitere kan lese Newton og Darwin som historisk interessante, men ikke som samtidige.  Med hermeneutiske fag forholder det seg annerledes. Når Habermas leser Mead, Hans Joas  Durkheim og Boudon Toqueville, er det for å komme videre i sin forståelse av individer, fremveksten av menneskerettigheter og vitenskapelige forklaringer, temaer i samtidens forskningsfronter. Noen tar dette som et tegn på at kultur- og samfunnsfag er vitenskapelig tilbakestående.  Men de er da ofre for en etnosentrisk feilslutning, hvor de tar det for gitt at det som er tilfelle innenfor noen fag også må være tilfelle i andre fag. Det er imidlertid ikke overraskende at analysene til Aristoteles av vennskap og Platon av ydmykhet, fortsatt er av vesentlig interesse for oss. De reflekterte om de samme relasjoner og utfordringer som oss.

SU: Selv om historisk-komparativ metode er en stor del av den klassiske sosiologien, komparative metoder brukes i blant annet velferdsstatsforskning, og mange sosiologiske verk setter fokus på institusjonelle endringer, har jeg som bachelorstudent inntrykk av at historiske data utgjør en liten del av norsk sosiologi. Er det i norsk sosiologi et potensiale for å bruke historiske data som er lite nyttiggjort?

RK: Ja, historisk materiale og sammenlignende perspektiver var viktig i arbeidene til våre kanoniske klassikere – Marx, Durkheim og Weber. Dette var også tilfelle for våre tidligmoderne klassikere, som Pufendorf i Tyskland, Montesquieu i Frankrike, Vico i Italia og Ludvig Holberg i Skandinavia. Historisk-sammenlignende studier har også spilt en viktig rolle i vår tids sosiologi, som Mertons studie av hvorfor man fikk en vitenskapelig revolusjon i det nordvestlige hjørnet av Europa på 1600-tallet og studien til Habermas om fremveksten av offentligheter, fora regulert av kraften i de bedre argumenter. I Norge har Rune Slagstad gjort vellykket bruk av historisk materiale, ikke minst i hovedverket De nasjonale strateger.

Ditt inntrykk av norsk sosiologi er treffende. Det er lite historisk sosiologi, ikke bare i Norge, men også i andre land. Det kunne og burde være mer. Min venn og mangeårig professor-II ved vårt institutt, Craig Calhoun, har gjort mye for å stimulere historisk sosiologi internasjonalt. Fredrik Engelstad og jeg arrangerte for noen år siden en internasjonal konferanse om temaet og redigerte en artikkelsamling etterpå (Social Time and Social Change).

Et nærliggende felt for stimulering av historisk sosiologi, er å ta opp samtidshistoriske temaer, gjerne i samarbeid med historikere. En fordel man kan få på mange områder er at selv på konfliktfylte felt avtar intensiteten etter noen tiår. Det gjør det mulig å få tilgang til nytt og rikt datamateriale. Det kan dreie seg om konflikter i folkevalgte organer, i forvaltninger og alle slags institusjoner. Et uvanlig tydelig eksempel fra en annen del av verden, er en rekke studier utført av de såkalte revisjonistiske israelske historikere, som Benny Morris, Ilan Pappé og Avi Shlaim. I samsvar med sine demokratiske institusjoner frigjør israelske myndigheter offentlige dokumenter etter 30 år, noe som har medført enorme mengder av nytt primærmateriale om f.eks etableringen av den nye staten i 1948 eller seksdagerskrigen i 1967. De nye analysene får dermed en langt mer solid empirisk  basis enn mange tidligere studier. Studiene har vært særlig rystende for det offisielle Israels forståelse av konfliktene i regionen. Men de underminerer også endel tradisjonelle, araber- og palestinavennlige forestillinger gjennom sin betoning av feilaktige situasjonsdefinisjoner, svakt lederskap, kontingens og utilsiktede virkninger.