Den våte drømmen om landet…

…eller det urbanes romantisering av det rurale


Motsetningen by og land er gjenstand for hat, men også lengsel. Dette innholdet byttes ut fortere enn noen gang, og det er vanskelig ikke å preges av medienes blankpolerte glansbilder.

SImen Østad2

 

For mange er ikke den urbane trangen etter det rurale noe nytt, det nye er heller at dette verdisettet favner så bredt i befolkningen. Naturen har lenge blitt sett på som en viktig «norsk verdi» og dette blir vi stadig oftere minnet på. Med en hverdag som i større grad polariseres med et skille mellom inne og ute, by og land, og teknologi og teknologifri har for eksempel norsk matproduksjon med firmaer som Tine og Gilde i spissen tatt for seg den norske bonden som idealtype, i alt de produserer av reklame. Han som står opp før alle andre, jobber med kroppen og sikrer resten av oss mat og drikke. En regelrett folkehelt. Bonden er ikke ren natur, men så nær vi i dag kan forestille oss at noen kan leve. Et par dager eller uker på fjellet uten teknologi hadde jo gått greit, men så skal man jo også tilbake til hverdagen. Typisk trekker denne typen reklame på antatte felles identitetstrekk i befolkningen, sentrert rundt vakre naturbilder og portretteringer av vakre mennesker, som kunne vært broren, kjæresten eller bestemoren din når de fremstår med så stor grad av intimitet gjennom TV-skjermen.

Skrur vi av TV-en og ser oss om har naturen fått en økende andel oppmerksomhet i media med stikkord klima. Kortreist mat i kolonialinspirerte nærbutikker uten plastembalasje, bedrifter som samler inn kaffegrut for å gjenvinne den i nye produkter og urban birøkting er bare noen av tingene som slås stort opp. Spørsmålet er om vi kan redde naturen i storbyen. Prosjektene har vært her hele tiden, men nå har urbanistene for alvor begynt å drømme om småbruk.

Grønne lunger

Et slikt prosjekt er guerilla gardening, som stammer fra 1970-tallet med det første dokumenterte tilfellet i New York. Et annet sted dette fenomenet har fått vokse relativt uforstyrret er i kunstnermiljøet i Berlin, hvor kunstnere gikk inn i ubrukt plass i storbyen og skapte urbane hager som av og til også inkluderte matproduksjon i liten skala. Ved å dyrke og plante i ubrukte områder de ikke selv eide, utnyttet de den ubrukte plassen på en helt ny måte. Okkupasjonen av andres eiendom var riktignok ulovlig, men mange så likevel initiativet som noe positivt, når det begynte å gro der det tidligere i beste fall hadde vært litt ugress. Tilfellet i New York utført av «Green Guerilla group» har i dag status som bypark og tas hånd om av frivillige. Altså har det ulovlige fått innpass og kulturell verdi.

I dag fremstår kanskje en annen form for aktivisme oftere i media her i Norge, da under stikkord klima. Skralling, hvor man henter ut spiselig mat fra søpla, har fått definisjonsmakt ved å overstyre butikkers kontroll over hva som er søppel og hva som er spiselig. Argumentene mot overproduksjon og -konsum suppleres med at det kan spe på studielånet, men dette tar en underordnet plass og trekkes ofte bare inn for å vise til en håndfast forandring. Noe mer konkret enn å redde verden. Trangen etter eventyret i naturen blir en trang til å bevare miljøet. Likevel kan det betegnes som en urban form for eventyr, når du står der og roter i søppelkasser og håper alle som har jobbet i butikken har gått hjem fra jobb.

