Norsk nærhet med nødvendig avstand

Den norske kongefamilien blir ofte fremstilt som folkelige monarker det er relativt lett å komme i kontakt med. Hva ligger til grunn for dette, og hvilke konsekvenser får det for monarkiet som institusjon?

Konge1

Illustrasjon: Solveig Wiland Gruenke

Kong Harald og dronning Sonja ferier i år 25 år som Norges kongepar, og deres ønske om å markere sitt jubileum med folket kan ses som et uttrykk for en norsk nærhet. En slik nærhet ser man eksempler på i flere sammenhenger. I Norge har vi blant annet det Geert Hofstede kaller lav maktdistanse, der man i arbeidslivet gjerne har flat struktur fremfor et strengt hierarki. Mange land i eksempelvis Asia og Latin-Amerika har gjerne høyere maktdistanse, og dermed større avstand mellom de som leder og de som blir ledet. I norsk politikk er enkel tilgang til våre folkevalgte en viktig verdi. Dette så man spesielt etter 22. juli, da forslagene om å etablere større fysiske sperringer rundt Stortinget ble avvist – det ville gjøre avstanden mellom de folkevalgte og folket for stor. I debatten om generell bevæpning av politiet var også mye av motstanden begrunnet i at det ville skape større avstand mellom politiet og folket. Når kongefamilien ønsker å feire sitt jubileum sammen med hele befolkningen, viser det at også de ønsker å være nær sitt folk, og at de er opptatt av å ha mye og tett kontakt med oss.

Dette har vært et fremtredende trekk i mange av jubileumsarrangementene, spesielt i skileken på slottsplassen 17. januar i år. Arrangementet kom i stand etter ønske fra kongefamilien, med Idrettsforeningen som hovedarrangør – noe som underbygger det erkenorske uttrykket dette arrangementet fikk. Det skulle være gratis og åpent for alle, og kongefamilien var selv velkommen til å delta. Tilsetningen ble regnet som en stor suksess med fint vær, glade og lekende barn, og en kongefamilie som vandret fritt og snakket med folk. Flere av de kongelige deltok selv i skilekene. De hadde også samme type klær som resten av folket på plassen: typisk norske boblejakker, luer, hansker, skibukser og gamasjer. Ettersom livvaktene hadde lignende antrekk, var det nesten vanskelig å lokalisere de kongelige i folkemengden. I det hele tatt fremsto kongefamilien som en helt ordinær norsk familie på søndagstur. Men for å være monarker må de vel skille seg ut, være spesielle og ekstraordinære? Monarkiet som institusjon kan vel vanskelig legitimeres om de fremstår som en helt vanlig familie?

Slott1

Illustrasjon: Solveig Wiland Gruenke

En monark er per definisjon ulik sitt folk; han eller hun har en medfødt rett til å regjere. Derfor har vi også sørget for at deres slott og boliger er bevoktet av gardister, og at det ikke heter besøk, men audiens. Kongefamiliens særstilling viser seg både i den fysiske verdenen og i språket. Det er noe majestetisk ved slottet øverst på Karl Johan, men vi kan også komme svært nærme. Jeg var i sommer med en amerikansk turist som sa: ”I just have to take a picture of how close to the front door you can get”. Dette er et uttrykk for både den norske nærheten og den nødvendige avstanden som opprettholder monarkenes særegne stilling; du kan komme ganske nærme døren, men du får ikke lov å gå inn uten invitasjon. Nærheten er regulert slik at de kongelige får være nettopp ”kongelige”. På 17. mai er det også en større avstand til folket enn det var på slottsplassen 17. januar. Barna som passerer slottet bøyer flagget og løfter blikket for å hilse kongen. Nå har de kongelige en større fysisk avstand med symbolske trekk, som det å bøye flagget.

 

Vi godtar det norske monarkiet som institusjon så lenge det evner å ha den norske nærheten

 

Skilekene på slottsplassen i januar er dermed et godt eksempel på en handling som skal bidra til å forsterke kongefamiliens folkelighet, og dermed deres legitimitet. Vi godtar monarkiet som institusjon så lenge de evner å ha den norske nærheten. Når det kommer frem at de drar på luksusyachtferie og kjøper dyre designplagg blir det ”mediestorm” – da avsløres nemlig deres overlegenhet og særstilling på områder der de ikke skal heve seg over folket. Den positive omtalen kommer når de tar trikken, hilser på oss i skiløypa og baker pepperkaker på NRK lille julaften. Kongefamiliens valg av antrekk, fysiske nærhet og en generell åpenhet og lekenhet i sin fremtreden, gjorde de kongelige til folkelige monarker denne dagen i januar. Hadde kongen steget ned fra sin trone i gallauniform, 10 meters sikkerhetssone og fanfare fra gardens musikkorps, ville arrangementet blitt et helt annet. Da hadde det kanskje lignet mer på britenes feiring av sin monarks 60-årsjubileum i 2012. I Norge vil vi tone ned pomp og prakt til fordel for folkelig feiring med lav terskel for deltakelse. Men i tillegg til den norske nærheten må altså de kongelige holde nødvendig avstand til folket for å bestå som institusjon. En kongefamilie kan ikke bare være en ordinær norsk familie med anorakk og tursekk – for hva er da poenget med å bruke verdifulle skattekroner på gardister, slott og apanasje?