Det er ikke deg, det er universitetet

«I awakened from my trance state and was stunned to find the world I was living in, the world of the present, was no longer a world open to love. And I noticed that all around me I heard testimony that lovelessness had become the order of the day…» (bell hooks 2001) 

I boken All About Love skriver forfatteren bell hooks at man må forstå ordet kjærlighet som et verb, ikke som et substantiv. Kjærlighet er noe man gjør. Hun mener de fleste av oss lever i en tilstand av «kjærlighetsløshet», fordi de fleste ikke vet hva kjærlighet er og hvordan man bør praktisere det. Ifølge hooks er et liv uten kjærlighet ikke verdt å leve. Hva da med studentlivet? Er det et liv verdt å leve?

Andrea Rygh2

Illustrasjon: Simen Østad

Studenthelsen

Ifølge undersøkelsen SHoT (Studentenes helse- og trivselsundersøkelse) fra 2014 rapporterer hver 5. student (19 %) alvorlige psykiske symptomplager. Forekomsten skal være «dobbelt så høy blant studentene som i normalbefolkningen i samme aldersgruppe, og dobbelt så høy blant kvinner enn menn.» De psykiske plagene har også økt blant begge kjønn fra 2010 med 24 % blant kvinnelige studenter og 12 % blant menn.

Om man sliter psykisk under studietiden oppmuntres man til å oppsøke studentpsykolog eller å få rådgivning. At det finnes et etablert tilbud om stressmestringskurs tyder på at det nærmest forventes at studenter sliter med stress. På universiteter i USA og England har man startet med såkalte «puppy rooms» der studenter får tilgang til kos med hunder for å minske stressnivået i forbindelse med eksamen.

Tilsvarende tiltak skal også ha blitt iverksatt ved UiB, NTNU og UiO. Dette virker for all del som et hyggelig tiltak, men det blir problematisk når fokuset er på symptomene og ikke årsaken til at studenter opplever stress. Å individualisere problemet synes å være den vanlige innfallsvinkelen, der spørsmålet om hvorfor studenter sliter ofte knyttes til individuelle personligheter. «Flink pike»-syndromet blir brukt som forklaring på hvorfor noen personer blir utbrent, det er perfeksjonisten som legger for stort press på seg selv. Strukturelle perspektiver rundt psykisk helse blir dermed underrepresentert.

At forekomsten av rapporterte psykiske symptomplager er dobbelt så høy blant studenter som i normalbefolkningen kan være en indikasjon på at det er noe ved studiesituasjonen som påvirker den psykiske helsen negativt.

Høyere utdannelse er som kjent ikke lenger for de få, men har nærmest blitt en obligatorisk allmennutdannelse (eller et oppholdssted for arbeidsløse om man så vil). Studerer vi fordi vi har lyst? Eller fordi vi opplever at vi må? Og passer egentlig studiestituasjonen for alle?

Når så mange som 70 % av ungdomskullene i Norge går på universitet eller høyskole kan man tenke seg at det finnes en stor variasjon i personligheter blant dem. SHoT viser til at psykisk helse og personlighet kan ha en sammenheng for hvor godt man klarer seg under studiene. Rapporten forteller at «lav grad av stabilitet i personligheten er en sentral forklaringsvariabel for psykiske symptomplager». Om personlighet spiller inn på hvor «godt» du passer inn på universitetet og i dets rammer, burde ikke da rammene forandres for å passe flere ulike personlighetstyper?

Politisk deprimerte kids 

Det er mulig at også større samfunnsperspektiver spiller inn på hvordan unge har det i dag. I en kronikk i Ny Tid knytter Arne Johan Vetlesen unges nedsatte psykiske helse overraskende nok sammen med dagens klimakriser. Hen mener vi bør se disse to destruktive tendensene i lys av hverandre, for eksempel unges selvskading og hvordan vi som samfunn skader miljøet. Dårlige framtidsutsikter på flere ulike områder kan skape en følelse av maktløshet og kollektiv depresjon, eller økosorg som Vetlesen skriver, og da kan selvskading kanskje fremstå som noe man har kontroll over i en ellers ukontrollerbar verden?

