(For) tett på biffen


– Nærhetsfanatisme og distansehysteri i matindustrien. Vil du ha hilst på kua før du spiser den, eller blir du kvalm av å finne grisehår på sommerkoteletten?

karoline-aakenes

Illustrasjon: Andrea Csaszni Rygh

 

En venninne av meg jobber på en av de finere slakteriene i Oslo, der du er garantert å få kvalitet i takt med innsnevringen av lommeboken. Her forleden entret en middelaldrende kvinne butikken iført pelskåpe, dominerende runde solbriller (i regnværet) og håret oppsatt i en imponerende høyde. De lebestiftdekkede leppene hennes snurpet seg litt sammen før hun systematisk pekte på hvert kjøttstykke og forlangte å få vite produksjonssted og diett. Febrilsk søkte min venninne opp hvert registreringsnummer på de avdøde og fant all etterspurt informasjon. Det var da vår frognerfrue trakk frem sitt trumfkort. «Er det slik å forstå at du ikke har kjøtt av ku som er frittgående og håndfôret? Hvordan kan du da vite hva den har spist!? ». Den ansatte beklaget seg og forklarte at dette mest sannsynlig ikke ville være å oppdrive i Oslo, da halve poenget med å la dyrene gå fritt var å la dem få leve mest mulig naturlig. Hun la avvæpnende til at det ville være litt ressurskrevende å la en personlig gjeter følge hver enkelt ku på beitet for å hindre dem i å få i seg noen ulumskheter. Fruen snudde på hælen og marsjerte ut av butikken med et oppgitt stønn og mumlet et eller annet om at dette var hårreisende.

Etter å ha hørt denne historien har jeg merket meg flere hverdagsprodukter tilpasset pelskåpekvinnene som synes det er essensielt å kjenne hele sauens CV før de fortærer den. Deriblant finnes sporingstjeneste på egg fra frittgående høns og gressforet kjøtt. At vi faktisk må påpeke at kua spiser gress og at høna ikke sitter i bur, finner jeg en smule underholdende. Åpenbart er det nødvendig. Det eksisterer dessuten fadderordninger for griser, eller fremtidig ribbe om du vil. Konseptet er at du drar til en gård og velger ut den feteste grisen i fjøset, gir den et navn og får tilsendt månedlige bilder av dyret, inntil du får den slaktet, pakket og klar til og settes rett i stekeposen den 24. desember. Alt for et månedlig beløp som dekker fôret til grisen og frakt til døren. En kunne like gjerne hatt grisen i hagen selv, men da måtte man jo faktisk ha gjort grisejobben selv. Det kan nesten virke som om vi i et øyeblikk av nostalgi strekker oss mot tradisjonssamfunnet. Er det kommet for å bli? Eller har samfunnets høyforbruk av konserveringsmidler svekket tilliten til produsenten og tvunget oss til å bli portvakter for egen diett?

For å sitere Beck: vi forsøker å forutse det uforutsette i et stadig mer uoversiktlig samfunn. Nærhetsfanatismen i matindustrien er en måte å føle seg trygg på når vi ikke lenger klarer å uttale ordene på baksiden av melkekartongen. Det snakkes mye om ”mattrygghet”, som innebærer at produkter ikke skal inneholde noe som kan være skadelig for konsumenten. Stadig vet vi mer om hva dette innebærer, og stadig blir vi reddere. Vi har allerede tatt en bit av eplet i Edens hage, og får ikke nok av kunnskapen vi får med hver bit som tygges. ”Mer! Mer!”, sier vi mens vi spiser, men det vi vet har vi vondt av og mister helt appetitten. Begjæret og higenen etter full innsikt hemmer oss og skaper en ny risiko – nemlig maten selv.

Samtidig finnes en motpol til denne nærhetsfanatismen. Gilde lanserte en rekke reklamefilmer for et års tid siden med temaet ”Takk for maten”. Den er lagt opp som en takketale i et selskap, der taleren forteller om hva forsamlingen har spist, med nasjonalromantiske bilder som surrer i bakgrunnen. Nå og da gjør et og annet dyr sin entré: et lam i fanget på et barn på et lasteplan, en ku som ikke vil ut i regnet og en gris som får grisunger. Alle pathos-argumentene er servert på sølvfat og vi får mer eller mindre ufrivillig gåsehud på armene blandet med en kriblende patriotisme i mageregionen. I kommentarfeltet under Gildes takketale uttrykker Linda at måten å spille på følelser og gjøre mat til kosedyr på, er forkastelig. Fredrik ”setter pølsebiten i halsen” og mister matlysten i denne makabre oppvisningen. Janne vil bli spart for påminnelsen om hvor søte og fine dyrene er når hun også må se dem døde. Nettopp i dette ønsket om å kunne fortrenge matens grunnform, finner vi motpolen til nærhetsfanatismen: distansehysteriet. I risikosamfunnet kan dette være en annen måte å håndtere det på. Med øynene lukket og neseklype på kan nordmenn jublende stappe i seg millioner av pølser, men et forsøk på å lese opp innholdsfortegnelsen er tidenes festbrems.

Både frognerfruen og Fredrik har som kunde fått det godt tilrettelagt. Sjelden får vi se hjerteknusende bilder av lam på lammekotelettene, men på baksiden kan du lese så langt magesyren holder. Valget er ditt. Vil du glemme at du har gjort kosedyr til mat, eller skal du i det minste ha det fineste kosedyret på tallerkenen?

 

karoline-aakenes1

Illustrasjon: Andrea Csaszni Rygh