Mot en ny norsk middelklasse?

Hvordan barn av innvandrere klarer seg som voksne er sentralt for den langsiktige integreringen av nye etniske minoriteter. Hvordan er situasjonen i Norge i dag og hvordan kan denne forstås?

 

 

114-norsk-arabisk-abidi-nassim-copy-copy-copy

18-norsk-polsk-czarnocka-julia-copy-copy-copy

16-norsk-urdu-salim-usama-opy-copy

Illustrasjon: 1STG Elvebakken VGS

Høy innvandring er et sentralt demografisk utviklingstrekk i dagens Europa, og det er i mange land knyttet bekymring til hvordan nye etniske minoriteter vil klare seg på sikt i sine nye hjemland. Siden 1960 har befolkningsandelen innvandrere i rike land i Vesten steget fra under 4 prosent til over 11 prosent. I samme periode ble Norge raskt et etnisk sammensatt land. Innvandrerbefolkningen utgjorde om lag 1 prosent av befolkningen i 1970, mens de ved inngangen til 2016 utgjør 16 prosent av befolkningen.

I min doktoravhandling undersøkte jeg hvordan barn av innvandrere i Norge klarer seg i utdanning og arbeidsliv som voksne. Hvordan innvandrernes norskfødte barn klarer seg er en viktig «lakmustest» for langsiktig integrasjon av nye etniske minoriteter, fordi disse etterkommerne har helt andre forutsetninger for å lykkes enn foreldregenerasjonen. Der innvandrerne først lærte seg mottakerlandets språk som voksne og innvandret etter å ha fullført hele sin grunnutdanning i hjemlandet, har etterkommerne lært norsk i barndommen og gjennomført norsk skole. Arbeidsinnvandrere fra Pakistan og Tyrkia utgjorde den første fasen av ikke-europeisk innvandring til Norge. Til tross for høy sysselsetting i de første årene etter ankomst, falt sysselsettingsraten kraftig fram mot år 2000. Lignende tendenser finnes også i flere av flyktninggruppene som ankom fra slutten av 1970-tallet og framover. Viktige spørsmål blir derfor: Hvordan klarer innvandrernes barn seg når de selv blir voksne? Opplever de vedvarende etnisk marginalisering eller oppadgående mobilitet ut av fattigdommen de ofte ble født inn i?

Fire studier kaster nytt lys på den langsiktige integreringen

I fire studier kaster avhandlingen nytt lys over sentrale sider ved integrasjonen av innvandrernes etterkommere i den norske velferdsstaten. Ved bruk av befolkningsdata fra offentlige registre, studerte jeg sosial mobilitet på tvers av generasjoner og arbeidsmarkedssuksess blant barn av innvandrere. Jeg undersøkte også hvordan etnisk skolesegregering påvirker elevers fullføring av videregående utdanning og hvorvidt alder ved innvandring har negative konsekvenser for suksess i voksenlivet blant innvandrerbarn som ankom Norge i ulike stadier av oppveksten.

 

Innvandrernes etterkommere gjør det som oftest også like bra eller bedre enn sine jevnaldrende med etnisk norske foreldre, dersom de har vokst opp i familier med lignende sosioøkonomiske ressurser og i lignende boligstrøk.

 

Den første studien dokumenterer at innvandrernes etterkommere opplever solid oppadstigende sosial mobilitet sammenlignet med sine foreldre. Den oppadstigende mobilitet er sterkest i de opprinnelsesgruppene som hadde det laveste utgangspunktet – i form av foreldres utdanning og inntekt – i oppveksten. Innvandrernes etterkommere gjør det som oftest også like bra eller bedre enn sine jevnaldrende med etnisk norske foreldre, dersom de har vokst opp i familier med lignende sosioøkonomiske ressurser og i lignende boligstrøk. Inntektsforskjellene mellom norskfødte barn av innvandrere og majoriteten er markant mindre enn i foreldregenerasjonen, som betyr at deres inntektsfordeling nærmer seg den vi finner i blant jevnaldrende i resten av befolkningen.

