Sosiologi og singelliv

 

ingalill-tema1

Illustrasjon: Simen Østad

Soundtrack:

«All by myself»- Celine Dion

«When I was young

I never needed anyone

And making love was just for fun

Those days are gone

All by myself

Don’t wanna be

All by myself

Anymore»

(Dramatisk fade-out)

Denne artikkelen inneholder følelser og anbefales ikke hvis du akkurat nå føler deg ensom. Den anbefales heller ikke til deg som ikke liker å lese om en 26 år gammel sosiologistudents tragiske hverdag. For å best lese denne artikkelen anbefales en armkrok, en katt eller en stor dose selvironi.

Bruddstykket

Det er nå (i skrivende stund) litt over ett år siden jeg ble singel. Før det hadde jeg vært i et forhold i over sju år. Det vil si at sist jeg var singel var samme år store tunikaer og shutter shades var trendy. Jeg hadde klippet av meg så å si alt håret. På kino hadde endelig den femte Harry Potter filmen kommet ut og alle hørte på soundtracket til filmen «Juno».  Mye har skjedd siden. Verden har blitt et nytt sted. Jeg har endret meg en del og det har singellivet også. Så hvordan møter en 26 år gammel sosiolog singellivet som voksen? Dette er i hvert fall hvordan jeg har opplevd og håndtert det.

Mitt første møte var selvfølgelig mye grining. Så var det å sitte i timevis på Blindern med poser under øynene. Jeg var ikke ensom. Men etter en stund savner man nærhet. Man kan ikke plage vennene sine like mye med hvor syk den drømmen man hadde den natten var og hvor vanskelig det er at foreldrene dine ikke forstår deg. Ikke kan man tvinge vennene sine til å sove over hver dag for å tvangsspoone de når de sover heller. Jeg ble også etter hvert redd for å dø alene. Eller å få ti katter. Eller enda verre, starte med selvrealisering på en eller annen konferanse for middelaldrende kvinner som vil starte egen bedrift som selger helsekost og duftlys. Men heldigvis adopterte jeg ingen katter (mest fordi det ikke er lov i bygningen) og jeg selger enda ikke duftlys. Etter hvert var jeg klar for å møte singellivet.

ingalill-tema

Illustrasjon: Simen Østad

Første møte med singellivet

Hvor møter man egentlig folk i 2016? I motsetning til i filmene, møtes man ikke tilfeldig på gata eller på butikken. De få gangene jeg faktisk prater med nye mennesker er ute på byen. Foreldrene mine møttes på dansen, men hvor er det tilsvarende i dag? En av de første gangene jeg var ute som singel gikk som følger: Jeg kom i prat med en hyggelig, kjekk fyr på byen. Vi prater. Han sier noe. Jeg ler (selv om jeg ikke hører noe over høytalerne), kompisen stikker. Vi er alene. Han skal kjøpe noe mer å drikke. Han ber meg vente. Han smiler. Nå skjer det. Jeg trekker pusten…og løper så fort jeg kan hele veien hjem. Ikke det romantiske eventyret jeg hadde sett for meg.

En uke senere ble jeg invitert på fest hos en venninne. Og der var det som vanlig bare par. Og meg. Og en drita singel fyr. Sjarmerende som han var fikk jeg vite alt om livet og eksen hans, ble invitert med hjem klokken syv, før han kastet opp bak et busstopp. Så jeg lagra nummeret hans i tilfelle det trengs senere.

Hva enn du gjør, ikke si at du studerer sosiologi. Erfaringsmessig kan ette resultere i en av to følgende senarioer: du må forsvare valget om å studere noe som ikke bidrar til samfunnet, du må forklare at du ikke går sosionom eller du må forklare at nei, det var ikke fordi du ikke hadde bra nok karakterer til å komme inn på psykologi. For å unngå dette vet jeg at folk gjerne sier de studerer til å bli hjernekirurg eller at de studerer sykepleie. Hvis dette skulle komme opp igjen senere får man fortelle sannheten da. Eventuelt aldri fortelle det og leve et evig dobbeltliv hvor man skjuler sosiologitilværelen for mann, tre barn og border collien.

