En sosiologi for klimaendringens tid

Skal sosiologien holde seg relevant i vårt århundre, må den ta klima- og miljøproblematikk på alvor.

Det er en kjensgjerning at menneskers livsstil i den utviklede delen av verden fører til enorme økologiske problemer. Verdens biologiske mangfold er tilnærmet halvert i løpet av de siste 40 årene.  Moderne industri har nå endret jordkloden i så stor grad at forskere kaller vår tid for «menneskehetens tidsalder».  Mens biologer og geologer tematiserer samtiden med begreper som Antropocen, Den sjette utryddelsen og Ny-Pangea, er sosiologer tilsynelatende blinde for vår tids viktigste sak. Isteden diskuteres de samme temaene som alltid, som kjønn og klasse, med den samme utrettelige entusiasmen som alltid. I løpet av mine fire år som sosiologistudent ved UiO, har jeg så godt som aldri hørt en foreleser eller seminarleder drøfte samfunnsutfordringer knyttet til klima- og miljøproblemer.

De første sosiologene utviste et skarpt blikk for forståelsen av samfunnsendringer. Georg Simmel var eksempelvis opptatt av pengenes rolle, og viste blant annet til deres universalistiske karakter. I en verden av ulike mennesker fikk vi plutselig et byttemiddel som betydde det samme for alle. Ifølge Simmel muliggjorde pengene derfor samarbeid mellom ulike folk, på like vilkår. Men nettopp grunnet pengenes uniformitet, kunne de overføre denne egenskapen også på objekter, med det resultat at pengeverdi ble deres eneste vurderingsgrunnlag. Eksempelet illustrerer sosiologiens enestående evne til å analysere størrelser som endring og ambivalens. Men også sosiale og kulturelle praksiser, samt deres begrensninger i tid og rom, er sentrale temaer faget har bidratt betydningsfullt til forståelse av. I lys av dette er det forbløffende å bevitne hvor tause sosiologer er når det kommer til vår tids klima- og miljøproblemer. FNs klimapanel er mellom 95 og 100 prosent sikre på at klimaendringene skyldes menneskelig aktivitet (IPCC, 2014). Dersom faget vårt skal henge med i tiden, trenger vi sosiologer som problematiserer de sosiale årsakene, og de sosiale konsekvensene av det som er menneskehetens størs
te utfordring noensinne.

13705335_10153694075157452_1040265478_n

Illustrasjon: Anniken Soland

For det er ikke slik at miljøproblemer kun er isolerte naturfenomener. Problemene henger nøye sammen med livsstil og sosiale praksiser. Ta for eksempel et klassisk sosiologisk tema som ulikhet. Strukturer av sosial ulikhet blir mer, ikke mindre synlige, dersom faget i større grad studerer endringer knyttet til klima og miljø. Globale mønstre av ulikhet sammenfaller nemlig i høy grad med miljøproblemenes årsaker og konsekvenser (Leichenko & O’Brien, 2008). Klimaforskere spår at tørke, flom og tsunamier vil ramme det fattige, globale sør hardere enn det rike nord. Vekstsesongen sør for Sahara er allerede drastisk forkortet. Minst 200 millioner mennesker vil ifølge FN, flykte fra sine hjemsteder som følge av klimaendringer dette århundret (Dasgupta et al., 2014). Sosiologer liker vanligvis å forske på temaer som migrasjon og kontroll av migranter, samt velferdsstatens utfordringer. Problematikken som knyttes til disse vil bare bli mer dramatiske som følge av globale miljøendringer. Prognosene er bekymringsverdige også i lys av dagens flyktningkrise og dens følger, som for eksempel økende motsand mot innvandring i Norge og resten av Europa.

Følgene av miljøproblemer forsterker altså mønstre av global ulikhet. Selv dersom endringene skulle ramme likt, er det ingen tvil om hvilke land som har mest ressurser til å tilpasse seg, og begrense de negative effektene av for eksempel stigende havnivå. Mange aspekter ved vår levestandard avhenger dessuten av fattige lands naturressurser. Konkrete eksempler finnes det mange av, fra regnskog som hugges ned for å utvinne palmeolje, som senere brukes i våre matvarer, til mobiltelefonene og datamaskinene våre, som inneholder mineraler utvunnet under tvilsomme omstendigheter.

Samtidsdiagnostisk naturvitenskap

Den nobelprisvinnende, nederlandske kjemikeren Paul Crutzen påsto i 2002 at mennesker har endret jorden i så stor utstrekning, at den nå befinner seg i en ny geologisk periode. Crutzen døpte perioden Antropocen. Hans påstand er at mennesker på grunn av sitt høye aktivitetsnivå, har blitt en global geofysisk styrke. Vi utfordrer således naturens eget monopol på å opptre som premissleverandør for planetens utvikling. For eksempel viser han til hvordan den økte sammensetningen av co2 i atmosfæren skaper global oppvarming, havforsuring, og stigende havnivå. Videre har mennesker gjennom utnyttelse av ferskvannsressurser endret planetens vannkretsløp. Et annet argument går ut på menneskers overutnyttelse av fiskestammer og dyrepopulasjoner (Crutzen, 2002). Sistnevnte er også en viktig forklaring på fenomenet som ofte refereres til som Den sjette utryddelsen. Elizabeth Kolbert vant Pulitzer-prisen for sin bok med samme tittel i 2015. I boken viser hun hvordan mennesker i løpet av de siste 200 år har gjort seg skyldige i den sjette av de store biologiske masseutryddelser i planetens historie. Den forrige fant sted for 66 millioner år siden, og utryddet blant andre dinosaurene. Forklaringene på den sjette utryddelsen er mange. En sentral årsak har av biologer fått navnet Ny-Pangea. Hyppig kommunikasjon mellom ulike verdensdeler gjennom handel, samt biologisk eksperimentering fører til at verdens biota er i ferd med å bli én og samme suppe. Fra å ha utviklet seg på separate kontinenter over millioner av år, blandes nå ulike arter som er tilpasset ulike forhold og ulike naturlige motstandere, gjennom en menneskets reversering av evolusjonens logikk (Kolbert, 2015), (McKinney, 2003).