På arbeidsmarkedet ser det heller ikke lyst ut for kommende generasjoner av unge nyutdannede. I et samfunn der arbeidet definerer din sosiale status og muligheter, vil en bevissthet rundt at arbeidsmarkedet blir hardere og at utdanninger blir mer omfattende og krevende kunne bidra til en følelse av håpløshet. Arbeidsløsheten stiger, mest sannsynlig vil vi få enda høyere arbeidsløshet og større konkurranse på arbeidsmarkedet framover. Politikeres kollektive svar lyder «det må skapes flere jobber», et mantra som Erna Solberg løftet fram i sin nyttårstale for 2016. Den svenske sosiologen Roland Paulsen  mener at det å skape flere jobber er en absurd tanke. Hvorfor skal man egentlig skape flere jobber? Mange vil hevde at arbeid er det som skaper mening i livene våre, men hvilken meningen har lønnsarbeidet når det ikke skapes ut ifra reelle behov? Når arbeidet fremstår som meningsløst? I Paulsens arbeidskritikk fremheves viktigheten av å utvikle nye perspektiver på arbeidet, og utfordre det arbeidssentrerte samfunnet. Når utviklingen går dit hen at effektiviseringen skaper mindre behov for arbeidskraft bør løsningen på dette problemet bli at vi jobber mindre eller at vi tjener mer. Effektivisering av arbeidet er vår fortjeneste, hvorfor skal vi da ikke ha mer fritid eller høyere lønninger? Paulsens peker på en fundamental urettferdighet knyttet til arbeidet vi gjør. Han sier i et intervju i  den svenske avisen ETC at mellom 1976 og 1996 hadde man i Sverige en produktivitetsvekst på 70 %, men at man verken har fått arbeidstiden forkortet eller høyere lønninger. Pengene går isteden til kapitaleiere, noe som medvirker til stadig økende økonomiske forskjeller. Og ifølge bistandsorganisasjonen Oxfam eier den rikeste prosenten i verden nå mer enn resten av verden sammenlagt.

Studenter bør forme universitetet, 

På universitetene legger studenter en slagplan for den fremtidige karrieren,  de søker seg til studier der det finnes gode jobbutsikter og velger temaer for masteroppgaver med tanke på behov på arbeidsmarkedet. Studentene studerer for seg selv, for å sikre sin egen framtid, sin private økonomi. Tanker om samfunnet som et kollektivt prosjekt vi må forme sammen synes å komme i andre rekke. Arbeidsideologien i samfunnet former universitetsstrukturene og bidrar kanskje til å svekke universitetets potensiale.

Hvordan kan universitetet være en katalysator for å forandre samfunnet? Studenter har tross alt en kamp å føre som angår dem selv med stigende arbeidsløshet og økonomiske utfordringer i sikte. Hvordan kan studenter samle sine kollektive krefter? Ifølge Knut Kjeldstadli er løsningen på de dystre framtidsutsiktene på arbeidsmarkedet og den rådende kapitalistiske ideologien vi lever under å fagorganisere oss. Han skriver i en artikkel på Radikal Portal at det er gjennom fagorganisasjonene studentene kan få større innflytelse på sine forhold. Kanskje er en fagorganiserings-renessanse løsningen på å forandre universitetet og samfunnet generelt?

Vi må protestere mot urimelige krav på individets kapasitet og gi tid til meningsfulle kollektive mål samtidig som individets frihet og helse ivaretas. Både i studiene og i arbeidslivet bør vi reagere mot kravene vi pålegges når dette oppleves plagsomt og påvirker livskvaliteten vår. Det burde streikes mot uforsvarlig effektivisering og innstramninger. Når vi ikke heller får ta del av effektiviseringens goder er det bare ren dumhet å fortsette.

At flere sliter psykisk bør oppfattes som et samfunnsproblem og det bør bli et samfunnsprosjekt å forstå og endre denne tendensen, et kollektivt ansvar. Ikke fordi vi må «få folk i arbeid», men fordi vi bryr oss om å ha det bra. bell hooks sier at kjærlighet er å nære og vise omsorg for hverandre og seg selv. Det gjør livet verdt å leve.