Estetiseringen av krig og elendighet

Vi blir trukket inn av kunst som snakker til oss – som forteller en historie. Dette medfører at bilder som viser nød, krig og elendighet også kan oppfattes som kunst.

Tora

Illustrasjon: Simen Østad

Det har aldri vært mindre krig, sult og fattigdom enn i dag. Likevel bombarderes vi daglig av bilder som illustrerer elendigheten i verden. Dette har økt betraktelig med fremveksten av massemedia og ikke minst sosiale medier. Men vi forstår oss sjelden på historiene om de mange døde og skadde. Om det er ti eller tusen som rammes har ikke så mye å si. Det er trist, men få ligger våkne om natta og tenker på det – fordi det ofte skjer så langt unna oss at det ikke berører oss i nevneverdig grad, i tillegg til at det er vanskelig å sette seg inn i tilsynelatende kaotiske situasjoner.

Vi husker derimot den vietnamesiske jenta som løper gråtende og forbrent fra et luftangrep under Vietnamkrigen; vi husker nærbildet av den afghanske jenta fra flyktningleirene i Pakistan under Sovjets okkupasjon av Afghanistan; vi husker den lille jenta som holdes øye med av en gribb under sultkatastrofen i Sør-Sudan; og vi husker den syriske guttungen som ligger i vannkanten på en strand i Tyrkia. Flere av disse bildene har vunnet prestisjetunge priser, og anses nærmest som kunst. Hva er årsaken til at disse bildene fanger oss inn? Hvorfor husker vi dem 2, 23, 33 og 45 år senere?

Det som treffer oss, er historiene om de få – portrettene av individer som lider og som kjemper. Vi husker mennesker med ansikter og historier. De blir ikoner av noe større enn seg selv, og de hjelper oss å forstå det uforståelige. Også disse kan være triste, eller traumatiske, men de forteller oss noe mer. De får oss til å føle noe. Jeg tror det er her en viktig kobling til kunst kommer inn. Kunst uttrykker følelser, og gjør at vi som tilskuere føler noe og tenker – bevisst eller ubevisst – over det emosjonelle som kunsten har brakt frem i oss. Det samme gjør disse bildene, uavhengig av om de er intendert som kunst eller ikke.

Det er lettere å føle empati for mennesker som er nær oss – emosjonelt eller fysisk. En kan derfor hevde at det er en positiv effekt at denne estetiseringen av krig og elendighet resulterer i mer engasjement for det som skjer langt unna. Fire år etter at krigen i Syria virkelig tok av, begynte bildet av den lille gutten på stranda å sirkulere. Først da fikk folk øynene opp for det som lenge hadde foregått, og hvor ille det hadde blitt. Fotografer som jobber i konfliktområder, vil vise oss vanlige dødelige andre virkeligheter. Det er imidlertid relativt allment kjent at mediene ikke viser oss hele virkeligheten, men kun et nøye selektert utsnitt. Vi tenker at vi ser en historie om noen andres liv, men egentlig ser vi bare det fotografen har valgt å vise oss. Fotografen som tok bildet av jenta og gribben satt i en snau halvtime for å ta det perfekte bildet, som kunne fortelle den historien han ønsket å fortelle. En kan lage kunst av så mangt og på utallige måter. Men hvem er kunsten for? Og hvem blir oversett og glemt i kampen for å tjene noe?

«De blir ikoner av noe større enn seg selv, og de hjelper oss å forstå det uforståelige»

Minst tre av de fire bildene som illustrerer nødens kunst i denne teksten, er garantert tatt uten samtykke fra barna selv eller noen voksne. Allerede her begynner problemene. I Norge har vi strenge lover og normer for distribuering av bilder uten samtykke, men så fort en kommer utenfor den vestlige konteksten, er disse glemt. Bildene er i tillegg tatt av fotografer fra vesten, noe som også er problematisk. Vi ser altså denne såkalte virkeligheten ut fra noen andres øyne.

Menneskene som har blitt pålagt å representere elendigheten, blir forstummet av den hvite ridderen i skinnende rustning som gang på gang skal redde verden litt. En nokså typisk effekt av at noen andre enn personen på bildet får ta ordet, er at fortellingen blir til et stereotypisk narrativ, noe som forsterker generaliseringer om folk og folkegrupper. Narrativet fremstiller i alle disse tilfellene personer i nød som passive og hjelpeløse, uten evne til agens og individualitet. De vil ikke overleve uten oss, sier fortelleren. De må reddes og vi er redningen. Problemet er at nyansene forsvinner når en sikter på å selge noe så lettfattelig.

Å leve som en stereotypi i andres øyne kan være svært skadelig, da det blant annet kan føre til en fremmedgjøring av en selv; når andre ser en som et objekt, kan en lettere oppfatte seg selv som et objekt. I tillegg kan det resultere i uberettigede vurderinger av andre basert på fordommer, og det støtter opp under en vedvarende ignoranse om andre mennesker. Dette forverres med den økte tilgjengeligheten til katastrofebilder, som gjør oss blaserte.

Jo flere bilder og fortellinger som dukker opp, jo vanskeligere blir det å ta inn over seg. Og til slutt sitter vi kanskje bare igjen med bilder uten kontekst – en virkelighet som fremstår uvirkelig fordi alt vi ser er krig og elendighet. Så vi estetiserer den, slik at vi kan forholde oss til den på en rimelig distansert måte.

  • Even Johnsen

    Veldig god artikkel!