FRP på sosiale medier

 – Politisk selvmord eller kalkulert distanse til det etablerte?

Fremskrittspartiet ser ut til å gå på trynet om og om igjen på sosiale medier, men er det manglende forståelse av ny teknologi eller ren strategi i kampen om velgerne?


frp (800x543)

Illustrasjon: Anniken Soland

Tradisjonelt har massemediene vært portvakter for oppmerksomheten politikere og politiske partier får. Med sosiale medier, særlig Facebook og Twitter, har denne makten forskjøvet seg, og politikerne har nå en mer løssluppen måte å uttrykke meninger uten å først måtte kalle inn til pressekonferanse. Personlige brukere på sosiale medier har også utfordret måten man oppfatter politikerene på, som representanter for partiet eller personlige uttrykk for mening. Dette gir større synlighet for flere politiske spillere og åpner også for mer spontant og mindre polert innhold, som i flere tilfeller har ført til tilbaketrekning eller unnskyldninger.

Sosiale medier er en politisk kamparena, men selv om stadig flere politikere kurses i bruk av disse, betyr ikke det at de mestrer det. De siste årene har det stadig dukket opp saker i massemediene hvor politikere beskyldes for å uttrykke seg upassende eller på måter som ikke sømmer seg. Særlig FRP har blitt trukket fram gjentatte ganger i norske medier. Populistiske utsagn har skapt enorme oppslag i tradisjonelle medier, særlig når politikeren tråkker over den usynlige grensen som markerer politisk korrekthet, gjerne med uttalelser om immigrasjon. To viktige spørsmål er da hvordan denne typen innhold på sosiale medier påvirker den politiske debatten, og hvordan maktskiftet i mediene påvirker partiene selv med tanke på forholdet mellom parti og politiker.

En fjern slektning

FRP anses for å være partiet som passer dårligst inn i den nordiske partifamilien av høyrevendte radikale. De skiller seg ut og omtales ofte som en hybrid mellom denne partifamilien og mer tradisjonelle konservative verdier. Likevel er det en grunn til at de plasseres her, likheter som populisme, kritikk av de regjerende politiske holdningene, lignende navn og få tilknytninger til søskenpartier i andre land er noen av dem. Grunner til det siste er blant annet at en nasjonalistisk holdning gjør det vanskelig å rettferdiggjøre samarbeid på tvers av grenser, og ikke minst at ingen av partiene ønsker å bli rammet av skadelige utsagn tilknyttet politikere tilhørende andre partier i familien.

Politisk teori tilsier at i tider med få økonomiske bekymringer mister den klassiske sosioøkonmiske politiske aksen sin dominerende posisjon til den sosiokulturelle. Når dette er tilfellet blir de nevnte likhetene mellom FRP og den nordiske partifamilien viktigere. Viktige saker er etnisk nasjonalisme og lov og orden, hvor en negativ holdning til immigrasjon stammer fra en tanke om at en homogen populasjon er det ønskede resultatet. Siden 2009 har immigrasjon vært et av partiets to viktigste saker. I den følgende perioden har partiet etablert en anti-islamistisk retorikk, eksemplifisert ved partileder Siv Jensen’s advarsel om ‘snikislamisfisering’.

Fra teknologiske immigranter til etablert midtscene

Sosiale medier utgjør en ny teknologisk biografisk identitet. Det blir dermed viktig å opprettholde en konstant fasade overfor tilskuerne. Mens overgangene i personlig identitet er flytende, glemmer ikke sosiale medier på samme måte som mennesker, med mindre brukeren går tilbake og sletter innhold aktivt. Selv om man er forsiktig med hva man poster kan offentlig innhold representere holdninger eller utsagn man angrer på senere.

Endringene i kampen om informasjon har vært såpass drastiske fordi sosiale medier kom inn som en helt ny variabel uten etablerte rammer. Variabelen styres av en ny valuta bestående av likes, kommentarer og delinger. En kløft har blitt dannet mellom de som lykkes på sosiale medier, og de som ikke gjør det, både innen journalistikk og politikk. Skillet er ofte markert ved alder, på den ene siden de teknologiske innvandrere kjennetegnet av å ha vokst opp med analog teknologi, og på den andre de som er født inn i en verden med etablerte regler for bruk av sosiale medier.

simen-ostad2

Illustrasjon: Anniken Soland

Forskning fra Storbritannia viser at politikerne der heller promoterer egen person enn parti på brukerstyrte sosiale medier. Dette ser også ut til å være tilfellet i Norge, selv om hoveddelen av kommunikasjonen som utføres av politikere består av @meldinger til andre brukere, som er direkte henvendelser til disse. Innholdet som produseres avslører fragmenter av politikerens private sfære, og skillet mellom for- og bakscene forsvinner. Det som står igjen er en midtscene hvor det offentlig private utøves.

