Å bli ufrivillig romanfigur

Karl Ove Knausgård sin utlevering av eget og andres privatliv har blitt hyllet, men samtidig sterkt kritisert. Hvorfor skaper dette så sterke reaksjoner, og hvordan oppleves det for de som har blitt til romanfigurer i bøkene hans? 

Ved første øyekast så virker personen Karl Ove Knausgård som en eneste stor motsetning. Han er ekstremt usikker og selvbevisst, på grensen til det selvutslettende. Han har et stort ønske om å skrive stor litteratur, og syntes aldri det han selv har gjort er bra nok. Selv om han er ekstremt selvbevisst og hele tiden påpasselig med hvordan han oppfattes i virkeligheten, så har han lagt det hele fra seg i forsøket på å bli en stor kunstner. Han har tatt en avgjørelse om å sette kunsten over egen usikkerhet og frykt for ikke å bli likt.

Foto: André Løyning

Foto: André Løyning

I tiden etter Min kamp-bøkene har flere av menneskene som har blitt portrettert stått frem med sine reaksjoner. De har skrevet om følelsen av å bli utlevert mot sin vilje, og om det å føle seg maktesløse på grunn av Knausgård sitt kompromissløse valg. Jeg skal se litt nærmere på to av jentene som sto frem etter Min Kamp 5, og hva de opplevde som mest problematisk.

Det er også spennende å se Knausgård i sammenheng med sin egen samtid. Han har på mange måter vært en foregangsperson når det gjelder eksplisitte personlige romaner, men samtidig er det kanskje mulig å se på Knausgård som et produkt av egen samtid.

Teoretiske perspektiver på privatlivet 

I 1977 skrev Richard Sennet boka Intimitetstyranniet der han skrev om hvordan skillet mellom det private og offentlige viskes mer og mer ut. I 2013 ble han intervjuet av Morgenbladet angående dette i konteksten sosiale medier. I Morgenbladet gjentar han noen argumenter fra Intimitetstyranniet, og det er blant annet at det er den personlige og intime domener blir sterkere og sterkere, men at den upersonlige blir svekket. Han definerer også privatliv ved at det er en del ting ved oss som vi ønsker å holde for oss selv.

Når man er på temaer som utlevering og privatliv er det naturlig å se til den amerikanske sosiologen Erving Goffman. I følge Goffman handler mennesker innenfor to områder, frontstage og backstage. Frontstage er den polerte delen av oss selv som vi velger å vise til andre, mens backstage-området omtaler Goffman som stedet der inntrykk og falske forestillinger åpent bygges opp. Backstage-området er et sted der man kan gi slipp på fasaden og falle ut av de mange rollene man spiller i dagliglivet. Backstage-området er annerledes fra frontstage ved at det kan virke noe friere, også fordi det er mer begrenset hvem man viser seg for når man er backstage. Siden Knausgård skriver mer eller mindre fritt om sitt eget liv og sine egne tanker slipper han oss inn på backstageområdet sitt. Han skriver om hendelser som skjedde for flere tiår siden, Min Kamp 5 er plassert i årene rundt 1989, og jentene fra den boken sier noe om hvordan det er å bli konfrontert med fortiden og personlige relasjoner man har lagt bak seg.

Jentene bak romanfigurene

Den kritikken som har fått mest plass i ettertid av Min kamp-bøkene er det som omhandler utlevering. Knausgård har skrevet en bok om seg selv og sin historie. Dette har ført til at flere enn han selv har blitt utlevert. Jeg har tatt en titt på hvordan to av jentene fra bøkene hans har opplevd det å få privatlivet utlevert på denne måten. «Gunvor» som var Knausgård sin kjæreste i over fire år, under studietiden hans i Bergen, og «Ingvild», som han var forelsket, eller nærmest besatt av, også i Bergen. Begge jentene har blitt anonymisert med navn, men ettersom det var et ganske tett miljø i Bergen på denne tiden, er det lett for de som som kjente dem å forstå hvem de er. Begge jentene er intervjuet av Bergens Tidene i artikkelen «Kvinnelig oppgjer med Knausgårds metode» fra 2010. De har reagert sterkt, og negativt på Min Kamp-bøkene. Et av tingene de har problemer med er at de har blitt skissert feilaktig i følge dem selv. Gunvor skriver at hun føler seg skissert endimensjonalt, og at både henne som person og forholdet deres er kraftig simplifisert. Ingvild reagerer også på fremstillingen, men først og fremst på valget han har tatt om å utlevere mennesker på denne måten. I tillegg til dette er det et stort fellestrekk i kritikken fra Ingvild og Gunvor, og det er at dette har skjedd mot deres vilje. De har ikke vært i en posisjon der de kan velge, og råde over sin egen historie.

Så uansett om man kaller det for privatliv eller backstage-område, gjelder det at det er deler av livet vårt som ikke skal vises til andre enn de som er i den sfæren. Men med en gang de ikke holdes for oss selv, så er de ikke private lenger, og da viskes grensene ut. Det kan argumenteres for at det er en generell effekt i samfunnet av dette, og oppmerksomheten rundt Knausgård kan vise at dette er noe mange har sterke meninger om.

Karl Ove Knausgård tok et valg om å gi ut 6 selvbiografiske romaner, og det har gått utover langt flere enn han selv. Det som står igjen i kritikken er at absolutt alle føler seg urettferdig behandlet. Det virker som det er en korrelasjon der de som står Knausgård nærmest også er de som gir den mildeste kritikken. Det er en konflikt mellom det moralske aspektet og den kunstneriske friheten. Å holde teksten helt autentisk hadde vært umulig, hvis han samtidig skulle gjort alle fornøyde. Spørsmålet er hvorvidt det moralske er viktigere enn kunsten, og i Knausgård sitt tilfelle virker det som svaret på det er nei.