Tett på trær, tuer og ullevålseter

Hva får individer i det høymoderne norske samfunnet til å pakke sekken og flykte tilbake til skogen, klemme trær og klatre fjell?

 

anniken-soland-2

Illustrasjon: Anniken Soland

Hvorfor trekkes vi ut i naturen?  

Den Norske Turistforeningen har hatt en rekordøking i antall medlemmer de siste årene; økende friluftslivsinteresse mener DNT, men friluftsliv har alltid vært en del av den norske identiteten, og ”alle” nordmenn er født med ski på beina. Den plutselige økningen i interesse og aktivitet i den norske fjellheimen kan virke som skyldes at det på et punkt ble hipt å være villmann med fiskestang og speiderkunnskaper, eller har kanskje det økende presset i storbyene ført til at vi har behov for en avkobling fra betong og kaffelatte? Så den økende interessen kan både handle om behov og friluftsliv som en sosial trend. Men denne nærheten vi nå ønsker, eller har behov for, å ha til naturen må da gjøre noe med oss?

Rosabloggeren Sophie Elise klemmer trær når hun er stresset, Jo Nesbø klatrer store fjellvegger i Thailand og løypene rundt Songsvann kan oppleves som handlegater når de fylles opp av travle osloborgere hver eneste søndag. Det å kjenne at man er nær naturen viser seg å gi lavere blodtrykk og kan faktisk hjelpe med å bearbeide stress og utfordringer i hverdagen. Nærhet til naturen kan både virke forebyggende og behandlende på stress. Et studie der man har vist bilder av natur til deltakerne både før og etter provoserende bilder, viser at det er en beroligende effekt av bruk av natur både i forkant og etterkant av stressfulle situasjoner.

I de skandinaviske storbyene lever man et hektisk liv der man hele tiden strever etter ha et glansbildeliv, samtidig som man skal få kabalen til å gå opp. Derfor kan det å ha en ”rømningsvei” ut i naturen virke som en god ide, men det er kanskje ikke løsningen på alle verdensproblemer i seg selv.

Alene

For hvem er vi hvis vi tar bort samfunnet rundt oss. Hvem er vi hvis fjerner alt rundt oss? Da er vi kun mennesker, men hva vil det si å kun være menneske uten samfunn? Sosiologien handler ofte om samfunnets innvirkning på hvert enkelt individ. Alle deler av samfunnet har hver sin plass eller oppgave og påvirker samt former oss mennesker. Denne samfunnsmessige påvirkningen skulle man tro var irrelevant dersom man befinner seg på en øde plass på fjellet eller i skogen. Likevel er ikke dette realiteten. Det finnes alltid et sett med normer og regler. Slik kjæresten min alltid sier: ”Jeg skal ikke bli tatt for å være han som ikke sier hei i marka”. Også hierarki og klasses
ystem eksiterer, selv blant fjellfolk. Desto mer ulv hunden din ser ut desto mer respekt får du og er du i besittelse av det nyeste og moderne turutstyret vil du bli sett på som en ”guru”. Eneste unntaket er hvis du har mengder av jakttrofeer, for da kan du både ha hund med korte ben og turutstyr fra en svunnen tid.

Men hva skjer egentlig når ”alle” søker ut i naturen? Lars Monsen er ikke lenger den eneste som jakter etter mat i markas innsjøer, og dermed mister man følelsen av å være alene i verden. Flere steder i Norge har det nå kommet til det punktet at man kan se en slitasje på naturen, noe som er et resultat av stor aktivitet og at flere folk benytter seg av det umiddelbare friluftslivet som befinner seg rett utenfor dørstokken vår. Det er ikke noe galt i det, men paradoksale er nettopp at jo flere som drar ut i naturen desto mer mister naturen sin villhet, fred og ro, men på den andre siden vil ingen ha glede av naturen om ingen søker til den. Det handler om en hårfin balanse mellom for mye og for lite folk.

Natur, følelser, klima

Hug a tree bevegelsen som opprinnelig stammer fra India var i førsteomgang en aksjon for å redde trær som var i faresonen for å bli hugget. Denne bevegelsen har utviklet seg til å også bli et ”selvhjelps-tips”. Norsk treklemmerklubb hevder det har en helsebedrende effekt å klemme trær, mens verden over viser det seg at det å klemme trær øker kjærlighet og nærhet til naturen og dermed også bevisstgjøring av klimaproblematikken.

Det fornyede følelsesmessige båndet til naturen kan gjøre veien til tiltak kortere og være et kritisk element i arbeidet med klimapolitikken. Mye av Arne Næss, filosofen og fjellklatreren, sin filosofi har blitt utgangspunkt for mange av miljøorganisasjonene i Norge. Hans Økofilosofi, som kan sees på som en bevegelse, peker på at alt som lever er deler av den samme helheten og at alle levende vesener har like stor rett til å utfolde seg. Noen av økofilosofiens retningslinjer er; mennesker har ikke rett til å redusere mangfold av livsformer for å tilfredsstille vitale behov, at dagens menneskelige inngripen i naturen er overdreven og destruktiv og at dagens fokus på levestandard bør bli erstattet med et fokus på livskvalitet. Disse punktene kan være svært appellerende for personer som har ekstra kjærlighet for naturen og dens mangfold, noe som kan bidra til at veien fra tanke til handling vil bli kortere.

Gå ut å klem et tre, fisk din egen fisk, kom deg ut i skogen.
Men for all del ikke gå lenger enn Ullevålseter, for jeg vil gjerne være alene i marka når jeg flyter fra Blindern og Oslo.

anniken-soland-3

Illustrasjon: Anniken Soland