Felles for Den sjette utryddelsen, Ny-Pangea og Antropocen, er at de alle setter ord på kritiske tendenser ved samtiden. De beskriver miljørelaterte konsekvenser av vår tids økonomi, kommunikasjon, kulturelle normer og verdier. Sosiale praksiser som vi alle er en del av, har nemlig ikke bare sosiale følger. Vi etterlater spor i naturen som kommer til å eksistere i lang tid fremover. Når mennesker forsøker å forme sin egen virkelighet, former vi også den økologiske virkeligheten. Fakta om naturvitenskapelige fenomener skal selvfølgelig studeres av naturvitere selv. Det burde imidlertid ikke være særlig vanskelig å få øynene opp for hvordan disse størrelsene henger sammen, og påvirker hverandre. Miljøproblemene har nemlig både sosiale årsaker og sosiale konsekvenser. Sistnevnte vil i fremtiden bli en stadig viktigere økonomisk, politisk og sosial faktor.

Beck og risiko

Den nå avdøde sosiologen Ulrich Beck er en av få sosiologer som har tematisert de økologiske konsekvensene av det moderne prosjektet. Mens Simmel fant en kilde til universalisme i penger, fant Beck det i miljøproblemer. Fordi vi alle, fattig som rik, er avhengige av ren mat, rent vann og frisk luft, er det i alles interesse å verne om naturen. Selv om vi vet at for eksempel global oppvarming kan ramme skjevt, hadde Beck et poeng. Naturens uforutsigbare «lynne» respekterer ikke landegrenser. Kjernen i hans teori var at vår tid preges av økologiske risikoer. Risikoene er baksiden av medaljen i et ellers ganske vellykket industrialisert og modernisert samfunn. De er direkte konsekvenser av tidstypiske fenomener som industrialisert matproduksjon og energiproduksjon. På den ene side er disse samfunnenes innbyggere ikke lenger sultne og kalde. På den annen side fører risikoene til kollektiv angst. Frykt for uren luft, hull i ozonlaget, drivhusgasser, radioaktivitet, samt gift i mat og drikkevann, var blant eksemplene han trakk frem (Beck, 1997).

Hvorfor diskuteres ikke Becks bidrag oftere? Mye har skjedd i løpet av de nesten 30 årene som har gått siden han utga sin bok om risikosamfunnet. Likevel kan ikke problemene han beskrev sies å ha blitt mindre. Bare i Norge ser vi stadig medieoppslag om økologiske komplikasjoner knyttet til for eksempel matproduksjon og industri. Oppdrettsnæringen får skylden for nærmest å ha utryddet villaksen. Norskprodusert kyllingkjøtt inneholder ifølge veterinærinstituttet antibiotikaresistente bakterier i 7 av 10 tilfeller. I tillegg kommer debatten rundt oljeboring på norsk sokkel, og da spesielt risikoen knyttet til åpning av nye områder som Lofoten, Vesterålen og Senja. Debatten om gruveavfall i Førdefjorden er et annet aktuelt eksempel. Hvor stor belastning skal vi tillate på vårt naturlige miljø, for å kunne sikre fortsatt økonomisk vekst? Og har vi et moralsk ansvar overfor naturen?

Håp for sosiologien?

I sosiologien har det eksistert en motvilje mot å implementere kunnskap fra naturvitenskapen i faget. Ny innsikt i menneskeheten, og vårt økologiske fotavtrykk, kan imidlertid fortelle oss noe om fortiden, nåtiden og fremtiden. Det enten sosiologien velger å ta det på alvor eller ikke. Kunnskap om forholdet mellom mennesker og deres omgivelser vil med tiden bli stadig viktigere. Ikke bare fordi den moderne ressurskrevende måten å leve på skaper enorme økologiske problemer, som sannsynligvis vil ramme fremtidens generasjoner hardt, men fordi forståelsen av menneskets rolle i naturen stadig er i utvikling. Et spørsmål som bør stilles i kjølvannet av dette, er for eksempel hvorvidt innsikten om menneskets rolle som planetens og dyrenes verste fiende, får sosiale og politiske konsekvenser. Miljøpartiet De Grønne skapte politisk historie når de ved kommunevalget i 2015 fikk 4,2 prosent av stemmene på landsbasis. I Paris i desember 2015 inngikk ledere for 186 land en historisk avtale, med gjensidige forpliktelser om å gjennomføre utslippskutt. EU vedtok nylig et nytt direktiv som åpner for at enkeltland i EØS kan forby produksjon av mat med genmanipulerte organismer. Mer kunne vært nevnt. Det finnes en rekke eksempler på at økologiske spørsmål blir viktigere og viktigere politisk, både nasjonalt og internasjonalt.

Å skape et bærekraftig verdenssamfunn er sannsynligvis ikke bare vår tids, men hele menneskets histories mest dramatiske og altoverskyggende bekymring. Sosiologien må foreta en virkelighetsorientering, og tenke over hvordan den skal gi sitt bidrag.