Mingling for kunstens skyld, eller kunst for minglingens skyld?

Hva er viktigst på åpningen av en kunstutstilling: kunsten eller minglingen? Min erfaring tilsier at det er et komplekst samspill mellom kunstnerisk kvalitet, sosial status og kompetanse.

Illustrasjon: Eirik Jørgensen

Illustrasjon: Eirik Jørgensen

På utveksling til New York i høst møtte jeg en medstudent hvis mor var kunstner. Jeg velger å anonymisere henne i denne teksten. Hun har bodd i flere land og er født og oppvokst utenfor USA. Hun bor nå med sin ektemann på østkysten av USA. Hun er svært begeistret for alt som er internasjonalt, og inviterte dermed meg til åpningen av hennes nye kunstutstilling i hjembyen. Jeg grep sjansen til å se noe annet enn NYC, og som uerfaren nordmann spurte jeg min venn hvordan jeg burde forberede meg. Han ba meg komme i skjorte og blazer, og at det sikkert kunne være en fordel å ta med en bunke av visittkortene mine. Jeg spurte lettere forfjamset om det var vanlig at studenter hadde visittkort? Ja, det var veldig vanlig, repliserte han, og gav meg ett av sine. Dette var mitt første tegn på at det kom til å bli en annerledes og interessant kveld.

Arrangementet foregikk i et storslått og ærverdig bygg, og i det største rommet satt hovedpersonen selv på en scene til venstre for en talerstol. En delstatssenator var konferansier og på talerlisten sto både borgermester, guvernør og en ambassadør. Blant publikum ble også flere personers tilstedeværelse anerkjent, og det var åpenbart viktig å fremheve hvem som hadde kommet denne kvelden. Også der jeg sto litt bak i rommet ble det høflig applaudert da folk i tur og orden nærmest ble ropt opp.

Innleggene som fulgte var alle preget av talerens relasjon til kveldens hovedperson. Det fremsto som viktig å understreke hvordan og hvor godt de kjente kunstneren, og hvordan de gjensidig hadde preget hverandres liv og virke. Når det ble snakket om kunstneren mer isolert, ble det fokusert på hvor hun hadde bodd og fått inspirasjon fra, heller enn kunstverkene i seg selv. I det hele tatt virket det som hennes brede, internasjonale bakgrunn var en kilde til begeistring og status i denne mellomstore byen på USAs østkyst. Kunsten i seg selv ble ikke nevnt i særlig grad; det var heller kunstnerens ervervede sosiale posisjon som ble viktig.

Av andre kulturelle innslag denne kvelden var to operasangere akkompagnert av en pianist. Den ene av disse sopranene var spesielt invitert fra Italia, et av hovedpersonens tidligere hjemland. Det ble uttrykkelig presisert fra seansens konferansier at sangeren hadde kommet ens ærend til USA for denne ene opptredenen, og at dette var nok et bevis på hovedpersonens brede internasjonale nedslagsfelt og påvirkning. Det var ikke alle kunstutstillinger som kunne smykke seg med langreist kultur av et slikt kaliber. Igjen fremsto sangerens opprinnelse og relasjon til hovedpersonen som viktigere enn sangen hun var der for å fremføre. Ingen husker hva hun sang, men alle husker at hun hadde kommet fra Italia kun for å synge.

Etter talene var det tid for mer mingling, kanapéer og musserende – i tillegg til å vandre rundt og se på kunsten, selvsagt. Gjestene virket riktignok mest opptatt av å få hovedpersonen i tale, og kanskje også få et bilde med henne. Det var et interessant skue å se henne skride gjennom rommet som en kjendis alle ville ha en bit av. Kveldens kunstner er en flott og fargerik dame som så ut til å nyte denne oppmerksomheten til det fulle, og fremsto som trygg og selvsikker i rollen som festens midtpunkt. Hennes ektemann flankerte og gled sømløst fra den ene samtalen til den andre. Ingen fremsto som fremmede, og ingen var ubetydelige.

Etter man hadde utvekslet noen ord med hovedpersonen var det flere som takket for seg og dro, spesielt personer i viktige posisjoner. Jeg hørte flere som sa at hovedmålet for kvelden var å hilse på kunstneren og vise at man var her for å støtte opp om hennes virksomhet. Selve kunsten virket det som flere allerede kjente til, og var dermed ikke denne kveldens midtpunkt. Dette arrangementet var til for å gi kunstneren anerkjennelse for sitt arbeid, og for å gi utstillingen en verdig åpning der flere sosiale nøkkelpersoner bidro med sin legitimering av kunstuttrykkene.

«Det fremsto som viktig å understreke hvordan og hvor godt de kjente kunstneren, og hvordan de gjensidig hadde preget hverandres liv og virke»

Jeg skal ikke skryte på meg tilstrekkelig kulturell kapital til å sette meg til doms over denne kunstens kvalitet, men jeg lurer likevel på om vår hovedperson hadde fått til en slik utstilling i et slik lokale uten sitt brede, sosiale nettverk. Hadde det vært like attraktivt for utstillingsstedet å vie plass til denne kunsten uten at politikere, ambassadører og andre internasjonale kunstnere ønsket å kaste glans over åpningen? Jeg er tilbøyelig til å si nei og at sosial kapital kanskje spilte vel så stor rolle som kunstnerisk kvalitet i denne sammenhengen. Kanskje er det mer presist å si at kunstnerens sosiale kapital bidro til å elevere kunstens posisjon og legitimitet. Men denne opphøyde posisjonen gjorde også åpningen av utstillingen til en arena hvor deler av eliten i denne delstaten kunne møtes og vise seg frem. Kvelden ga dem kunst for minglingens skyld.

Tags: × × × ×