Sosiale medier – en teaterscene?

I de sosiale medier virker det ofte som at livet er helt perfekt. Men er livet virkelig slik, eller er det bare en maske?

Sosiale medier får stadig større rolle i livene våre.  Menneskene som fremstilles er ikke bare pene, men også livene deres fremstår som perfekte; det vil si husene deres er perfekte, de er aktive på treningssenter og legger ut bilder av de mest delikate og sunne måltider. Deretter blir man kanskje sittende selv og lure på hvorfor eget liv ikke er slik som det «de andre» fremstiller i sosiale medier. Men er alle andre virkelig så perfekte? Videre i artikkelen vil jeg forsøke å fremstille sosiale medier i lys av Erving Goffmans teori om dramaturgisk selvrepresentasjon.

 

Se og bli sett

På sosiale medier har man en unik mulighet til å nå ut til mange mennesker, kun ved hjelp av få tastetrykk. De sosiale mediene kommer i ulike former, og med ulike funksjoner, men det de alle har til felles er at man kan dele det man ønsker med verden. Ved hjelp av «liker»-knapper og kommentarer kan andre vurdere en, og gi positive eller negative tilbakemeldinger. Dermed vil man også føle at man blir sett og analysert, og kanskje gi uttrykk for det man ønsker at andre skal se, mens man skjuler de sidene ved seg selv som man tror at andre vil se ned på eller ikke like.

 

Dramaturgisk selvrepresentasjon

I følge Goffman bedriver vi en form for dramaturgisk selvrepresentasjon i sosiale situasjoner. Goffman bruker begreper hentet fra teateret, slik som «roller», «frontstage», «backstage» og «publikum» for å beskrive hvordan vi iscenesetter oss selv og andre i sosiale situasjoner. Gjennom å spille ulike roller oppnår vi altså en form for bevisst inntrykksstyring, ved å gi andre det inntrykket av oss som vi helst ønsker. Begrepsparet frontstage og backstage betegner skillet mellom området hvor rolleutøvelsen foregår, og stedet hvor man slapper av og forbereder fremføringen. Disse kan være adskilt i tid og/eller rom, og backstage vil være et sted eller en tid hvor man kan ta av seg masken og slippe å spille rollen. Det kan også være flere skuespillere som opptrer på lag, og dermed befinner seg backstage samtidig, slik som for eksempel en familie. Frontstage vil derimot være «scenen» hvor opptredenen foregår, stedet hvor man gjennom kroppsspråk, holdninger, verbale uttrykk og fremtreden spiller rollen man ønsker.

Siw Ellen Lien Rysstad-2

Foto: Karoline Aakenes

 

Sosiale medier med masken på

Sosiale medier kan også sees på som en scene, hvor alle tar på seg ulike roller som de spiller for publikum. Ved å iscenesette seg selv og å fremheve bestemte egenskaper ved en selv, samt dekke over eller skjule de egenskapene man ikke ønsker at andre skal se, skaper man et bilde av egen person som ikke nødvendigvis er i samsvar med virkeligheten. I frontstage-området, altså på de sosiale mediene vil personen spille sitt skuespill. I backstage-området forbereder man opptredenen ved hjelp av sminke, styling eller klær. Men man kan også forberede andre ting; huset kan ryddes før man tar et pent bilde av interiøret, vennene kan beordres til å smile, eller kommentarene og tekstene kan tenkes gjennom, planlegges og omskrives før de blir lagt ut. Hundre selfies kan tas før man bestemmer seg for det ene bildet, som man pynter på med redigeringer og filtre. Så legges bildet eller kommentaren ut, og man er frontstage hvor hele verden kan se en. Hva man ønsker å oppnå med opptredenen kan være flere ting; noen jakter evig på «likes», noen ønsker at kun de nærmeste vennene skal se hva de poster, andre vil påvirke andre eller ytre sine egne meninger. Uansett vil man fremstille en selv på en bestemt måte og ta på seg en maske, enten det er som sunnhetsfanatiker, treningsentusiast, sivilpolitiker, fotomodell eller offer for samfunnets urettferdighet.

 

Diskrepans

Det er ingenting i veien med å ta på seg en maske når man opptrer i sosiale medier, og ingenting i veien med å ønske å fremstå på en viss måte. Det som derimot kan være vanskeligere er hvorledes publikum mottar budskapet. Vi fremstiller oss alle på våre egne måter i sosiale medier og er klar over at vi spiller en rolle. Dette kaller Goffman for «rolledistanse». Men selv om vi har en bevissthet overfor egen rolle, betyr ikke det at vi er like klar over at andre også spiller roller. Problemer kan oppstå når vi selv, som er klar over egen rolle, ikke oppdager diskrepansen mellom virkeligheten og det bildet som andre danner av seg selv gjennom sosiale medier. Da kan det oppstå en illusjon om at «alle andre» er perfekte, mens man selv ikke er det – og dermed en urealistisk oppfatning av hvordan verden er. Derfor er det viktig å være bevisst det faktum at selv om et bilde kan si mer enn tusen ord, vil det alltid ligge en annerledes sannhet på den andre siden av skjermen.