Tinder

Etter tvang og øl fikk jeg meg etter hvert Tinder. For de av dere som ikke vet det så er det en app for å shoppe potensielle partnere som regel gjennom to-tre bilder og en liten ironisk tekst om hester. Hvis de liker deg, og du liker dem, får dere en match, som igjen gir muligheten for å snakke sammen i en chat. Det er her jeg failer. Eller jeg failer kanskje allerede i valget av bilder. For når du står mellom alle fyllabildene og bilder med blunking og dobbelthake, er det ikke så mye å velge mellom. Og når vennene dine sier at du ikke får ha bilde av deg selv som juletre, b
lir det tre ultimat kleine bilder. Ikke fikk jeg heller lov til å ha teksten «Magikarp in the streets, Gyarados in the sheets». Like mye fordi det var for nerdete som at det kan tiltrekke seg feil publikum.

Alle på Tinder har bilde av seg selv på toppen av et fjell eller i speilet på treningsstudioet. Dette mediet er selvrepresentasjon i så ren form at Goffman ikke kunne fantasert om noe bedre (dette er dessverre den obligatoriske dårlige sosiologivitsen som gjør at jeg får skrive i Socius). Siden jeg hater friskuser og trening, er det sjelden jeg finner noen som helst. Det er merkelig ikke så mange andre som har Harry Potter-referanser i profilen. Når jeg endelig prater med folk går samtalen sånn (P.S.tatt fra en faktisk samtale):

Fyr: Er Humlesnurr død. Var det han med det svarte håret?

ingalill-tema

Illustrasjon: Simen Østad

Ingalill: nei… Det var Snape. Det er ikke den samme.

Fyr: Åja, har ikke lest bøkene, bare sett to av filmene:P

Ingalill har slettet deg som match

 

Alternativet er meldinger om å komme over for Netflix og Chill, eller å diskutere prosa og postmodernistisk kunst. Jeg vet ikke hva som er verst. Så kan man lure på hvorfor jeg aldri kommer til faktiske dates ute i det virkelige livet. De eneste gangene jeg har møtt matchene mine er på butikken, da ofte med snørra rennende og i Hello Kitty pysj. Jeg møter blikket deres. De ser på meg. Er det hun som er juletre på Tinder. Jeg kaster fra meg all sjokoladen og løper ut av butikken. Eller hvis du matcher med andre fra Blindern, og møter de i RL i køen på Trygve. For mye R. Det virtuelle og det virkelige livet burde aldri krysse veier.

Hva leter jeg egentlig etter? Slik ser jeg for meg det perfekte romantiske møtet. *stemningsmusikk* De møtes for første gang i det de kræsjer inn i hverandre i en gang. Hun mister papirene sine over hele gulvet. Begge bøyer seg ned for å plukke de opp. Hendene møtes. Blikket møtes. Så kommer sangen* why do birds suddenly appear. EVERYTIME….* Og så lever de lykkelig alle sine dager. Dette skjer dessverre ikke i det virkelige singellivet. Det virkelige singellivet er en drita fyr som prøver seg og man må vurdere om han er bra nok. Er han det. Flott. Du får ett ok ligg. Er han ikke det, stikk hjem etter litt lettere trakassering fra noen som har lest «the game» (ja dette sker faktisk fortsatt i 2016). Jeg vet kanskje ikke hva jeg leter etter. Mamma sier man vet om man vil være sammen med folk når man har møtt de tre ganger. De fleste jeg kjenner dater gjerne nærmere ett år. Jeg er ikke enda så desperat at jeg faktisk benytter meg av tilbudet når tanta mi vil være wingman i bryllup, og foreslår alle single menn mellom 16 og 50.

Skjermbilde 2017-02-11 kl. 10.18.27

For selv om jeg savner nærhet, er jeg akkurat nå fornøyd med å snike meg ut på søndager uten å
vekke papegøyen. Jeg er fornøyd med å henge med venner. Jeg er veldig fornøyd med å kunne drikke øl når og hvor jeg vil. Så hvordan stiller jeg meg til fremtiden? Det er ikke like mange kvelder med dansing til Celine Dion, men jeg har satt meg på venteliste på katteadopsjon. Er greit å være på den sikre siden. Hvis du synes dette høres spennende ut så er jeg alltid ledig for en date. Send meg en PM på facebook eller følg etter kattene.