Høyskolen eller universitetet?

En nær beretning om eget utdanningsvalg preget av fordommer.

thilde-fjeld

Illustrasjon: Solveig Wiland Gruenke

Det er ganske slitsomt å velge utdanning. Det stilles mange spørsmål ved slike valg. Spesielt har jeg stilt meg selv spørsmålet «hvorfor?».

Jeg blir usikker på egne valg, egen dømmekraft og egen selvinnsikt med spørsmålet «hvorfor?». Det hjelper som regel å irettesette det ved å tenke «fordi!». Hvis jeg fortsetter å stille spørsmål om egne beslutninger så ender uansett svaret med «fordi det er ikke mulig å teste ut alle utdanningsmulighetene. Derfor kan du aldri vite om du har valgt den beste og mest passende utdanningen for deg». Det fungerer også som regel å svare meg selv med «fordi du må ha en utdanning, en jobb, tjene penger og være en del av samfunnet». Til syvende og sist er ikke utdanning mer komplisert enn at de fleste må ta en utdanning, og de fleste må søke jobb etterpå.

Da jeg søkte på høyere utdanning for første gang valgte jeg bevisst et universitet, og ikke en høyskole. Jeg stiller igjen spørsmålet om hvorfor? En ting er sikkert, jeg hadde tydelige fordommer. Etter tre år på to forskjellige universiteter, så skal hverdagen videre tilbringes på en høyskole. Med sosiologi-bachelor går jeg videre på med grunnskolelærer-utdanning 1-7 trinn. Ettersom teksten er skrevet en uke før skolestart, så kan den bli preget av et eneste stort «hvorfor?». Jeg starter derfor med innrømme en oppfattelse jeg har hatt om høyere utdanning. Påstanden om at universitetet er bedre enn høyskolen.

Jeg har tenkt at på universitetet er de smartere og mer akademiske. Det var rett og slett bedre der, tenkte jeg. Hvorfor det? Dette spørsmålet kan først svares med å skylde andre som foreldre, venner eller media. Samtidig må egne holdninger først og fremst være eget ansvar. Som Mahatma Gandhi sa «Be the change that you wish to see in the world». Jeg har heldigvis endret holdningene etter tre år på universitet.

Forventningene til høyskolen dreier seg for min del om en tilrettelagt timeplan og et nært pedagogisk klassemiljø. Før skolestart ser jeg for meg en rekke scenarioer. Overdrevent beskrevet er det noe sånt som åpne armer og klemmer som står i kø etter å gi meg en trygg start. Det er ganske høye forventninger. Igjen kan jeg stille meg selv spørsmålet om hvorfor jeg tror at høyskolen vil gi meg en nærere og mer intim start enn det jeg har opplevd på universitetene?

Fikk jeg virkelig ikke en plass i et nært miljø på Blindern? «Alle» vet at det ikke blir mer morro’ enn det man lager selv. Ved dette henvender jeg til hverdagen. Delt opp er det hver dag. Det man gjør, de man ser, og de man er med hver eneste vanlige dag. Alt dette krever en del av eget initiativ. Hvis jeg skal skrelle bort alle lagene med holdninger, forventninger og forutsigelser til den kommende hverdagen så ender jeg med en tom kjerne. Jeg vet altså ikke hva som venter i min kommende hverdag. Jeg vet ikke hvem jeg skal studere med, hvem jeg skal snakke med eller hvem jeg skal spise lunsj med. Selv med en bachelor i sosiologi, og selv om jeg har venner og bekjente på høyskolen, så vet jeg nesten ingen ting.

På den andre siden er valg også preget av en form for underbevissthet. Jeg har alltid tenkt at den verste jobben som fins, sikkert er barneskolelærer. Det tenkte jeg hvert fall da jeg selv var elev på barneskolen. Mens jeg leser intervjuer av nyutdannede lærere og elever som skal bli lærere, så står det ofte «jeg hadde en veldig god lærer, og hen har alltid vært mitt forbilde». Jeg har ingen sånne forbilder. Likevel har jeg et bilde av meg selv, om hvilken lærer jeg ønsker å være for mine elever. Jeg følger også den irriterende normen om å velge samme utdanning som mine foreldre. Noe jeg egentlig ikke ønsker å forholde meg til. Jeg ønsker at dette er mitt valg, og ikke et produkt av mine foreldre.

Når jeg nå tenker tilbake på de tre siste årene, og hvordan valg og holdninger har endret seg, så blir jeg glad for at det går i denne retningen. Enten det er et «miljø-produkt», eller et eget valg. Veien videre er preget av veien som allerede er gått. For å kritisere universitetet så kan jeg henvise til spesielt én faktor. Jeg strevde nemlig etter kunnskap og oppnådde den, men ble ikke mer eller mindre. Flere har sikkert hørt spørsmålet «hva blir du når du studerer sosiologi?». Svaret som jeg har gitt er «ingen ting». På et dypere nivå kan jeg beskrive det som en del av identiteten som alltid må forsvares. «Jo, jeg er på en måte en sosiolog. Jeg vet bare ikke om jeg får lov til å kalle meg det…».

Til slutt vil jeg både irettesette og forsvare meg selv. Jeg er flau over at en simpel yrkestittel har hatt så mye å si. At jeg er så lat at en konform yrkestittel som «lærer» blir behagelig. Samtidig vil jeg forsvare med at jeg synker i mitt tidligere eplekjekke akademiske hierarki. Med dette vil jeg igjen påpeke at denne teksten bærer sterkt preg av egen tenkning. Likevel dukker sosiologistudenten opp igjen, da jeg vet at ingen ting er tilfeldig. Er det virkelig jeg som har gjort et rasjonelt valg av videreutdanningen, eller er jeg et resultat av miljøets påvirkning?