Catalonia 2015

Under slagordet «Spania er ett», forsøkte Francisco Franco å samle landet under en stat, et språk og en kultur. Frasen beskriver en av de viktigste nåværende konfliktene i Europa. 

GRAN VIA: 11. September 2014 demonstrerte rundt to millioner for Catalonias selvstendighet. Foto: Simen Østad

GRAN VIA: 11. September 2014 demonstrerte rundt to millioner for Catalonias selvstendighet. Foto: Simen Østad

Andre året på videregående ble det kunngjort at spanskklassene skulle på studietur til Barcelona. Hvorfor de skulle til et sted lokalbefolkningen ikke snakket spansk var det ingen som forstod. Spørsmålet har dukket opp mange ganger senere, hvem er denne gruppen med et eget språk som vi vet så lite om? Språket de fleste nordmenn kjenner som spansk omtales i hjemlandet som kastiljansk, og er ett av flere språk som snakkes i regionen sammen med blant annet baskisk og katalansk.

I løpet av tre generasjoner har det katalanske språket vært lovlig, ulovlig og så lovlig igjen, men alltid med restriksjoner. De siste årene har katalanerne krevd å få bestemme selv ved en folkeavstemning om de skal være en del av Spania eller en egen, fri stat. Senest i august ble det katalanske parlamentet oppløst av regionspresidenten for å gå mot et historisk valg, hvor katalanerne skal avgjøre om de skal stemme.

I denne teksten følger vi fotsporene til spanskkurset på videregående, og konsentrerer oss om Barcelona og Catalonia. Det katalanske språket har offisiell status i regionen, og får dermed en status som kooffisielt på landsbasis. For å forstå den språklige situasjonen på den Iberiske halvøya i dag må man først se på de større historiske linjene.

Historiske linjer

Foto: Simen Østad

Foto: Simen Østad

Katalansk hadde sin storhetstid i Middelalderen, da det var det foretrukne målet til herskeren av Aragon. På denne tiden var det så utbredt at noen fortsatt snakker katalansk i Italia i dag. Ved Aragons fall ble situasjonen en annen, og språket har hatt oppgangstider og nedgangstider, men flest av sistnevnte. Hvis vi tenker oss at det i dag er 5.2 millioner katalansk-talende i Spania og rundt fem millioner norsktalende i Norge burde det si noe om språkets omfang og verdi. Det norske tilfellet skisserer opp en helt annen strategi enn det spanske. Bokmål, nynorsk og samisk betegnes fullverdige offisielle språk og strategien går først og fremst ut på å beskytte språkene.

Da Franco forbød katalansk språk under diktaturet var det en form for undertrykkelse av en del av befolkningen som var annerledes enn majoriteten.  Den katalanske identiteten ble noe farlig og en utfordring. En av grunnene til at den var så farlig kan vi se i dagens Barcelona hvor befolkningen fører en pasifistisk revolusjon mot det sentralistiske og konservative Madrid. I tillegg til å forby katalansk var en annen strategi for å takle den katalanske utfordringen folkeflytting. Industrialderen startet for Spania i Catalonia, og tusener flyttet fra resten av landet til Barcelona i håp om å få jobb. Det strategien ikke forutså var at mange av disse familiene bare en generasjon etter ville støtte en katalansk stat, at de noen tiår etter ville ha en generasjon som hadde lært katalansk på skolen og at de med dem ville få de største demonstrasjonene byen har sett siden borgerkrigen. Den katalanske nasjonaldagen er ellevte september, den dagen de falt for Spania, og nasjonalsangen forteller om hvordan de en dag skal reise seg og kaste lenkene.

Menneskene som blir introdusert i denne teksten presenterer disse tre generasjonene, den første som kom flyttende til Catalonia for å søke jobb og de to etterfølgende. Vi følger en familie i tre generasjoner og menneskene de omgir seg med. Målet er å se hvordan nasjonalstaten har behandlet og i perioder undertrykt en kulturell minoritet, og hvordan individet har kjent maktutøvelsen i eget liv.

