Ingen hører til her

Hva betyr det egentlig når kunstneriske beskjeftigelser omtales som «prosesser av energiforflytninger, selvpålagt motstand som katalysator for kreativ vekst og fysisk og kroppslig overskridelse», og kan det bety forskjellige ting for ulike grupper?

SimenØstad800

Illustrasjon: Simen Østad

I september omtalte The Guardian verkslisten til Oslo Arkitekturtriennale, After belonging (2016), som en oppramsing av foreslåtte doktorgradsprosjekter, og mente språkbruken i de produserte tekstene som fulgte utstillingen kunne sammenlignes med utdrag fra en bullshitgenerator. Språket som ble brukt til å beskrive utstillingen var med andre ord vanskelig å forstå og kanskje også i enkelte tilfeller uten mening. Dette finnes det mange eksempler på innenfor utstillingsformatet. Det skrives side opp og side ned om utstillinger og kunstnere, arkitektur og kunst for å forklare intensjoner, kontekst og usynlige sammenhenger, men hvem er tekstene egentlig ment for?

Kapital 
I det norske kunstfeltet regner vi stort sett med tre former for kapital, etter Bourdieu. I tillegg til hovedformene symbolsk- og økonomisk kapital, tillegges politisk kapital, som er spesielt viktig i det norske tilfellet. Symbolsk kapital handler om at kunst først og fremst har egenverdi og at den anses som autentisk. Denne kapitalformen utgjør det ekskluderende kretsløpet, som viser til en evig maktkamp om å komme opp og fram. Kunsten og kunstnerne er her til for verdiene som skapes underveis og i sluttproduktet. Den økonomiske kapitalen handler på sin side om kjøp og salg og hvor mye en kunstners navn eller produkt er verdt. Den økonomiske kapitalen stammer fra det økonomiske kretsløpet, og selv om det å være økonomisk motivert av mange ansees som en dårlig verdi innenfor kunstfeltet, er den ufornektelig også viktig.

Den politiske kapitalen utgjør det inklusive kretsløpet. Politiske aktører betrakter kunsten som en arena hvor alle skal inkluderes. Alle skal kunne uttrykke seg og alle skal kunne bidra. Eksempler på dette er satsning gjennom stipender og utdanningsprogrammer i samarbeid med kunstinstitusjoner. Som i andre felt er kapitalformene gjensidig utbyttbare, og de er tett knyttet sammen. Den symbolske kapitalen står likevel i en særposisjon og blanding av kapitalformene fører til utvanning av den symbolske kapitalen. Der økonomisk og politisk kapital sees ned på som praktisk eller kommers ansees  symbolsk kapital som en renere form for kapital.

«Den symbolske kapitalen står likevel i en særposisjon og blanding av kapitalformene fører til utvanning av den symbolske kapitalen»

Kunst i system
Kapitalen kunstnerne operere med er også svært viktig for institusjonene som jobber med å stille ut kunst. Når institusjoner samarbeider med kunstnere, kuratorer og andre aktører med høy kapital, kan denne smitte over på institusjonen. Dette gjelder også motsatt vei, for eksempel når kunstnere med mindre kapital fanges opp av viktige institusjoner og oppnår høyere grad av anerkjennelse.

SimenØstad1800

Illustrasjon: Simen Østad

En attraktiv fasade som gir uttrykk av å være autentisk og i besittelse av høy kapital er dermed viktig for både kunstnere og kunstinstitusjoner og en stor  del av denne er fagspråket. Selve måten man kommuniserer seg i mellom og blir oppfattet av omverdenen. Aktørenes eget fagspråk innenfor kunstfeltet beskriver kunst og kunstverdenen overfor hverandre, men også i bredere format. Målet blir derfor ofte å nå et bredt fagfelt. Spørsmålet er da hva som skjer med ett lokalt og utenforstående publikum som ikke kjenner til kunstfeltet på profesjonelt nivå.

