Min masteroppgave: ”Jeg vil faktisk bli en respektert kvinnelig writer, for det er nesten ingen av dem”

En sosiologisk studie av kvinnelige illegale, graffitiutøvere i Oslo

SONY DSC

Foto: Simen Østad

Graffitihorer og groupies- er det plass til den kvinnelige writeren eller er graffitikulturen for mannssjåvinistisk?

Graffiti er en maskulin kultur og miljøet består av få kvinnelige utøvere. Av den grunn har nesten samtlige tidligere studier hatt fokus på de mannlige utøverne. Disse studiene har konkludert med at graffitimiljøet er ekskluderende og seksualiserende ovenfor kvinnelige deltakere fordi graffiti er en måte for marginale menn å utøve maskulinitet på. Kvinnelige writere blir en trussel mot maskulinitetskonstruksjonen. På grunn av dette valgte jeg å gjøre en studie av kvinnelige writere, i Oslo for å undersøke deres opplevelser som det marginale kjønn og hvilke strategier de tok i bruk for å oppnå anerkjennelse og aksept. Høsten 2014, intervjuet jeg syv, kvinnelige illegale, graffitiutøvere i Oslo i alderen 18 til 35.

En kort introduksjon til graffiti

Graffiti, utgjør sammen med breakdancing, rap og dj-ing, én av de fire elementene i hiphopkulturen. Hiphopgraffiti blandes ofte sammen med street art, men selv om graffitikulturen kan variere fra land til land etter hvem som adopterer den og hvor, er det i Norge et sterkt skille mellom graffiti og street art. Sistnevnte er mer figurativt enn graffiti som hovedsakelig består av bokstaver, derav betegnelsen writere på graffitimalere. Graffiti handler også om selvpromotering, om det enten er et one name (en writers personlige alias) eller et crew (en gruppe writere som går sammen om å skrive det samme). Street art står også friere til å eksperimentere med ulike verktøy som sjablonger, klistremerker, garn, fliser osv, enn det graffiti gjør. Selv om store fargerike piecer gir mye fame (anerkjennelse), vil uansett kvantitet (taggs og throwups) telle over kvalitet.

Kjønnet inkludering og ekskludering

Introduksjonen de kvinnelige writerne hadde hatt til miljøet viste seg å virke sterkt inn på mottakelsen de fikk av andre writere. Dersom de begynte på eget eller venners initiativ var det mer positivt enn på grunn av kjæresten. Årsaken til dette er at deltakelsen da lett ses avhengig av relasjonen til kjæresten og at motivasjonen for å male vil forsvinne når forholdet er over.

Graffitikulturen har fått mye kritikk for å være sexistisk. At graffiti brukes av marginale menn for å konstruere maskulinitet bidrar som nevnt over til at den kvinnelige writeren blir en trussel mot maskulinitetskonstruksjonen. At de kvinnelige writerne hadde opplevd seksualisering og ekskludering kan også knyttes til at deres deltakelse ble sett på som et brudd med kvinnelige rolleforventninger. Forventninger til sosialt kjønn, legger føringer på hva som anses som akseptabel oppførsel for henholdsvis menn og kvinner. Såkalt hegemonisk maskulinitet og femininitet, samfunnets idealer, konstrueres binært. Så når kriminalitet og risikotaking knyttes til maskulinitet, vil kvinnelig deltakelse ses som et større avvik enn det gjør for menn.

Myten om graffitihora

Tidligere studier viser at kvinner oftest blir introdusert for graffiti via menn. Gélinas viser hvordan myten om graffitihora, ofte kalt groupies bidrar til at kvinnelig deltakelse mistenkeliggjøres og at deres motivasjon for å male knyttes til seksuelle interesser med mannlige writere og ikke til egeninteresse, som er svært viktig. Denne myten bidrar til at kvinnelige writere ofte har mer å overbevise for å oppleve aksept og anerkjennelse i miljøet, fordi deres deltakelse antas å være midlertidig. At graffiti er kriminalisert bidrar til at writere er skeptiske til nyankomne deltakere som må bevise sin dedikasjon før de får aksept og tillit. Kjæreste er ikke en rett motivasjon.

Deltakerne i min masteroppgave ble også rammet av denne myten, men det at kun én av syv deltakere hadde startet med å male etter at hun fikk kjæreste gjorde at de slapp unna det umiddelbare groupiestempelet. De fleste hadde allikevel flere erfaringer med grov seksualisering. Videre viste det seg også at myten om graffitihora så ut til å ha blitt mindre relevant over tid, da de ferskeste writerne i mindre grad enn de mest erfarne hadde blitt utsatt for dette. Tilslutt så det også ut til at groupiestempelet også var knyttet til alder. Så selv om groupiestigmaet har blitt mindre utbredt enn før, er det oftere yngre menn som seksualiserer.

SONY DSC

Foto: Simen Østad

En sterk norm i graffitimiljøet er at alle skal redde seg selv dersom de blir tatt på fersken. På grunn av relativt tradisjonelle kjønnsroller i graffitimiljøet, hvor kvinner oppfattes å ha en dårligere egnet fysikk for å male og idealet om den overbeskyttende mannen, viste det seg at de mannlige writerne hadde problemer med å etterleve denne normen når de malte med kvinner. De klarte ikke å la være og ta ekstra hensyn til dem og av den grunn fikk ofte ikke de kvinnelige writerne bli med ut på vanskelige oppdrag fordi risikoen for å bli tatt ble tolket som for høy. Allikevel viste det seg at de fleste deltakerne opplevde aksept og at ekskluderende og seksualiserende var knyttet til noen få mannlige writere. Mange hadde opplevd at mannlige writere syntes at det var veldig spennende med kvinnelige writere. Andre igjen hadde gode erfaringer med å være i et forhold med en annen writer fordi man da hadde noen å dele pasjonen sin med. Flere av deltakerne beskrev Oslos graffitimiljø som preget av samhold og sterke vennskap.

Strategier for å oppnå anerkjennelse og aksept

Med inspirasjon fra Grundetjern og Sandbergs studie fra 2012 om kvinnelige narkotikaselgere, identifiserte jeg fire strategier som de kvinnelige writerne tok i bruk for å oppnå anerkjennelse og aksept. Den første strategien var dedikasjon til reglene. Selv om mange assosierer graffiti med menings- og lovløs vandalisme, er det en rekke uskrevne normer og regler writerne må forholde seg til. De kvinnelige deltakerne fortalte at de måtte følge disse mer nøye. Hvis de hadde malt tog eller t-bane som er det mest statusbringende i graffiti og blitt tatt av politiet uten å la det stoppe dem følte de at de fikk bevist at de hadde de rette intensjonene.

Den andre strategien, å utøve maskulinitet, ble brukt for å komme over tradisjonelle oppfatninger av kvinnen som ofte ble sett på som for svak, fysisk og psykisk til å være en dyktig og kapabel writer. Ved å bruke vold og aggressivitet som forsvar fikk de vist at de ikke var som andre kvinner.

Den tredje strategien var avseksualisering, for å unngå seksuell oppmerksomhet. dette gjorde de ved å underspille femininitet, unngå seksuelle relasjoner og trekke symbolske grenser til groupies for å unngå å bli tolket som et sexobjekt.

Den fjerde strategien var myndiggjøring gjennom kvinnelige crews og sosiale medier. På grunn av nulltoleransen og at graffiti fort blir fjernet, tar writere i bruk sosiale medier for å vise frem graffiti. Ved å promotere kvinnelige crews i sosiale medier nådde noen av deltakerne ut til writere i andre land som ga dem anerkjennelse når miljøet i Oslo ikke gjorde det.