Andorra

I ettertid har jeg skjønt at det ikke bare var spansk som ble snakket i leiligheten i sjuende etasje ved La Sagrada Familia. Det var to språk. Noen ganger snakket de katalansk, andre spansk, noen ganger snakket en av partene et språk og den andre det andre. Det kom an på hvem som var i leiligheten, eller hvem vi traff ute. Jeg skjønte fort i ettertid at det var folk utenfra som utelukkende snakket spansk. Daniel, som opprinnelig var engelsk for eksempel var et av tilfellene hvor folk snakket katalansk til han, men han bare kunne svare på spansk. Georgina var den rake motsetningen. Hun var fra Andorra, det eneste stedet katalansk faktisk er et fullverdig offisielt språk.

Georgina mener at Andorra ikke har noe annet syn på situasjonen i Spania enn det katalanerne har selv. Selv om katalansk er et offisielt språk i Andorra, gjør ikke myndighetene spesielt mye for å hevde det. Så mange som 40 % går på spansk skole i Andorra, og hvis du ønsker deg en høyere utdannelse må du stort sett ut av landet for å studere. Mange tar utdannelsen i Barcelona slik som henne. Hun nevner innvandring som en av grunnene til at så få snakker katalansk selv i Andorra. På den annen side er det heller ingen som kjemper mot det offisielle språket i landet, ikke siden Franco som også hadde innflytelse her. Folk er ikke bekymret, språket vil jo overleve. Likevel er det mange som henne, som ser på den spanske regjerningens innblanding i språkbruk i katalansk skole med bekymring.

«Så mange som 40 % går på spansk skole i Andorra, og hvis du ønsker deg en høyere utdannelse må du stort sett ut av landet for å studere»

 

De tre generasjonene

Foto: Simen Østad

Foto: Simen Østad

Agustina som representerer den første generasjonen flyttet til Barcelona i 1948. Hun flyttet fra hjembyen Ávila øst for Madrid og kom til Barcelona uten å kunne et ord katalansk. Byen er delt i to av språk, det synlige, dagligdagse språket hun kjenner, og det ulovlige som brukes i smug og som hun ikke alltid forstår. At mannen i butikken roper etter henne at hun er en kjekk jente får hun ikke med seg før det går opp for henne på et senere tidspunkt, og når hun svarer katalanerne på spansk er de raske til å slå over. Agustina ønsker egentlig ikke dette, hun vil lære språket slik at de kan snakke sammen på en naturlig måte. Hun ber dem bruke sitt eget språk, det er greit for henne, men de tør ikke, vil ikke.

Hun møter mannen sin i Barcelona, også han flyttet til Catalonia for å finne arbeid, og tiden hennes går fort fra å jobbe som kokk til å oppdra fem barn. Agustina vokste selv opp under borgerkrigen og ble tatt ut av skolen. Hun lærte seg å lese på egenhånd senere, fordi hun synes magasinene i butikken så spennende ut. Fordi både hun og mannen var fra andre deler av Spania snakket de ikke katalansk hjemme. Barna deres vokste derfor opp som spansktalende i Catalonia. Den yngste datteren, Maria husker at det ble undervist minimalt i katalansk på skolen da hun vokste opp. Før Francos død, da hun var sju kan hun ikke huske at språket eksisterte. Det lille de lærte på skolen klarte hun aldri å ta seriøst, et helt språk kunne ikke læres av en time undervisning i uka. Da hun som tenåring begynte å sitte barnevakt for en katalansk familie bestemte hun seg for å lære det likevel. Hun føler at det er noe feil når moren i familien sier at «damen kommer til å snakke slik som lærerinnen på skolen». Som om spansk var noe rart og annerledes.

Når Maria får sitt første barn bestemmer hun seg for å bruke katalansk hjemme, men hun er ung og sønnen vokser opp delvis hos sin katalansktalende mor og delvis hos sin spansktalende bestemor. David forteller at han var fem før han forstod at oppveksten hans var tospråklig. Før det var det bare forskjellige ord for de samme tingene. Han forteller at bestemoren hans ikke forstod hva han mente da han ville ha lekene sine på katalansk, og han lagde et spetakkel da han ikke fikk det han ville. Beslutningen til Maria om å snakke katalansk med sine egne barn var ikke unik. Alle tre søsknene hennes oppdro også sine egne barn i katalansktalende hjem.

På skolen lærte barna katalansk og spansk likestilt nå, fem timer spansk og fem timer katalansk i uka. I klassen til David, gikk det både spansktalende og katalansktalende, men med oppvekst i Barcelona forstod alle hverandre det meste av tiden. Det tok flere år før de tenkte over hvorfor det var sånn at de snakket forskjellig, og etter hvert utviklet det seg et system for hvem man snakket katalansk og spansk til. Det samme systemet som finner sted i dag i Marias leilighet i sjuende etasje.

