Flyktninger og frykten for et endret samfunn

Opplevd kulturell distanse henger sammen med fremmedfrykt. Hvordan bør man egentlig reagere politisk når den fysiske distansen mellom land blir mindre, men den følelsesmessige distansen vedvarer? 

Emilie Wold - tema

Foto: Åsta Kristin Janøy

Nærhet gjør blind

Flyktningsituasjonen fra Midt-Østen og Afrika til Europa de siste årene, har flere illustrerende eksempler på hvordan nettopp økt nærhet til verdensomspennende politiske problemer, skaper uvilje til handling. Enten man er «for» eller «mot» økt mottak av flyktninger til Norge og Europa, er et ubestridelig faktum at folk flykter, og de flykter hit. Fluktens grunner kan være mange. Det er ingen tvil om at det innebærer en enorm påkjenning å forlate egne grenser.

Dessverre bruker ekstreme grupper, både i og utenfor Europa, sine krigstaktikker til å føre ulike folkeferd mot hverandre. Dette ser man både i form av terrorangrep og av rent verbale angrep.

Taktikken fungerer. Jo nærmere flyktninger kommer våre grenser, jo mer blir menneskene sett på som et problem for «oss» først og fremst. Ikke som deler av et større og komplekst verdenssystem. Kombinert med en opplevd kulturell ulikhet som fremstår som truende, skapes konflikten i hverdagens diskurs.

Den politiske tilstanden

Våren 2015 var det en svært spesiell politisk stemning her i landet. Det var en bølge av sympati for folk på flukt til Europa, båtflyktningers farefulle ferd over Middelhavet og de uverdige forholdene i mottaksleire utenfor Syria. Meningsmålinger viste en overveldende positiv holdning til generell innvandring i Norge og Sverige sammenlignet med tidligere undersøkelser. I tillegg støttet flertallet i befolkningen opposisjonspartiene på Stortinget.

 

Jo nærmere flyktninger kommer våre grenser, jo mer blir menneskene sett på som et problem for ”oss”

 

Flere humanitære organisasjoner uttrykte på samme tid frustrasjon over manglende handlekraft fra Regjeringen sin side, 4 år etter Syria-krigens utbrudd. Reaksjonene lot ikke lenger vente på seg, og etter flere landsmøtevedtak våren 2015, vedtok Stortinget å ta inn 8000 kvoteflyktninger til Norge. Spol frem 5 måneder: på nytt har man brede forhandlinger på Stortinget, men denne gangen om asylinnstramningstiltak. Frykten satte inn, også i det norske Storting.

Dette er den politiske tilstanden i landet. Ideelt sett vil denne være mindre skiftende enn opinionsbølger. Selv om politikken også må endre seg i takt med samfunnet. Likevel er det flere ting som tyder på at den i økende grad reflekterer en vekslende opinion i migrasjonsspørsmål.

Normforvirring

Til dels er dette et uttrykk for en fremmedgjøring som en følge av trusselen om et potensielt endret samfunn. Dette er et fenomen med dype røtter av anerkjennelse innen samfunnsforskning. Det kan i verste fall føre til en type anomi der mennesker i mottakerland i Europa føler minsket tilhørighet til eget land. Med dette følger en normforvirring, der det som tidligere opplevdes som mer fast nå føles truet av menneskene «utenfra».

Dette vet man er normale menneskelige reaksjoner på trusselen om et potensielt endret liv. Verden endrer seg hele tiden omkring oss. Store endringer må imidlertid håndteres med det formål å gjøre overgangene så smertefrie som mulig for den demokratiske rettsstaten. En samfunnsendring som skaper mer ufrihet og mindre rettssikkerhet, vil være en motsetning til dette formålet.

Man kan argumentere for at de negative reaksjonene på flyktningmottak, er uttrykk for en redsel for potensielle fremtidige opplevelser av mindre kulturell tilhørighet. Det er imidlertid vanskelig å lage gode politiske løsninger på noe som ikke ennå har skjedd. Spesielt om man ikke er sikker på at det i det hele tatt kommer til å skje. Dermed har frykten noe lavere verdi som grunnlag for vedtak. Det som politikken bør oppta seg med er de opplevelsene og erfaringene man har gjort seg med tidligere flyktning- og integreringsutfordringer. Flere forsøker, men det er lettere sagt enn gjort.

Godt lederskap?

Menneskene som nesten har mistet livet på veien gjennom Europa, står stadig på vår egen dørterskel. Det er flere gode initiativ som kommer med refleksjoner, rapporter, opplevelser og forslag til hvordan Norge og verden bør håndtere denne situasjonen fremover. Også fra statsapparatet. Det er likevel betenkelig at det er folkeinitiativ som «Refugees welcome to Norway» som tydelig og uttrykkelig gir en varm velkomst til nyankomne flyktninger. Vi har en rekke gode mottaks- og integreringstiltak på plass i Norge. Det betyr ikke at ting ikke kan bli bedre i tiden som kommer. De velfungerende tiltakene må likevel ikke underkommuniseres.

Det er en rekke utfordringer knyttet til mottak av et stort antall mennesker fra vidt forskjellige kulturer. Det er likevel synd at ekstreme motpoler i debatten ofte skaper et smalt politisk fokus, der det å lempe på rettigheter blir mer og mer akseptert. I flere tiår har man sett denne tendensen.

Det er vanskelig å diskutere hvordan man skal inkludere ulike trossamfunn til et fellesskap, samtidig som store deler av befolkningen blir mer sekulær. Det er vanskelig å stille tydelige krav til potensielle statsborgere, samtidig som UDIs saksbehandlingstid øker og sannsynligheten for å få varig opphold minker. Likevel er det viktig at disse tankene inkluderes i debatten, på en inkluderende måte. Først da kan man snakke ordentlig om konkrete tiltak som fungerer eller som bør endres. I slike debatter trenger man tydelige og samlende ledere som veileder ordskiftet på en trygg måte.

«Jeg er et menneske, intet menneskelig er meg fremmed»

Historisk sett henger økonomiske nedgangstider og økt fremmedfrykt tett sammen. I særskilt grad, kan man anta, når det oppleves som et praktisk og økonomisk problem lokalt, at «de andre» får økonomisk prioritet fremfor «oss». Det er bevist at en rekke velgere og politikere mener det er en viss avveining å gjøre mellom å bruke penger på lokale velferdstjenester, og flyktninginnvandring.

Flere som har studert temaet nøye viser også at måten man omtaler «de andre» på, enten det er kvinner, menn, ulike kulturelle grupper, flyktninger, religiøse grupper eller tiggere, faktisk vil prege disse gruppene senere i livet. Derfor er det en dårlig politisk strategi å bruke tid på stereotypier, som kan bidra til å forverre dette opplevde problemet.

 

Frykten satte inn, også i det norske Storting

 

Handlingslammelse og frykt er også menneskelige reaksjoner. Det betyr likevel ikke at man må umenneskeliggjøre bestemte grupper mennesker for å skape en «realistisk» politisk virkelighet. Den manglende evnen til å håndtere opplevd nærhet og opplevd distanse på samme tid, kan med andre ord i verste fall føre til økt psykologisk distanse mellom mennesker som lever i samme nabolag og land. Jamfør langvarig kvinneundertrykkelse over hele verden.

Hvordan kan så politikere minske denne distansen på sikt i den daglige debatten? Å støtte initiativ som forsøker å gjøre avstanden mindre og skaper dialog, synes å være et godt sted å starte. Å ikke mistenkeliggjøre alle til det motsatt er bevist, er en god nummer to.