Proud to be a Norwegian

– Et statsborgerskap til besvær 

Livet som Amerikaner i Norge kan oppleves som å være en fortrengt individualist i et land bundet av Janteloven. Som amerikaner blir man også tvunget til å konfrontere tvilsomme «American values»

solveig-wiland-gruenke-tema

Illustrasjon: Solveig Wiland Gruenke

 

Har du noensinne møtt en amerikaner som heter Solveig? Moren min var en smule sadistisk da hun ga meg navnet til en Ibsen-karakter. «Dad» er fra Minnesota, og faktisk navnet familien hans sliter mest med, er min lillebror Sverre. Selv om mamma er født og oppvokst i Norge, er hun også en amerikansk statsborger (long story). Dette resulterte i at jeg, Solveig fra Drammen, egentlig er en amerikaner. Til tross for at jeg aldri har bodd der, så har jeg alltid ha en tilknytning til det store fedre/moderlandet. Mine første opplevelser av USA var preget av spennende godteri, morsomme kusiner og alle merkevarene man kunne ønske seg. Det var ikke mange som hadde Disney-pysjamaser i Norge på 90-tallet.

Da jeg var liten innebar statsborgerskapet mitt at jeg kunne imponere barnehagetantene ved å fortelle dem hva jeg hadde i matpakken min på to språk. Det var også frustrerende da de andre barna ikke kunne lille Petter edderkopp på engelsk. Jeg følte at jeg var eksotisk og en verdensborger, og ble genuint fornærmet da Halloween ble allemannseie i Norge, ettersom tullete nordmenn selvfølgelig feiret det helt feil! Uten å vite det selv, var jeg en representasjon av negative amerikanske stereotypier før jeg hadde lært å lese; jeg var en ukritisk patriot som syntes at resten av verden var en trist kopi av mine kjære forente stater, og jeg var overbevist om at alle nordmenn egentlig også ville være amerikanere og ta del i våre overlegne tradisjoner og verdier. Disse forlokkende kvalitetene fra min barndom ble ironisk nok mine største kilder til avstand til nasjonen i senere tid.

Svekkelsen av forholdet til mitt kjære USA var blant annet karakterisert av egne opplevelser i møte med amerikanere. Familien min har ved flere anledninger klaget på hvordan de hater «the liberal media», uten at jeg tror de egentlig forstår hva det betyr. På en tur med koret mitt i Iowa som 16-åring, bodde vi hos en barnefamilie der patriarken måtte forlate rommet fornærmet da min litt taktløse venninne bemerket at hun kunne kanskje stemt på Obama. Den godt voksne mannen klarte å presse ut at han «hoped we were proud of our country, I know I am», før meningene til noen tenåringsjenter fra Norge ble for mye for ham. Det var mer tydelig for meg at det å være en amerikaner var synonymt med å ikke se sine egne feil, og tenke at alle andre ønsker det du har. Jeg ble flau av alle patriotiske utsagn – ja, til og mi elskede godteri ble et symbol på fedmeepidemien og markedskapitalisme. Amerika var ikke lenger et tegn på stolthet, men fordommer og McDonalds.

«Jeg lærte at å skryte av seg selv i Norge er en kunst, og ikke en vanlig praksis»

Nærheten til statsborgerskapet mitt ble også formet av kulturelle særegenheter ved Norge. Selv om familien min var amerikanere, var alt annet og alle andre norske. Språkforvirringene var ofte åpenlyse. Jeg husker da jeg en gang sa «alkahol» i sjetteklasse, og læreren min fikk hele klassen til å messe «alkohol» ti ganger så «Solveig ikke trenger å si det feil lenger». Jeg ønsket at noen, helst rektor, hadde gå forbi klasserommet og hørt messingen kontekstfri.

Straffen for å bryte janteloven gjentatte ganger var brutal og ofte fortjent. Det var for eksempel fint å lære at pappa sine meninger om blant annet korps og ordet «koselig» ikke nødvendigvis var så hyggelig å gjenta. Jeg lærte at å skryte av seg selv i Norge er en kunst, og ikke en vanlig praksis. Det var pinlig å ikke mestre det å være en ordentlig «Solveig» med de riktige konnotasjonene. Jeg spiste ikke riktige tynne pannekaker, jeg tryna på ski, og krise over alle kriser; jeg syntes at monarkiet var svært unødvendig. Det er derfor ikke så rart at en herlig storm av tilnærmet amerikansk stolthet kommer over meg når jeg lykkes med norske ting. Bunad er det vakreste jeg eier, hvis jeg kunne spist vafler hver dag hadde jeg levd i paradis, og den norske velferdsstaten er den organisasjonen jeg er mest stolt av å bidra til, selv om førerhundene til blindeforbundet har en veldig nær andreplass. Dessverre er det ikke bare de kunstige tilsetnings sto ene i godteriet som skaper den største ubehaget overfor USA, det er kulturen.

Overskriftene i mediene om rasekrig, transfobi og undertrykkelse bærer et preg av å være en uhyggelig rutine. Det siste kappløpet om sjefskommandør er for meg den nyeste forargelsen. Det at jeg er statsborger innebærer at jeg for tredje gang kan stemme på hvem som skal bli «leder av den frie verden». Det største problemet er ikke valgkandidatene jeg må velge mellom til høsten, men at jeg er en del av en befolkning som gir dem en plattform. Til tross for den familiære nærheten til Amerika, er min tilknytning sterkere til norske verdier. Norge vinner ofte i kåringer av verdens beste land, men jeg opplever at Norge ikke er best, men streber etter å være det. Det er nyansene som gir styrke, og selv om jeg ikke har Gullrekka som et hellig ritual hver fredag er jeg proud to be a (kind of) Norwegian.