Det var likevel unntak som viste at språkene ikke var fullt likestilt i skolen. Spansktalende elever som flyttet til Catalonia fikk for eksempel fritak fra katalansktimene og selv om lokal lovgivning tilsa at all undervisning utenom spansktimene skulle være på katalansk kan ikke David huske noen lærere som underviste på et annet språk enn det de snakket til vanlig. Ofte var dette språket spansk. Siden David sluttet på skolen har ting tilspisset seg enda mer. Etter at Partido Popular dannet regjering etter nasjonale valg i 2011 har kunnskapsministeren gått hardt ut mot katalansk skole og blant annet uttalt at katalanske elever må «spanskifiseres». Ny lovgivning har overstyrt mye av den lokale lovgivningen og blant annet fastslått at hvis en elev ønsker undervisning på spansk skal den være det.

Mindre historiske linjer

I løpet av disse tre generasjonene har lovene som har begrenset katalansk språkbruk endret seg gjentatte ganger. Da Agustina kom til Barcelona i 1948 hadde språket allerede vært ulovlig i ti år. Franco fikk stor oppslutning med slagordet «Spania er ett», noe som tilsa at den spanske stat, det spanske språk og den spanske befolkning var en enhet. Ved å feire folket som en enhet ekskluderte han alle som stod utenfor. Brukere av katalansk i skole, reklame og skilter ble forfulgt og brukt som eksempler. Det ble satt opp store plakater i fabrikkene som understreket at språket var forbudt i alle situasjoner. I 1978 fikk landet ny grunnlov som inkluderte et avsnitt som lød noe lignende «spansk er det eneste offisielle språket i landet, og alle er pålagt å kunne snakke spansk».

I ettertid har løsningen blitt at lokale grunnlover for de forskjellige landsdelene har anerkjent språk for eget territorium. De kooffisielle språkene har vokst fram gjennom lokal lovgivning og omfatter blant annet baskisk, galisisk og oksitansk. Endringene kom i samme periode som det mer personlige valget til Maria. I perioden fra 1975 til 1982 ble språket gradvis anerkjent som offisielt språk for utdanning og så senere massemedier. Bevegelsen som startet da har senere hatt god tid til å blomstre, og i dag er ikke kampen utelukkende om å kunne snakke sitt eget språk, men om å skille ut sin egen kulturelle identitet i en egen nasjonalstat. Dette er resultatet av en lang prosess og en svært sentralistisk holdning hvor motparten har vært uenig i å diskutere mildere ordninger slik som endringer i skattesystemet for Catalonia. Det er helt klart at normene i samfunnet har forandret seg kraftig. Statistisk kan man anslå at hele 80 % av befolkningen ønsker seg et referendum om selvstendighet, noe som er svært høyt i utgangspunktet, men også ganske unikt når 70 % av nevnte befolkning er innflyttere eller barn av innflyttere.

Det er kveld i Barcelona når vi møter Jonas for å drikke øl i Raval-distriktet. Han forteller oss at han først nå i voksen alder kan snakke katalansk når noen snakker til han på språket. Selv er han født her. Oppveksten med foreldre fra andre steder i Spania og lettvintheten med å bruke morsmålet har alltid gått foran. Nå har noe forandret seg. Han er en av mange i denne situasjonen som ikke bare er for et referendum, men for selvstendighet. Faktisk er denne holdningen så vanlig at det eksisterer en egen organisasjon for å informere og promotere saken blant folk med spansk bakgrunn og språk kalt Súmate. Det er en vanlig uttalelse innen organisasjonen at Catalonia er en blanding av alle slags folk, ikke bare katalanere og spanjoler, men folk fra resten av verden, og sammen skal de skape en moderne, flerkulturell stat.

Agustina er nå 86 år. Hun bor fortsatt i Barcelona og har over årene lært seg å forstå katalansk. Hun diskuterer fortsatt politikk med barnebarna og stemmer i nasjonale og lokale valg. For et år siden var det «Ja, Ja» som var slagordet. Denne gangen stiller det lister for selvstendighet til valget. Hun skal stemme denne gangen også, og jeg tør gjette på hva stemmen hennes blir, når hun nå 60 år etter at hun flyttet til Barcelona snakker katalansk med katten Kio når hun tror ingen andre hører på.