Født i feil kropp

Oliver ble født i Kina i 1992 og kom til Norge halvannet år senere. Da han fikk et navn het han ikke Oliver, men Sunniva. Oliver er nemlig født i feil kropp.

Sunniva kom til Norge fra den kinesiske byen, Zhenjiang, i 1994. Da jeg møtte Sunniva på folkehøgskole husker jeg henne som den altfor snille og alltid blide asiatiske guttejenta som overhodet ikke tålte alkohol. I dag heter hun ikke Sunniva lenger, men Oliver, og er heller ikke lenger en jente.

Jeg møter Oliver en kald januardag i hovedstaden. Når jeg ser ham er han akkurat sånn som jeg husker, superblid og energisk, kanskje bare hakket mer avslappet. Det er stor gjensynsglede. Jeg må ta meg selv i å konsentrere meg for å huske riktig navn, fordi Oliver er ikke lenger Sunniva. Helt ærlig lurer jeg mest på om Oliver blir irritert hvis jeg kommer til å kalle ham henne, eller ikke minst bruker feil navn. Jeg starter intervjuet med å unnskylde meg hvis det skulle skje, og spør om han kan bli irritert hvis folk gjør det. Oliver ler og avkrefter at han blir irritert for det. «Phu!», tenker jeg. Han nevner riktignok at han forventer at hans nærmeste familie og venner bruker «han», men at noen trenger litt tilvenningstid selvfølgelig er forståelig. Noe av det jeg har lurt aller mest på er hvordan man merker at man er «annerledes», transkjønnet i Olivers tilfelle, og hvordan det blir møtt av samfunnet. Intervjuet jeg hadde planlagt med Oliver, blir mer som en fortellende dialog, om hvordan det var for Oliver.

Line Kørner Ludvigsen

Foto: Roy Darvik

Ute av skapet

For hvordan er det egentlig å føle seg litt «annerledes» enn alle andre i et samfunn med skyhøye forventninger som presser på fra alle kanter? Som om det ikke er vanskelig nok å finne seg selv som det er. Kanskje ikke så rart at noen bruker lenger tid enn andre. Ta for eksempel Caitlyn Jenner, den kanskje mest omtalte transkvinnen i media i fjor, som trengte over et halvt liv godt og vel. Oliver trengte 22 år, og presiserer at det viktigste er å ikke være redd for å være seg selv. Noe som er lettere sagt enn gjort i samfunnet vi lever i i dag. Er det noe jeg får ut av intervjuet – eller samtalen – med Oliver så er det nettopp det at det viktigste er å akseptere den man er. De skeive-teoretikerne kan altså fortsette å krangle seg i mellom om seksualiteten er falsk eller ikke og om kjønn er noe man er eller gjør. Straight, skeiv, han eller hun. Det spiller ingen rolle.

Oliver vokste opp i indre Trøndelag, i Skage i Namdalen, der han hadde en god barndom hos familien Johansen Stene. I dag studerer han dokumentarfilmproduksjon på høgskolen i Lillehammer. Til tross for at han kommer fra et lite sted og med få elever både på ungdomsskolen og videregående, forteller han at han ikke har hatt noe problemer med å være «annerledes», sett bort i fra at det gjerne stilles et ideal om hvordan man skal være når det kommer til seksualitet; «Heteroseksualiteten har helt klart den legitime dominansen i det norske samfunnet. Det er også kjønnskategorisering. Er du jente, så forventes det at du gjør «jenteting.» For Oliver begynte han å føle seg annerledes i 12-årsalderen da man kom i puberteten og kroppen begynte å endre seg;  «Jeg husker at jeg spesielt så hvordan guttene ble sterkere fysisk, mens jeg følte at jeg bare vokste andre veien. Jeg ville være sånn som gutta. Pupper og mensen var ikke noe for meg.» Oliver presiserer at han ikke likte jentegreiene. Han husker at han skulle ha på seg kjole til juleballet på ungdomsskolen, fordi det var det som var forventet, og at han våknet tidlig om morgenen og gruet seg hele dagen. «Jeg hatet å dolle meg. Virkelig hatet det.»