I tillegg til at Norden er noen av verdens mest hyppige Facebook-brukere er det tydelig at Facebook og Twitter er klare favoritter for politikere verden over. Mens Obamas kampanje i 2008 brukte bloggere for å spre politisk innhold til alle samfunnslag endret dette seg frem mot valgkampanjen i 2012, da denne funksjonen ble fylt av Facebook og Twitter. Oppslag i diverse norske aviser siden 2013 viser at FRP-politikere er hyppig ute med spontant innhold på sosiale medier som aviser kategoriserer som upassende. Basert på en rekke slike artikler kan man se visse mønstre i hva som plukkes opp av tradisjonelle medier. Under presenteres fire kategorier som danner en enkel oversikt.

Kategori 1: Fortiden som biter

Når sosiale medier utgjør en slags elektronisk identitet som lar oss følge våre egne spor i revers er det også en risiko for at denne informasjonen kan bli brukt mot oss på et senere tidspunkt. Solveig Horne fikk erfare dette da hun ble utnevnt til Barne- og likestillingsminister i 2013. En tweet fra 2010 som lød “lurer på om det er helt greit at barnehager leser homoeventyr for små barn? -link-“. Det er neppe en tilfeldighet at kommentaren ble møtt med så mye kritikk idet hun ble en viktigere politisk spiller, noe som viser at medias søkelys vil følge makten også når det gjelder sosiale medier.

Kategori 2: Sykt morsomt

Hva som er greit og ikke på sosiale medier bestemmes stort sett av andre brukere. Ulf Leirsteins vitsing er et eksempel på at grenser trekkes forskjellige steder. “Samenes NASJONALdag… Visste ikke at samene hadde eget land. Da kan sikkert det landet betale for Sametinget, støtte til samisk kultur osv”. Selv om denne vitsen har fått mye negativ oppmerksomhet illustrerer den også et annet viktig poeng, som utfordrer av den etablerte politikken.

Kategori 3: Avslørt anti-islamisme

Mens Twitter sees som et talerør til verden anser mange Facebook som en mer privat arena og er mindre bekymret for gjennomsiktighet. Dette har ført til at mange politikere har vært mindre forsiktige med hva de uttrykker på Facebook. Et eksempel er Jan Peistorpet som i en opphetet diskusjon gjentatte ganger uttrykte seg svært fremmedfiendtlig. I en kommentar til avisa som publiserte saken ender hans nærmeste leder med å beklage på partiets vegne og gir uttrykk for at det vil følges opp internt.

Kategori 4: Den støtende referansen

En av grunnene til lite internasjonalt samarbeid blant nordiske høyreradikale partier er risikoen for å knyttes til andre partier og politikeres mer ekstreme utsagn. Claus Forberg er et slikt eksempel. “Jeg skjønner nesten den svenske tullingen som gikk løs på skolen med sverd i dag. (Tulling siden han hadde maske på)”. Som en følge av kommentaren måtte han forlate partiet, og på denne måten beskytter partiet seg selv, ved å ta avstand fra både mannen og ytringen.

Et felt i endring

Jevnt over er det enighet om at sosiale medier har endret politisk debatt. Mens sosiale medier viser seg å være et raskt utviklende virkemiddel i valgkamp i USA og Storbritannia vises det også til at den nye variabelen minsker avstanden mellom velger og politiker. Sosiale medier skaper diskusjoner hvor alle kan delta, og har skapt en helt ny informasjonskilde. Medaljens bakside er at politikerne også lettere står for hugg for sine uttalelser. Artiklene som er bakgrunnen for kategoriene omfattet politikere på både nasjonalt og lokalt nivå, og viser hvordan stadig flere politikere er synlige i også tradisjonelle medier. Direkte tilgang til en slik kilde har gjort det mulig å lage saker av mye mer enn det som var mulig tidligere, samt at en slik sak kan forbli i mediebildet i en mye lengre periode. I enkelte tilfeller kan det også bety slutten for en politisk karriere.

