Et stjålet øyeblikk

Henrik2800

Illustrasjon: Solveig Wiland Gruenke

I et fotografi fortoner et øyeblikk seg like fort som betegnelsen tilsier – med ett er de ugjenkallelig borte. I Saul Leiters fotografi er det flyktige øyeblikket fanget – et øyeblikk som ellers ville forblitt usett.

Tittelen, Waiter, Paris 1959, angir en hovedkarakter og fester fotografiet til tid og rom. Det historisk situerte blir en del av bildet. Motivet viser en struktur av tegn – konsumerende gjester, en elegant herremann med brett og en kafé. Disse følger en gjenkjennelig grammatikk vi umiddelbart identifiserer som en vestlig kafésituasjon. Tegnene virker intertekstuelt med andre kaféer. «Kafé» blir etterhvert sin egen referanse, og fortolkningskodene gjentas og forsterkes. Kaféens utside har ingen klare vegger; alle er velkommen inn. Vår iakttagelse skjer gjennom en fysisk barriere – det kan skimtes et gjenskinn i glasset og et dørhåndtak separerer oss fra situasjonen. Dette gir en voyaristisk dimensjon til bildet.

Kelneren 
Kelneren er skarpt kledd og bærer et brett med en øvet hånd. Et langt yrkesliv har gjort brettet til en forlengelse av ham selv. Han følger våre konvensjonelle forventninger til profesjon, kontekst, kjønn etc. Uniformen forteller oss noe om restaurantens karakter, og distingverer den arbeidende kelneren fra restaurantens kunder.

Handlingen i bildet skjer mellom «italieneren» og kelneren. De andre er passive kulisser. «Italieneren» er i ferd med å be kelneren om noe, og i forlengelse interpellere kelneren inn i sin arbeidsbeskrevne subjektposisjon. Fotografiet fanger øyeblikket mellom to roller. Denne interpellasjonen skaper en kontrast til fotografiets mest interessante element – kelnerens blikk.

Kelnerens blikk
Blikket er det mest iøynefallende ved bildet. Det har ingen intendert adressat. Det skal heller ikke ha en instrumentell funksjon i samhandling med andre – det er kun ment for ham selv. Kelnerens blikk utgjør et syntaktisk brudd i et fotografi som ellers ville liknet en sedat og drømmeaktig ettermiddag på en parisisk kafé.

Vår betraktning skjer uten å investere noe i situasjonen – vi ser, men vi blir ikke sett. Likevel konstruerer fotografiet et følelsesmessig bånd til kelneren. Det er tilsynelatende kun vi som ser det private blikket til kelneren. Vi vet noe de andre ikke vet. De er ekskludert fra vår synshøyde og vårt emotive fellesskap med kelneren.

Fotografiet som en helhet
Fotografiet består av en rekke tegn. Tegnene kan vektlegges ulikt. Man kan merke seg at det er veldig lite interaksjon på bildet. «Italieneren» prøver å kontakte kelneren, men denne kontakten er preget av en likegyldighet utover det objektive tjenesteforholdet mellom kelner og kunde. Obligatory association som Simmel har kalt det. «Italieneren» søker ikke kelnerens øyne – kroppen hans er vendt mot hans eget anliggende, mens hode og hånden henvender seg til kelneren – ikke mannen bak uniformen. Gjestene sitter alene sammen på kafé. Motivet kan således leses som et metonym, en del av et hele, for vestlig individualisme.

Bildet kan være en metafor for den undertrykte arbeider. Kelneren er arbeideren, blikket er arbeidernes blikk. De er undertrykt og underlagt den ismen med kanskje størst internasjonalt gjennomslag. Kelneren er nødt til å bære ut andres tomgods og si «oui, monsieur» med en underkastelse som hver gang tråkker på hans verdighet. Uavhengig av blikkets egentlige natur, er han en slave for maktens finger og kundens autoritet. Når dette fotograferte øyeblikket går over i et nytt, vil denne mannen være nødt til å gå ut av disse private tankene og føye seg etter kundens ønsker.

Fotografiet er tatt 14 år etter Krigen. Man kan anta at alle på bildet har opplevd krigens prosess og konsekvenser, hver på sin måte. I 1959 var verden i kald krig og den totale utslettelse var en nærliggende realitet – den hadde både et navn og et ikonografisk uttrykk i form av atombomben. Med en så eksistensiell krise nært overhengende, vil samtidens nevroser også være dine egne. Verdens skjebne lå i maktmennenes vold. Motivet kan i forlengelse leses som et bilde av mannen og kvinnen i gata, som i stille, sakte og stødig protest fortsetter sitt liv og virke. Bildet er en hyllest til folket, historiens egentlige subjekt.

Narrativ
Hvilket narrativ man tillegger fotografiet avhenger av hvilke koder og sjangre man leser inn i det. Disse sjangrene er kulturelt konstruerte kategorier, som skapes gjennom hermeneutisk sosial lesning. Dette fotografiet leses altså i lys av andre tekster om Paris, kaféliv osv. Prosessen har gjennom tiden gjort at den parisiske kafé etter hvert har blitt mer en platonsk idé enn et sted. Leiters fotografi er både et produkt av våre kulturelle forestillinger om Paris, samtidig som det også vil påvirke våre fremtidige forestillinger om det parisiske liv.