Den andre studien finner at etterkommere har en noe lavere sysselsettingsgrad enn jevnaldrende i majoritetsbefolkningen med samme utdanningsnivå og sosiale bakgrunn. Imidlertid viser jeg også at etterkommere har tilnærmet lik tilgang til yrkesposisjoner som krever høyere utdanning, hvis de først er i arbeid. Den viktigste utfordringen etterkommerne møter i arbeidslivet ser altså ut til å være det å komme seg ut i jobb, som samsvarer med annen norsk forskning på ansettelsesdiskriminering. De etniske arbeidslivsforskjellene blant etterkommere i Norge kan se ut til å være mindre enn i flere andre europeiske land, hvor etterkommere ofte opplever vedvarende problemer også etter sysselsetting.

 

Tidlig eksponering for det norske samfunnet ser altså ut til å være viktig for innvandrerbarns livsmuligheter.

 

Den tredje studien undersøkte hvilken betydning alder ved innvandring har for barneinnvandreres utdanning og suksess i arbeidslivet som voksne. For å ta hensyn til forskjeller mellom barn som kom ved ulike tidspunkt i oppveksten, sammenlignet jeg forskjeller mellom søsken som vokste opp sammen. Resultatene viser at barn som kommer før skolestart gjør det omtrent like bra som norskfødte innvandrerbarn, mens barn som kommer etter skolestart og særlig utover i tenårene gjør det progressivt dårligere på en rekke indikatorer for sosioøkonomisk status. Tidlig eksponering for det norske samfunnet ser altså ut til å være viktig for innvandrerbarns livsmuligheter, kanskje særlig fordi de lærer seg norsk språk i ung alder og gjennomfører hele sin utdanning her.

Den fjerde studien undersøkte hvorvidt høy innvandrerkonsentrasjon på ungdomsskolen påvirket senere fullføring av videregående utdanning. Resultatene fra studien viser en moderat negativ sammenheng mellom innvandrerandelen på skolen og elevenes fullføring av videregående utdanning. Denne negative sammenhengen forsvinner imidlertid dersom vi tar hensyn til at elever som går på skoler med høy minoritetsandel ofte har helt forskjellig familiebakgrunn enn de som går på skoler med lav andel. Dette handler f.eks. om foreldrenes utdanning og økonomi, samt selektive flyttemønstre. Funnene tyder slik på at de ikke er innvandrerandelen i seg selv som er årsaken til at elever på skoler med høy innvandrerkonsentrasjon gjør det noe dårligere.

Snarene enn en sementering av en etnisk underklasse i etterkommergenerasjonen ser vi i dag fremveksten av en ny, etnisk sammensatt norsk «middelklasse»

 

Forsiktig optimisme

Avhandlingens funn gir samlet sett grunn til forsiktig optimisme med tanke på den langsiktige integreringen av innvandrernes etterkommere i Norge. Snarene enn en sementering av en etnisk underklasse i etterkommergenerasjonen ser vi i dag fremveksten av en ny, etnisk sammensatt norsk «middelklasse». Innvandrernes etterkommere er i økende grad representert over hele det sosiale spekteret i samfunnet og i stadig nye myndighetsposisjoner, slik gir de det flerkulturelle Norge et ny ansikt. Etterkommerbefolkningen er allikevel fortsatt ung, og vi vet i dag mest om etterkommerne etter de ikke-europeiske arbeidsinnvandrerne og de første yktninggruppene som ankom på 1970- og 80-tallet. Store opprinnelsesgrupper preget av høy barnefattigdom og vanskelige oppvekstsvilkår – slik som barn av flyktninger fra Somalia og Irak – er fortsatt i skolealder. Vi vet ennå ikke med sikkerhet hvordan disse barna vil klare seg på sikt. Det er også viktig å huske at befolkningsframskrivinger fram mot 2050 indikerer at etterkommerene ikke vil utgjøre mer enn maksimalt en tredjedel av den totale innvandrerbefolkningen på noe tidspunkt. Til tross for at de langsiktige utsiktene for inkludering av innvandrernes etterkommere i dag ser relativt håpefulle ut, vil den norske velferdsstatens evne til å absorbere og inkludere nye innvandrergrupper i økonomien og samfunnet forøvrig derfor forbli et svært viktig tema i årene foran oss.

Hermansen, Are Skeie (2015). Coming of Age, Getting Ahead? Assessing Socioeconomic Assimilation among Children of Immigrants in Norway. P.hd.- avhandling i sosiologi, Oslo: Universitetet i Oslo.

 

 

111-norsk-kinesisk-yan-chenyn-copy-copy

110-norsk-persisk-afshar-mohammad-copy-copy

Illustrasjon: 1STG Elvebakken VGS