Selv om Oliver merket at det var et eller annet, klarte han ikke å sette ord på hva som ikke helt stemte. Han forklarer det som «et massivt kaos» inni hodet. Til tross for at han allerede tidlig begynte å tenke over hvem han selv egentlig var, kom han ikke ut av skapet som transperson før høsten 2015. «Da jeg gikk på ungdomsskolen sa jeg at jeg var bifil, for å prøve å opparbeide en aksept, både hos meg selv og andre, vil jeg tro. I slutten av tenårene sa jeg at jeg var lesbisk, men kaoset oppi hodet var fortsatt der. På den måten kan man jo egentlig si at jeg ble dratt ut av skapet tidlig, men ikke langt nok. Man må gå inn for det bare for å overbevise seg sjøl litt også. Bare for å overbevise om at man er litt annerledes. For min del tok det 22 år å innrømme for meg selv at jeg var transperson.» På facebook-siden sin skriver Oliver den 4. november i fjor: «Denne dagen har jeg gleda og grua meg til. Det er ikke noe spesielt ved akkurat denne dagen, men for cirka ett år siden tok jeg en avgjørelse som har sittet langt inne. Det tok meg 22 år før jeg fant ut av dette selv, og nå ett år senere er jeg klar for å dele den med andre. Jeg har i etterkant fått høre at folk ikke er overrasket, og at de nærmest har ventet på at jeg skal finne meg sjæl. Mitt navn var Sunniva. Nå heter jeg Oliver.»

 

Å være født i feil kropp i dagens Norge

«Jeg har ikke opplevd noe stigma eller noe. Det eneste er på videregående når du liksom skal passe inn i idealene. Når det gjelder homofili og så videre, har det blitt mye større åpenhet og det har vært stor framgang de siste årene. Selvfølgelig finnes det skeptikere, men det viktigste er å være seg selv og støtte det, uansett hvem man er». Oliver legger vekt på at samfunnet gir en veiledning for hva som er akseptabelt. Selv om Norge er et samfunn der aksepten av homofili har økt, finnes det fortsatt skeptikere. For Oliver var det blant annet tv-serien som gikk på TV2, Født i feil kropp, som hjalp ham med å finne ut av hvem han var, nettopp fordi han kunne kjenne seg igjen i de personlige tilfellene som ble fremstilt i serien. Han presiseres at media helt klart spiller en viktig rolle for å skape åpenhet og aksept. «Det er gjerne slik at det vi ser og blir forklart i offentligheten er også det man forstår, blir vant til og får en aksept av.» For Olivers del hadde personer rundt ham i samme situasjon som ga ham et dytt i riktig retning, stor betydning. Han poengterer også viktigheten av å ta det i sitt eget tempo, og sier at hadde han blitt pushet til å komme ut som transperson ville han nok blitt redd. «Det viktigste er at man forstår seg selv som seg, og ikke minst at man aksepterer seg selv. Først da føler man seg fri.»

I etterkant av innlegget på Facebook har Oliver mottatt positive tilbakemeldinger fra kjente og ukjente, også fra andre i miljøet og personer i samme situasjon som ennå ikke har kommet «ut av skapet.»

 

Hva med hen?

Det viktigste uansett påvirkning fra her eller der, er altså å akseptere den man er. «Livet er for kort til å leve i et skalkeskjul», lyder også intervjuerens visdomsord før jeg runder av intervjuet.

Det siste jeg spør Oliver om før vi begir oss ut i den norske vinterkulda igjen, er hva han synes om «hen-debatten». Svaret kommer kjapt. «Hen er identitetsløst for meg. Enten er du han eller hun … men selvfølgelig er det opp til hver enkelt. Hvis noen vil kalle seg «hen», så vær så god!» Undertegnede slenger seg med på det synet av «hen» og setter et punktum før det blir en større diskusjon om det.

Tags: × × ×