På mange måter kan den urbane trangen etter det rurale fordeles mellom den delen av storbybefolkningen som lengter tilbake til noe de har vokst opp med og til de som har vokst opp uten å ha hatt naturen tett på. Formene utvikles, forandres og forskyves kanskje gjennom livsløpet og kan forsterkes eller glemmes i mer pressede perioder. Først kan storbyen for mange representere noe nytt og spennende før det kanskje endrer seg fordi man uansett innser at by og land ikke er så enkelt som det fremstilles i reklamefilmene om norsk jordbruk. Den enkleste måten å ta for seg forskjeller i oppvekst fra by og land er å skildre disse med eksempler eller historier, det er hvert fall nærliggende for meg å snakke om folk jeg kjenner.

bike

Illustrasjon: Simen Østad

Dyreliv 

Det er mer enn en urban myte at rotter ofte får i seg cannabis og blir høye. Det var trolig også tilfellet da to venner av meg fant en rotte løpende i sirkler på fortauet på vei hjem fra kino en høstkveld. Konklusjonen om at dette var et kjæledyr på rømmen ble trukket ut fra sinnstilstanden til rotta, samt at den ikke var så verst å se på. Veterinærhøyskolen sa over telefonen at de kunne komme innom med den, men med mindre de fant eieren var alternativene at de tok vare på den selv, eller avliving. De bekreftet også at den kunne være beruset og at dette var et temmelig vanlig fenomen på Grünerløkka. De to vennene klarte å fange den i en eske de fikk på Deli de Luca og tok den med seg hjem. Etterhvert tok den til seg både mat og drikke, som i følge veterinæren var et tegn på at den ikke var alvorlig skadet. Mens de satt der med rotteesken mellom seg og debatterte hva de skulle gjøre når rotta hadde fått den behandlingen den trengte, fikk de endelig tak i en venn som var eier av en rotte på telefonen. Da hun kom inn i leiligheten var det første hun bidro med å avkrefte kjæledyrteorien. Den rusa rotta de hadde matet med ris og vann var en helt vanlig brunrotte. Tacorotta var et møte mellom naturen og menneskene, og etter avrusningen i kollektivet på Grünerløkka lever den trolig et ganske greit liv i en mørk bakgård et sted.

Domestisert natur kan også ha en skremmende effekt på landet. Blant de mest notoriske plageånder er etter min erfaring haner. Ikke bare er de kjipe mot hverandre og galer tidlig om morgenen, men de blir ofte aggressive, også mot individer utenfor deres art. En venninne fortalte meg en gang om oppveksten hennes på en liten gård ikke så langt utenfor Oslo. Familien hadde tre haner, for anonymiseringens skyld kan vi kalle dem Ole, Dole og Doffen. I løpet av kort tid omkom hanene på tragisk vis og i ettertid har det oppstått mistanke om at de utgjorde en del av dietten det året. Den første hanen ble drept av de to andre, mens den andre måtte avlives da den la nabogutten for hat og gjorde sitt beste for å klore ut øynene hans.

Den tredje, som var favoritthanen holdt seg lenge på matta, helt til min venn, som da var rundt sju år gammel, en dag kom syklende hjem fra skolen. Mens moren stod i kjøkkenvinduet og vinket ble hun oppmerksom på at Doffen stod i angrepsposisjon, en posisjon som var nøye tillært etter å ha gjemt seg under loven med nabogutten litt for mange ganger. Det var ikke tid til å hoppe av sykkelen og løpe inn, så den beste strategien ble antatt å være og sykle fortere og dermed unngå hanen. I det hun sykler forbi går Doffen til angrep, og hopper opp på styret til sykkelen. Der klarer han å holde seg fast i noen sekunder før han går i bakken og syklisten sykler over hodet hans. Doffen ble dømt til døden samme ettermiddag.

Naturen har innpass på ulike måter i by og land, men begge gir av og til grunnlag for et ønske om å komme seg bort fra der en er. På samme måte som de som bor utenfor byen romantiserer det urbane romantiserer, de som bor i storbyene det rurale. Massemediene viser for tiden tendenser til å ta i bruk lengselen etter landet på en helt ny måte, men før man kjøper småbruk utenfor Oslo er det kanskje likevel greit å ta høyde for at en rusa rotte som kan settes ut i bakgården igjen er en like god naturopplevelse som å bli angrepet av en hane på sykkel.