Et semester i Firenze

NB! Noen av de følgende situasjonene skyldes vel så mye min distréhet i nye situasjoner, som møtet med florentinsk kultur.

Agnes Fauske7

Italia kan oppfattes som ganske uorganisert og uoversiktlig. Selv ble jeg ganske stresset da jeg to uker før semesterstart ikke hadde mer informasjon enn mailen om at jeg hadde kommet inn og skulle møte opp på Erasmus-kontoret ved ankomst i Firenze. Som nordmann møtte jeg opp i god tid før skolestart, registrerte meg – og fikk beskjed om at jeg var velkommen tilbake om to uker da semesteret startet. Idet jeg reiser meg spurte hun: «Er du klar over at alle kursene dine går på italiensk?». Jeg bekreftet det, men det er mulig svaret ville vært mer tvilende hvis hun
også hadde spurt om jeg trodde det kom til å gå bra.

Agnes Fauske

Jeg måtte selv finne et sted å bo. Det synes jeg var fint, for da kunne jeg titte etter et hyggelig kollektiv med mulighet for å møte lokale. Jeg opprettet en profil på easystanza.it og skrev at jeg var en utvekslingsstudent som søkte et sted å bo for et semester. Meldingene rant inn, fra familier som hadde et ledig rom, menn i 30/40-åra som antakelig hadde lyst på selskap, eller jeg fikk link til leiligheten som var til leie. Jeg ble lettet da ei jente sendte meg en lang melding hvor hun beskrev seg selv og de andre i kollektivet. Hun var amerikansk, hadde bodd i Firenze i 2-3 år, og jobbet i et magasin. Perfekt! – tenkte jeg. Det jeg ikke visste var at Firenze var stapp fullt av amerikanske studenter, og at de hadde et mildt sagt dårlig rykte blant Florentinerne. Men de jeg bodde med var superålreite. Siden de hadde bodd der en stund, kunne de vise meg rundt, ta meg med på eventer og spisesteder, og la meg møte venner av dem. Ettersom deres nettverk stort sett besto av amerikanere, australiere og briter fikk jeg jo også trent på engelsken min. Målet mitt var jo egentlig å praktisere italiensk, så det måtte jeg ordne på en mer kreativ måte (les: Tinder).

 

Det var mulig å endre fag i studieplanen min fram til november. Studieveilederen anbefalte meg å sjekke ut ulike emner ved å gå på forelesninger og se om jeg likte foreleser og opplegget for faget. Jeg sjekket ikke alltid detaljene rundt emnene like godt, og som fremmedspråklig ble det noen misforståelser. Dette resulterte blant annet i at jeg møtte opp på en masterforelesning for italienske andreårsstudenter. Vi var 12 stykker i klassen. Foreleser sendte rundt et ark hvor vi skulle skrive opp navn, hvor mange avlagte eksamener vi hadde i relevante fag og studieprogram. Deretter fikk vi utdelt en test for å se hva vi kunne fra før. Sosiologene og teoriene vi ble spurt om var såpass ukjente for meg, at jeg ved innsamling fikk lurt unna besvarelsen min.

Agnes Fauske2

Foto: Agnes Fauske

Under hele forelesningen satt jeg med en noe angstfylt og lattermild følelse da det gikk mer og mer opp for meg at jeg hadde gått feil. Jeg angret umiddelbart på at jeg hadde hilst og småpratet så hjertelig med de andre studentene før forelesningen startet. Etter en stund spurte jeg sidemannen om hvilket trinn denne forelesningen var for. Da han svarte at det var et fordypningsemne på andre året master, mumlet jeg noe som at «Å, ja, nei, jeg går jo førsteåret». Etter forelesningen gikk jeg til foreleser og ba henne stryke navnet mitt fra listen, kommenterte at det virket spennende, men at det nok var litt for avansert for mitt nivå. På vei ut kom en annen utvekslingsstudent bort til meg, men jeg forklarte leende at jeg hadde gått feil, ettersom jeg var bachelorstudent – og hun forstod godt at timeplanene var forvirrende.

 

Da jeg endelig hadde fått studieplanen min på plass viste det seg at jeg hadde valgt alle fag med samme klasse. Fagene var istituzioni di sociologia, storia della società contemporanea, stastistica og diritto di famiglia.  Å ha alt med samme klasse var en stor fordel for å bli kjent med lokale studenter. Når jeg tross alt tilbragte åtte timer, tre dager i uka med dem, var det å bli kjent så og si uunngåelig. Særlig når de lokale studentene var italienske. Og jeg var blid og norsk (hallo: reinsdyr, nordlys, fjorder OG skiskyting).