«En enkel nettverksfunksjon kan slik sett skape eller knuse en politisk karriere, gjennom positiv eller negativ oppmerksomhet i media»

De fire kategoriene fremhever ulike aspekter av en politisk arena i forandring. “Fortiden som biter”, “Sykt morsomt” “Avslørt anti-islamisme” og “Den støtende referansen” representerer alle utviklingen mot åpenhet, men bidrar også med unike observasjoner. Tilgang og synlighet har i noen tilfeller ledet til diskusjoner om hva som er riktig å gjøre som politiker, andre ganger har reaksjoner blant tradisjonelle medier og offentligheten vist at kommentarer, likes eller tweets er et overtramp mot grensen for hva som er greit. Den første kategorien viser hvordan tidligere utsagn kan hjemsøke deg på et senere tidspunkt. Den andre kategorien peker på to ting, først hvordan en impulsiv vits eller tanke kan bli feiltolket som fornærmende, så hvordan massemedia kan manipuleres. Hvis vitsen ble fortalt til nære venner eller kanskje også partifeller ville den ikke ha skapt offentlig debatt. Spørsmålet er da hvordan dette skader eller gavner avsenderen av budskapet. Som en utfordring mot det etablerte kan avisartiklene kringkaste et budskap som kan tiltrekke flere meningsfeller til avsenderen. Den tredje kategorien viser hvordan sosiale medier har ført til offentlig diskusjon og vært en del av en polariseringsprosess. FRPs fokus på anti-immigrasjon og anti-islam blir ofte møtt av motargumenter og en opphetet diskusjon på sosiale medier kan fort ende opp med at en eller begge parter tråkker over den beryktede streken. Den fjerde kategorien bygger på de tre tidligere kategoriene og viser hvordan fri tilgang og polarisering kan ha alvorlige konsekvenser.

simen-ostad

Illustrasjon: Anniken Soland

Innholdet som omtales i de aktuelle artiklene har skapt en prosess hvor politikeres meninger blir utfordret av journalister og andre brukere av sosiale medier. Denne typen artikler skaper diskusjon som kan være bra for synlighet, men som også kan være dårlig for ryktet. Interne oppgjør etter ekstreme tilfeller, fører til at de som eventuelt kan skade partiet mer i det lange løp lukes ut. Resultatet er at partiet har blitt en mer ekstrem versjon av det de tidligere har vært, høylytt om enkelte saker.

Ditt ansikt, ditt ansvar

Når det gjelder sammenhengen mellom person og parti, kan man trekke på flere kilder som argumenterer for at det er en direkte kobling mellom utsagn og aktør. Den som uttrykker noe står ansvarlig for dette på sosiale medier. Også i de omtalte artiklene er dette tydelig når FRP i flere tilfeller tar avstand til personer og deres holdninger. Det deres medlemmer uttrykker på sosiale medier trenger med andre ord ikke å representere partiet.

Totalt sett har den nye variabelen sosiale medier bidratt til en mer privat kobling mellom politikere og deres følgere, så vel som friere tilgang til deres  siste, men også tidligere uttalelser. Mens de fleste er klar over Twitters offentlighet, sees Facebook gjerne som en mer privat arena, noe som har ført til nyheter som “avslører” politikernes faktiske holdninger. Den politiske debatten har forandret seg, både ved å åpne nye kanaler, og ved at politiske aktører utestenges fra partiets fellesskap.

FRP selv har også måttet forandre seg. Interne oppgjør med egne medlemmer har trolig alltid vært viktig, men med den frie tilgangen til medlemmenes elektroniske biografier har denne funksjonen blitt utvidet. Partiet har alltid vært avhengig av sterke ledere, som har vært partiets kjerne. Den bredere granskingen av lokale politikere kan på denne måten erodere selve grunnlaget.

Det som beskrives som en enkel nettverksfunksjon kan slik sett skape eller knuse en politisk karriere, gjennom positiv eller negativ oppmerksomhet i media, samt nærvær betalt med likes, kommentarer og delinger. FRP er ett av to partier som fra starten har satset på profesjonell hjelp på sosiale medier, noe som kan gjøre dem mer stabile på sosiale medier over tid. I tillegg vil en tid uten teknologiske immigranter snart komme, og tilfeller som de diskuterte vil trolig bli færre. På et visst punkt vil trolig det delte resultatet som er tilfellet i dag bli rent positivt i den harde kampen om velgerne.