Et godt utviklet fagspråk
Når vi skiller elitepublikummet fra den bredere publikumsmassen, vil det fremstå som et klart skille hvor fagspråket til kunstnerne og støtteapparatet rundt dem kan virke fremmedgjørende for det største av disse delpublikummene. Nå er det ikke slik at man nødvendigvis må forstå tekstene produsert til en hver utstilling for å forstå utstillingen, men for mange som ikke har innsikt i feltet griper de gjerne etter nettopp disse tekstene for å prøve å forstå en verden som er fremmed for dem fra før. Det som møter dem her kan være veldig viktig for hvordan de forstår kunsten, og hvis tekstene fremstår som vanskelige eller uforståelige kan det bidra til avsmak og fremmedgjøring.

«Når vi skiller elitepublikummet fra den bredere publikumsmassen vil det fremstå som et klart skille hvor fagspråket til kunstnerne og støtteapparatet rundt dem kan virke fremmedgjørende for det største av disse delpublikummene»

Så hva er egentlig så viktig med det bredere publikum og individet i gata? Hvorfor må tekstene som produseres også kunne leses av de utenfor fagfeltet? Et poeng er at galleriene og museene er avhengig av et bredt publikum både for promotering av utstillinger og for å tjene inn penger. Særlig det første kan være viktig nå som formidlingsavdelingene ser seg nødt til å hyre inn flere og flere some-eksperter og reklamere sjeldnere i papiraviser. En annen årsak er det inklusive kretsløpet. Den økonomiske støtten og politiske velviljen som støtter opp om kunstfeltet fortsetter å eksistere i en evigvarende byttehandel. Betalingsmiddelet kunstfeltet stiller opp med til gjengjeld er tilgjengelighet. En mindre synlig verdi i denne byttehandelen er kunstens oppdragende og opplysende funksjon for befolkningen. Kunsten skal være tilgjengelig for alle og vi skal alle ha lik tilgang på den kulturelle kapitalen som formes ved støtte fra den norske stat.

Hvem utgjør publikum?
Kunstfeltets kommunikasjon utad splittes dermed på midten mellom trangen til å fremstå som profesjonelle aktører og ønsket om å nå ut til et bredt publikum. Samtidig som dette språket bygger opp institusjonens kunnskap og kvalitet overfor andre profesjonelle aktører kan det virke fremmedgjørende overfor det bredere publikummet. Verdiene tilgjengelighet og profesjonalitet barker sammen i en kamp om autentisitet. Hvem utstillingene er til for vil variere fra galleri til museum og tilbake igjen. Mindre aktører som presenterer salgsutstillinger av enkeltkunstnere, vil i større grad drives av økonomisk kapital, mens institusjoner som får støtte av staten, vil forventes å fylle en bestemt rolle som tilgjengelig og opplærende. Til slutt står vi igjen med det ekskluderende kretsløpet hvor den symbolske kapitalen kjempes om. Fagspråket som anvendes er nødvendig på samme måte som i alle fagfelt, det som er annerledes med kunstfeltet er at det appellerer til et publikum også utenfor sitt eget felt.

Et kompromiss flere institusjoner har vendt seg til, er å vanne ut ambisjonene om å presentere moderne kunst med såkalte publikumspleasere. Utstillinger som kanskje ikke oppnår ambisjonene om å være best på samtidskunst, men som trekker et bredt publikum og får gode tilbakemeldinger. En dårlig bevoktet hemmelighet om samtidskunst er jo at den ikke nødvendigvis fremstår som tilgjengelig i utgangspunktet og dermed ikke innhenter de beste tilbakemeldingene fra den bredere offentlighet, selv om anmeldelser og omtaler kan være positive. Publikumspleaserne stiller som motstykket til den smale samtidskunsten, og skillet mellom dem blir desto dypere i det denne strategien settes ut i livet. Museet blir på denne måten en del av lagdelingen i samfunnet.

«Fagspråket som anvendes er nødvendig på samme måte som i alle fagfelt, det som er annerledes med kunstfeltet er at det appellerer til et publikum også utenfor sitt eget felt»

Så hvem hører egentlig til her? Er det en arena for eliten, for institusjonen og kulturjournalisten, eller er det individet i gata som skal la livet sitt berike av å tre inn i en verden hen ikke helt har bakgrunn for å forstå? Kanskje det til syvende og sist er så vanskelig å fremstille autentisk kunst for alle, at resultatet er at ingen riktig føler seg hjemme.