Det å bli kjent med lokale studenter skulle vise seg å bli ganske lett. Stilte jeg et spørsmål på trikken eller på lesesalen, spurte de meg om jeg ville utveksle mobilnummer, slik at vi kunne finne på noe til helgen – eller møtes til lunsj på universitetet. Dersom jeg trengte hjelp med et fag eller hadde problemer med å forstå noe måtte jeg bare si fra. Jeg ble til og med invitert hjem til en familie på søndagsbrunsj. I starten så de meg gå en del rundt alene, så de tenkte at her var det ei å inkludere. Hvis jeg satt alene i kaféen kom det ofte noen bort for å slå av en prat og utveksle kontaktinfo. Noen ga meg også tips om hva jeg burde se og hvor jeg burde dra i Firenze – og jeg måtte ikke nøle med å sende dem en melding dersom det var noe mer jeg lurte på.

 

Jeg var litt nervøs fordi det ikke var noen fadderuke eller andre tiltak for å bli kjent med andre studenter. Ja, bortsett fra leninistforeningen som hyppig delte ut flyere på campus. I et uoppmerksomt øyeblikk første skoledag ga jeg dem nummeret mitt før jeg tittet ned på flyeren. Dette førte til stadige oppringninger med forespørsel om jeg ville bli med på diverse demonstrasjoner.

 

Det var tydeligvis ikke nødvendig å jobbe aktivt for et sosialt miljø som vi har ved Blindern i form av faddergrupper og foreninger, da venner omtrent bare «veltet» inn.

Agnes Fauske6

Foto: Agnes Fauske

Foreleserne inkluderte meg ganske ofte i undervisningen ved å spørre meg i alles påhør hvordan det ene og det andre var i Norge. Noen oppfordret til å samarbeide med de internasjonale studentene i klassen (som i dette tilfellet bare var meg), siden det kunne gi dem et bredere perspektiv og mulighet til å lære. Etter disse forelesningene spurte folk meg om jeg var quella norvegese (hu norske) – og da var samtalen i gang.

 

På campus var det litt ulike lesesaler. I starten, da jeg ennå ikke kjente så mange, satt jeg som regel på biblioteket – lesesalen som lignet mest på den her hjemme. Det var stille og folk jobbet med sitt. Noen lokale hadde fortalt meg at hvis jeg ville bli kjent med nye folk måtte jeg gå på lesesalen istedenfor biblioteket – der var det sosialt. Lesesalen hadde to etasjer, der den øverste etasjen var aller mest sosial og hadde en veranda som muliggjorde røykepauser. Omtalen av lesesalen, samt et glimt av dem som stod på verandaen og røyket, ga meg følelsen av at «kulhetsfaktoren» i andreetasje var skyhøy – så jeg holdt meg lenge til biblioteket. Senere, da jeg i selskap med noen klassevenninner gikk dit for å jobbe med et gruppeprosjekt, så jeg at det slett ikke var så «skummelt» der oppe, og det ble her jeg faktisk konsentrerte meg best.

 

Undervisningen var som en samtale mellom elevene og foreleser, og formen var svært uformell og fri, løsrevet fra powerpointer. Til tross for dette brukte elevene formell tiltale overfor foreleser og kalte dem for Professore eller Professoressa. De var ikke på fornavn, slik (jeg håper) vi er her hjemme. Midt i forelesningene kunne folk reise seg opp og gå ut, for å gå på do eller kjøpe kaffe. Studentene snakket seg imellom og stilte hyppig spørsmål til foreleser dersom det var noe de ikke forstod. De var interaktive og ingen rakk opp hånden før de sa noe til tross for at vi var rundt 70 stykker i klasserommet. Fra Blindern er jeg vant med at studenter sjelden er så snakkesalige under forelesningene. Ofte slo foreleser opp pensumteksten på storskjerm, leste høyt fra tekstene og forklarte de ulike passasjene. Studentene var veldig engasjerte, noe som resulterte i 100-200 meldinger daglig i (den vanvittig aktive) WhatsApp-gruppen til klassen min.

Agnes Fauske5

Foto: Agnes Fauske

I kvarterspausene mellom forelesninger gikk så å si alle ut for å røyke. Så da de spurte om jeg ble med ut, gjorde jeg jo det. At jeg ikke røyket, var ikke noe problem. Jeg var jo norsk og derfor litt rar. Jeg hadde jo tross alt gått på ski på vei til barneskolen av og til – og spist reinsdyr. Verre var det at jeg drakk cappuccino på ettermiddagen (hallo, det er jo frokost!). Eller den gangen jeg drakk kaffe SAMTIDIG som jeg spiste en couscous-salat.

