Jeg synes egentlig ikke det var så veldig bra, jeg

Alle kunstnere, pretensiøse besserwissere, kule folk, kunstneriske skoler og lidende kunstnere er anonymisert for deres eget beste. All eventuell lidelse denne artikkelen medfører, skal krediteres i eventuelle fremtidige kunstinstallasjonsprosjekter.

En gang i livet ville jeg bli kunstner. Det var også samme periode jeg farget håret mitt svart og ingen forstod meg. Jeg startet på formgivningslinja på videregående med et håp om å møte likesinnede. Det jeg derimot lærte de fire ukene jeg gikk der var at jeg ikke skulle bli kunstner. Det første hintet var at klassen kun bestod av folk som skulle bli frisører. Det neste hintet kom til meg på en skoletur til et kunstsenter, som endte med at kunstneren hang meg ut foran klassen. Mens jeg etterpå satt alene og spiste nisten min innså jeg at jeg ville gå en helt annen vei. Det var da jeg bestemte meg for å bli… skuespiller.Ingalill-tema1

Tre år på dramalinja resulterte derimot ikke til skuespillerkarriere. Utenom mangel på talent bidro i visse tilfeller disse årene til mer distansering. Som en del av drama-undervisningen var vi innom ganske mange teaterstykker. Mye var bra. Andre ting var mer uforståelig. Som et teaterstykke hvor skuespillerne blant annet bæsjet på scenen. En annen gang satt vi i to timer og så på en mann hoppe naken rundt på ballonger. Jeg regner med at det er mange som mener at dette er klare kommentarer til oljeutvinning i nord. Eller var det det norske helsevesenet.

Vi hadde også egne absurde oppsetninger. Fortolkninger av Et dukkehjem hvor min rolle var å lage en stønnelyd samtidig som armene gikk opp og ned i 30 minutter. Eller en oppsetning hvor alt viste seg å ikke være som man først trodde. Vi tenkte vi var nyskapende. Artistiske. Og da følte jeg meg komfortabel med kunsten. Lite visste jeg at den følelsen skulle forsvinne ganske fort når jeg startet på voksenlivet.

Etter dramalinja flyttet jeg inn med to skuespillerstudenter. Dette gjorde at jeg en periode så mye teater. Men det var tydelig at jeg ikke kunne si noe om det. Etter å ha sett en veldig dårlig skoleproduksjon, hvor skuespillerne blant annet glemte replikkene og en fra publikum på et tidspunkt sovnet, hadde vi en diskusjon på veien hjem. Og jeg turte å si at jeg faktisk ikke synes det var sånn veldig bra. Da kom det fra en skuespillervenninne «vel, kanskje du ikke skjønte det». Etter det ga jeg opp å ha en mening.

Det ble også en del skuespillerfester hvor jeg kunne vise min udugelighet når jeg ikke kunne ramse opp dramatikere og skuespillere. De forteller deg hvilke tanker og meninger om stykker du har som er feil. Og jeg ville alltid være på sidelinja fordi jeg aldri ville forstå. Forstå hvor mye lidelse de hadde lagt igjen i sin oppsetning. Hvordan de har brukt alle traumatiske lidelser og blottlagt sjelen for å få frem rollen. Ingen forstår det slitet det er å utvikle en rolle. Rollen som Bakemester harepus i Hakkebakkeskogen.

Ingalill-Herstad-800

Illustrasjon: Ingalill Herstad

Disse festene gikk senere over til kunstfester, hvor jeg kunne vise enda mer udugelighet. Og det har blitt flere arenaer hvor denne udugeligheten skinner gjennom. Du forstår ikke musikken på utesteder. Du forstår ikke den spontane moderne dansen som oppstår mens du drikker kaffe. Du forstår ikke hvilken bok alle plutselig har lest mens du leste Harry Potter på ferie på GranCa. Ingen steder er trygge. En venninne ble slettet på Tinder av en fyr som leste tysk historisk prosa. Hun hadde lest feil bok.

En gang nå nylig, oppsøkte jeg kunsten med en venn. En utstilling. Utstillingen var tre verk. I et lite rom. Med bare kunstnerne, nær familie og venner til stede. Og oss. Og en kartong med vin. Og mye stillhet. De ser på oss, vi på dem.  Så det ble noen runder i rommet med en del «hmm..» og «aahh» før vi stakk med vinen i hånden.

I dag benytter jeg mest åpninger av kunstutstillinger til å få gratis alkohol. Og å følge etter folk som forklarer andre hva kunsten betyr, uten å selv ha noen særlig kunnskap. «Ja, her er det jo lett å se hva kunstneren har tenkt. Dette er tydelig en kommentar til undertrykkelsen av seksualdriftene i det moderne samfunnet. Dette er tydelig inspirert av de tidligere verkene hos *sett inn pretensiøs kunstnernavn eller bevegelse*» Kunstverket kan gjerne være et garnnøste. Jeg underholdes godt av å følge etter disse. Det er derfor å anbefale noen glass øl for så å dra på kunstsafari.

For det er viktig og også poengtere at det er så mye med kunst jeg elsker. Jeg gråter, jeg ler og jeg blir engasjert. Det gir meg så mye. Men jeg liker det bedre når jeg slipper å måtte namedroppe ti kunstnere og 40 begreper for å si hva jeg synes. Man må ikke nødvendigvis ha en master i kunst eller å tilhøre et kunstnerkollektiv for å sette pris på kunst. Jeg ble aldri kunstner. Eller i hvert fall ikke enda. Men jeg har lært at den rette kommentaren til performance art om snegler og barbiedukker bør da kunne være «jeg synes faktisk ikke det var så veldig bra».