Boken som ekspanderende praksis

Prolog: Kunstsosiologien kan framstå som et ubetydelig og perifert område i det norske sosiologifeltet. Likevel er det en liten tradisjon knyttet til den Bourdieuske kunstsosiologien. I takt med at kunsten fikk større innflytelse og ble etablert som et felt ble kunstområdet også viktigere å utforske. Utgangspunktet har etter sigende vært å se kunstfeltet som et slags eget samfunn og som et felt som påvirker selve samfunnet på ulike måter. Men er kunsten, kunstnere og kunstfeltet egentlig noe eget? Utenfor? Kunstsosiologien tar ofte for seg forhold og rammer rundt, men det finnes også de som tar for seg selve kunsten. Den franske sosiologen Nathalie Heinich er et eksempel på en som i sine arbeider har tatt for seg meningsinnholdet i kunsten.

Teksten som følger var opprinnelig skrevet som en anmeldelse av en forestilling, samtidig kan det være en skildring av et verk, en refleksjon rundt et stykkes kommunikative dimensjoner, en meditasjon over hva kunsten «gjør» og hvordan man kan forsøke å forstå hvordan kunstnere skaper mening gjennom sine verk.

 

Andrea Csaszni Rygh8001 (1)

Illustrasjon: Katja Henriksen Schia

Min bok har rutete skjerf, giftering, plukker nupper av genseren sin og forteller meg at hen fryser litt.

Jeg befinner meg på Kristiansand folkebibliotek, og jeg har lånt en bok. Det høres kanskje helt logisk ut. Men boken min er ikke firkantet med et fint bilde på fremsiden. Den har form av et menneske. Boken som møter meg er en eldre person, som har lært seg en del av en bok utenat. Dansekunstneren Mette Edvardsen er avsenderen av verket Time has fallen asleep in the afternoon sunshine. Hun er en anerkjent dansekunstner både i Norge og på den internasjonale scenen. I likhet med mange andre i dansefeltet veksler hun mellom å jobbe som utøver, koreograf og i samarbeid med andre utøvere og kunstnere. I tillegg til å jobbe med scenekunst utforsker hun også andre medier som bøker og video i sine verk. I dette koreografiske verket befinner Edvardsen seg i «kulissene». Jeg blir hentet av boken min i resepsjonen og ført bort til en sofa ved et vindu. Der slår vi oss ned.

Bakgrunnen for stykket er boken Fahrenheit 451 av Ray Bradbury fra 1953, som også er den levende boken jeg har valgt å låne: en dystopisk novelle om en tid der bøker er forbudt og blir brent på bål. De eneste bøkene som overlever, gjør det via noen få mennesker som memorerer dem.

Det er vanskelig å forestille seg at alle bøker skulle gå tapt. Det er så mange av dem, overalt, i hvert fall for én person å ta inn over seg på en gang. Og i biblioteket blir det i hvert fall påtagelig. Jeg titter meg rundt. Hvor mange bøker eksisterer det egentlig i verden akkurat nå? Jeg prøver å spørre internettet om det i etterkant, men det virker som at dette ikke er et normalt spørsmål å stille seg. Jeg finner i hvert fall ingen svar der. Papiret brenner på temperaturen 451 Fahrenheit ifølge Bradbury. Kanskje det er mer relevant for oss å spørre hvilken temperatur et lesebrett brenner på? Ikke heller det spørsmålet kan internett hjelpe meg med.

Det er vanskelig å følge med på boken. Jeg blir opptatt av hvor jeg fører blikket, langs bøkene, hyllene, gulvet og på boken hen leser. Jeg ser på fotografen som står i andre enden av rommet og knipser bilder av oss sammen. Jeg blir enda mer oppmerksom på meg selv. På hvordan jeg fremstår på bildet. Prøver å se interessert og avslappet ut, men ikke for mye, vil egentlig ikke endre hvordan jeg sitter, men gjør det likevel litt. Jeg sitter og leter, etter underholdningen, etter opplevelsen, men jeg får ingen følelse av denne boken, av situasjonen. Det er ingen mystikk eller noe presserende. Det er ganske nøkternt og vanlig. Boken tar meg ikke med storm, den gir meg egentlig ikke så mye. Har jeg feil innstilling? Jeg begynner å sammenligne situasjonen med en konvensjonell forestilling, hva er det som skiller det fra denne opplevelsen? Det er noe med meg selv. Jeg kjenner et stort ansvar for situasjonen, kan ikke lene meg tilbake, men blir konfrontert med mitt behov for å skape et fint møte, vise at jeg lytter, ikke se for lenge på ansiktet, ikke la meg selv koble ut for lenge av gangen. Prøver å engasjere meg i teksten, men det er utfordrende. Ordene er det som er mellom oss, som driver situasjonen, alt annet er egentlig uvesentlig, men det andre er alt jeg klarer å fokusere på.

Illustrasjon: Katja Henriksen Schia

Illustrasjon: Katja Henriksen Schia

Det som gjør mest inntrykk er bokens bevegelser òg; med fare for å høres en smule intim ut – hvordan kroppene våre beveger seg etter hverandre. For kroppene er faktisk veldig nær hverandre. Det er vanskelig å ikke oppleve hvert minste kroppslige skift. Flere ganger virker det som om boken ikke kan huske sitt eget innhold i noen sekunder. Hen lukker øynene, snur hodet raskt til side, gjemmer ansiktet i hendene og vi sitter sammen i stillhet. Så virker det som om boken husker seg selv igjen og fortsetter med ordene som ikke gir mening for meg. Situasjonen er for ny, og jeg blir for opptatt av meg selv. Boken leter seg fram blant ordene, for å få dem fram i riktig rekkefølge. Formidlingen, ordenes lydliggjøring, betydningen, sammenheng og en potensiell forlengelse ut i verdensrommet og inn i evigheten, er ikke i fokus. Men hukommelsen er sentral. Jeg lurer på hva som vil skje om hen får jernteppe. Finnes det forresten noe som heter hukommelsens idéhistorie på Blindern? Det hadde sikkert vært et interessant emne. Bare en tanke. Slik sitter jeg i mine egne tanker, underholder meg selv.

Men hva er det jeg er med på? Er det koreografi som ekspanderende praksis? Er det et stedsspesifikt verk? I dette «stykket», eller kanskje kan man kalle det en koreografert situasjon, er Edvardsen fraværende, mitt møte er bare med boken. Det er koreografi som et arrangert stevnemøte, som et intimt møte det ikke er helt lett å plassere.

Møtet med den levende boken stiller krav til meg, til å skape min egen opplevelse. Jeg får ikke helt grep om denne situasjonen, den resonnerer ikke helt med meg i øyeblikket. Men jeg liker idéen og tanken på stykket, fordi det foreslår en annen måte å være sammen på, et annet og mindre vant forhold mellom utøver og tilskuer. Det er også noe med de økonomiske dimensjonene knyttet til stykket som jeg finner tiltrekkende, der snakk om publikumstall ikke ville gi mening. Det er fint å se at verk som dette får plass i det sceniske landskapet.

Forresten var det en ting fra Fahrenheit 451 jeg fikk med meg – hovedpersonen ser en bok falle foran seg, og rekker å få med seg én setning i boken før den forsvinner, leser det mens den faller – setningen som har gitt stykket dets tittel: «Time has fallen asleep in the afternoon sunshine». Kanskje speiler denne gåtefulle tittelen også situasjonens uavklarte karakter.

Denne teksten ble skrevet i forbindelse med et skrivekurs i scenekunstkritikk arrangert på
Kristiansand kunsthall i 2016.