 

Første gang jeg var i kantina tenkte jeg «her er det fullt» og gikk. Det var jo ikke et ledig bord og køen var lang. Den første måneden var lunsjen derfor preget av baguetter. Etter at jeg ble kjent med de andre i klassen og skulle spise med dem, forstod jeg at det slett ikke var fullt. Man satte seg bare veldig tett. Dessuten satt ikke folk lenger enn til de hadde spist opp sine primi og secondi piatti, frukt og yoghurt til den nette sum av 4 euro.

 

Som italienere flest (etter min antagelse) var også mine medstudenter veldig interessert i mat. Nesten alle jeg møtte spurte meg om hva vi spiste i Norge, hva jeg syntes om italiensk mat – og kaffe. At vi spiste så mye brød var merkelig. Og reinsdyr hørtes godt ut – med litt overbevisning fra min side. De var veldig nysgjerrig på norsk natur og naturfenomener. Til slutt ville hele klassen ta turen til Norge – om ikke flytte opp hit. Overraskende mange av dem jeg møtte var også veldig interessert i norsk elektronika. Mange spurte meg hva vi holdt på med her oppe, siden det var så mørkt og kaldt. Jeg sa vi var mye innendørs, i motsetning til italienerne som er så mye som mulig ute. Veldig mange spurte meg også om jeg savnet foreldrene mine. De bodde tross alt hjemme fortsatt, og trodde jeg også gjorde det når jeg var i Norge. Det er jo slik studenter flest gjør det i Italia med mindre de studerer langt hjemmefra.

 

Omsider kom tiden for eksamener. Vi begynte mykt i desember med et gruppeframlegg om den sicilianske mafiaen – Cosa Nostra. Mine medstudenter satt spent og fulgte med da det ble min tur til å nervøst fremføre mitt arbeid. Underveis viste de oppmuntrende tomler opp og smilte. Da jeg var ferdig avbrøt foreleseren oss og ba klassen gi meg en applaus for min italiensk. Der var eksamensperioden i gang.

 

Eksamenene skulle for min del avlegges i januar. Også eksamenene var overraskende uformelle for meg som er vant til streng tidsplan og aldrende eksamensvakter. I Firenze kom gjerne eksaminator 30 minutter for sent til eksamen – og vi begynte jo ikke før han eller hun kom. Var studenter sent ute, gjorde ikke det noe heller. Det samme gjaldt om man ikke fikk meldt seg opp i tide, det var bare å møte opp så kunne administrasjonen ordne dette i ettertid. Det viktige var jo hva man kunne. Fristen for oppmelding ved Universitetet i Firenze var tross alt tre dager før eksamensdato. Ganske ulikt fra de strenge fristene ved oppmelding til fag og eksamener tidlig i semesteret ved UiO.

Agnes Fauske3

Foto: Agnes Fauske

Muntlige eksamener foregikk foran hele klassen. Man gikk opp til kateteret, satte seg på en stol og eksaminator stilte spørsmål. Jeg var som vanlig ute i god tid, nordkvinne som jeg er, og meldt meg opp først. Dermed ble jeg også førstemann ut. Mens jeg ble eksaminert satt de andre i salen og leste notater eller hørte på eksaminasjonen. Da jeg var ferdig ga eksaminator meg umiddelbart karakteren foran resten av klassen. Denne kunne jeg avvise eller akseptere, og når man hadde gjort det kunne man dra hjem. Jeg aksepterte mine, og ved siste eksamen vinket jeg farvel til og klemte mine nå tidligere klassekamerater.

 

Til slutt vil jeg komme til det som kanskje er poenget med denne teksten: Hvorfor dra på utveksling? Jeg har prøvd å få fram at det både er morsomt og lærerikt å ta et semester i utlandet. Jeg har opplevd og lært mye, både om språk, kultur og eget fagfelt fra et litt annet perspektiv enn det vi har i Oslo. I tillegg har jeg tatt del i et annet undervisningsopplegg og forelesningsstil, og møtt utrolig mange hyggelige mennesker. Det var også fint å få et avbrekk fra hverdagen på Blindern og komme tilbake med både mer motivasjon og ny energi for å ta fatt på videre studier. For å få et bedre språkutbytte vil jeg anbefale å ta språkkurs som tilbys gjennom Erasmus+ og universitetet. Der er det også mulighet for å bli kjent med andre internasjonale studenter. For meg var det en stor fordel at jeg kunne litt italiensk på forhånd både for å bli kjent med lokale studenter, for å henge med i forelesningene og for å takle muntlige framlegg og eksamener.